Lukk

Du kan ikke unnslippe arkitekturen

– Hvis vi bare kunne legge like mye omtanke i offentlige rom som vi legger i oppussingen av stua, da ville omgivelsene våre være bedre å være i, mener arkitekt og professor Mari Hvattum. Kan man egentlig skille mellom god og dårlig arkitektur?

Mari-Hvattum-hva-er-arkitektur-Gundersen-og-meg-Universitetsforlaget2
– Disse bygningene kan ikke forstås i isolasjon, men som deler av en helhet: arkitektonisk og kulturhistorisk, mener Mari Hvattum, her foran Y-blokka i regjeringskvartalet. Alle foto: Gundersen og meg.

Vi skal møtes et sted i byen med omgivelser egnet for en samtale om arkitektur. «Under Picasso» foreslår Mari Hvattum. «Avtale!» svarer jeg og blir et øyeblikk oppmerksom på, og i et blaff litt stolt over, at vi har Picasso her i Oslo. Jeg visste jo det, men har ikke tenkt over det så konkret.

Mari Hvattum er arkitekt og professor i arkitekturhistorie og -teori ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og har blant annet skrevet boka hva er ARKITEKTUR. «Det er umulig å unnslippe arkitekturen» står det bakpå boka. «Bygninger, byer og landskap kan være vakre eller stygge, brukbare eller uhensiktsmessige, men de virker på oss gjennom hele livet og kan vanskelig velges vekk. Derfor er arkitektur viktig.»

Unike blokker

Hvattum kommer smilende rundt hjørnet av Y-blokka. Det er en grå høstdag i september, etter mange fine sensommerdager. Vi blir stående under Fiskerne mens hun beskriver og forklarer den spesielle sandblåsningsteknikken som er brukt for å overføre kunstverkene til betongen. Den upussete råbetongen, som var så sentral i den internasjonale modernismen, blir fort rå og grå i det kalde, fuktige skandinaviske klimaet. Når du går nærmere innpå veggen kan du se at «det er lagt inn stein i støpen: det blir som en slags ornamentering i selve betongoverflaten,» forklarer Hvattum, mens hun stryker hånden bortover mønsteret av innstøpt småstein i den grå veggen.

Mari-Hvattum-hva-er-arkitektur-Gundersen-og-meg-Universitetsforlaget3
Kunsten i arkitekturen: Hvattum understreker hvor mye arbeid som ligger i sammensetningen mellom kunst og arkitektur i regjeringskvartalet.

– De brukte bygningen som et lerret. Og det er ikke bare Picasso, fortsetter hun og peker på Kai Fjell i veggen innunder inngangspartiet. Bygningene er tegnet av arkitekt Erling Viksjø (Høyblokka sto ferdig i 1958, mens Y-blokka sto ferdig i 1970), med bidrag fra en rekke kunstnere.

– Det er lagt inn så mye omtanke i disse bygningene, sier Hvattum, og jeg føler meg som en grobian som ikke har lagt merke til dette.

Der jeg har tenkt at bygningen ligger på tvers og deler sentrum i to, viser og forklarer hun hvordan bygningen med de lange buede veggene sluser forbipasserende mennesker fint forbi på begge sider. Den sentrale delen av det nåværende Regjeringskvartalet, ble anlagt på det som hadde vært Rikshospitalets tomt. Planen om en samlet utbygging av Regjeringskvartalet ble aldri gjennomført. Den første bygningen, som i dag huser Finansdepartementet, ble oppført i 1906. Deretter har nye byggetrinn kommet til. Det arkitektoniske uttrykket til Viksjø, også gjerne omtalt som brutalisme, fikk aldri en bred folkelig omfavnelse. Etter 22. juli 2011 ble følelsene forsterket, både blant dem som ønsker å rive og dem som kjemper for å bevare de bombeskadde bygningene.

Det arkitektoniske uttrykket fikk aldri en bred folkelig omfavnelse

– Situasjonen ble på ingen måte mindre komplisert etter 22. juli. Modernistene trodde på «frie volumer i et åpent byrom», sier Hvattum, og får meg til å se på de grå betongkolossene med et mildere blikk. Hun understreker det unike samarbeidet som er nedlagt i sammenføyningen av arkitekturen og kunsten.

– Hver avsats oppover i trappeoppgangen i Høyblokka er tildelt hver sin kunstner. Så hver gang du går opp eller ned den trappa er du på en ikke så liten kunstreise.

Førtiårskrisa

– Disse bygningene har en kvalitet vi ikke kan gjenskape i dag, fortsetter hun mens vi sakte beveger oss rundt i området.

– Men så verdsettes det ikke. De er så særpregede og gir så mye mer enn den oppgaven det er satt til å fylle – denne merverdien er noe av hemmeligheten ved god arkitektur, det er mye som skal klaffe for å få det til, men når vi ser den, og gjenkjenner den, da må vi i det minste ta vare på den.

Hvattum mener regjeringskvartalet er offer for det antikvarene kaller «førtiårskrisa», nemlig tendensen til å undervurdere arbeidene til generasjonen som kom rett før vår egen. Hun minner om hvordan vi stadig kan angre på at den folkekjære funkisrestauranten Skansen, tegnet av Lars Backer og oppført på Kontraskjæret i 1927, ble revet i 1970. Vi blir stående å se oss rundt, på linde-alleen som står igjen etter det gamle Rikshospitalet, de ornamenterte betongsøylene under inngangspartiet, den buede langveggen som strekker seg over til Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken.

Mari-Hvattum-hva-er-arkitektur-Gundersen-og-meg-Universitetsforlaget1
– Jeg er opptatt av arkitekturen som bakgrunn, og helst som en bakgrunn det er godt å være i, sier Hvattum. Her foran Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek.

Arkitektur i ord

Oppdraget med å skrive hva er ARKITEKTUR var å skrive for lesere som både er innenfor og utenfor faget – et fag med mye intern faglig sjargong, og mange meninger. Utfordringen var å skrive en bok om arkitektur uten bilder. På bare 150 sider.

– Jeg skjønte snart at jeg måtte finne andre måter å vise det på – hva arkitektur er. For det er jo ikke slik at når vi ser et bilde, så ser alle det samme, forklarer hun.

– Nettopp derfor ble det viktig å vise med ord, og å komme vekk fra ideen om arkitektur som noe man bare ser på. Jeg måtte få frem andre sider ved arkitekturen, hvordan vi beveger oss rundt i den, erfarer den med alle sanser.

Hva er arkitektur Mari Hvattum Universitetsforlaget

Så er heller ikke eksemplene alltid valgt fra den monumentale eller velkjente arkitekturen. Snarere er de brukt for å formidle en oppdagelse, erfaring eller overraskelse – for å vise hva arkitekturen er og gjør.

Stort sett er arkitektur usynlig

Hun forteller om boligfeltet der hun vokste opp på 1960-tallet, med rekker av «toetasjes eneboliger med brunbeiset trepanel over hvite mursokler». Og hun forklarer hvordan husene sto der som omgivelser, som «bare var der» i den grad at hun nesten ikke husker hvordan nabohuset så ut, selv om hun bodde på samme sted hele barndommen. Enda mindre tenkte hun på dem som noe som var formgitt, og hvilke tanker formgiveren skulle ha hatt om plasseringen av vinduene, eller hvorvidt man skulle ha utsikt fra badekaret. De bygde omgivelsene våre er produkter av tusen valg, men det er sjelden vi tenker over dem. Stort sett er arkitektur usynlig.

Forgrunn og bakgrunn

Det tok mange år før hun forsto at arkitektur var noe som var tenkt og valgt. «Jeg husker et barndomsbesøk hos noen familievenner på ei hytte i Vestfold.» skriver hun: «Alt var liksom helt annerledes på den hytta.» Selv om hun var barn la hun merke til at det gikk an å sitte i vinduskarmen, eller stå å se ut på sjøen mens man vasket opp, og fra takutstikket ved inngangen hang det en tykk kjetting som ledet vannet ned i en liten steinrøys, med runde, hvite steiner.

– Arkitekter som leser boka ler litt av den kjetting-episoden, fordi det er en så ikonisk arkitektsignatur, men den gangen gjorde den meg oppmerksom på de enkle løsningene, på de konkrete, små tingene. I min oppvekst i det konforme Norge på 1970-tallet, var detaljene i denne hytta bittesmå tegn på annerledeshet. Og fremdeles er det en av de største gledene ved å studere arkitektur, det å bli var på annerledeshet: at ting kan være helt forskjellig!

Mari-Hvattum-hva-er-arkitektur-Gundersen-og-meg-Universitetsforlaget4
– Mens nye byer kan virke endimensjonale, får gamle byer en sammensatthet og en kompleksitet som gjør dem leselige i et tidsperspektiv, sier Hvattum.

Både i boka og i samtalen kommer hun stadig tilbake til den tanken som ligger bak det vi ser, eller beveger oss rundt i. Og ikke minst samspillet mellom det som er i bakgrunnen og det som er i forgrunnen, det som står ut, eller overrasker.

– Jeg er opptatt av arkitekturen som bakgrunn, og helst som en bakgrunn det er godt å være i, bevege seg i, gjøre, handle eller sitte i. En god bakgrunn er nærmest usynlig, men helt avgjørende. Det viktigste arkitekter gjør er kanskje å forme denne bakgrunnen.

Noen ganger er arkitektur imidlertid ikke bakgrunn, men forgrunn. Der vi spaserer mellom Y-blokka, Deichmanske og Trefoldighetskirken blir det tydelig nok. Dette er forgrunnsarkitektur: De er bygget for å bety noe. Hun peker på alleen foran Høyblokka og snakker om hvordan arkitekturen etterlater seg spor som gjør det mulig å lese byen i tid.

– Mens nye byer kan virke endimensjonale, får gamle byer en sammensatthet og en kompleksitet som gjør dem leselige i et tidsperspektiv – sporene eller fotavtrykkene til det som har ligget der gir byrommene tidsdybde og bidrar til opplevelsen.

Omtanke tar tid

Jeg spør henne om hun i sin leting etter de gode tingene oftest opplever å bli oppstemt eller nedslått, i møte med det stygge, raske, billige. Hun nikker og samtykker i at kvalitet ofte tillegges liten vekt, og at kvalitet nesten alltid tar tid. Ikke desto mindre bør det verdsettes når arkitekten har forsøkt å skvise inn litt lys, rom eller andre kvaliteter i en stram tidsramme eller et budsjett som ga lite handlingsrom.

– De gode løsningene må ikke nødvendigvis være så dyre. Den enkle benken eller sykkelskuret kan være både vakkert og slitesterkt. Masseproduksjon må ikke nødvendigvis være forbundet med mangel på kvalitet, men den er ofte det. Kvalitet koster penger, og omtanke tar tid – det krever en generøsitet som ikke alltid er til stede.

Når jeg utfordrer henne på om ikke den dårlige smaken, de stygge løsningene, er i ferd med å overta, avviser hun vennlig det kritiske perspektivet.

– De fleste ønsker å bygge vakkert, hvis de har mulighet til det. Hvis vi bare kunne legge like mye omtanke i offentlige rom som vi legger i oppussingen av stua, da ville omgivelsene våre være bedre å være i.

Regjeringskvartalet-Gundersen-og-meg-Universitetsforlaget5
Hva skjer med Y-blokka og regjeringskvartalet? Hvattum advarer mot å se bygninger i isolasjon når vi avgjør deres fremtid.

Vi er tilbake ved den tanken eller snarere omtanken som ligger bak den gode arkitekturen, og som til en viss grad også kan leses ut av byrommene, og sammenhengen mellom bygningene i et byrom.

– Det er derfor jeg har interessert meg og brukt så mye tid på 1800-tallets arkitekturdebatt, for eksempel den som var knyttet til byggingen av Stortinget. Hvilke fortellinger skulle bygningen knyttes an til, og hvordan skulle den ligge i forhold til universitetet, slottet og byen?

De som planla byen var opptatt av å bygge gjenkjennelig. De brukte et historisk vokabular for å fortelle en historie om kulturfellesskap.

Arkitektur ble brukt for å fortelle noe avgjørende om hvem vi er

– 1800-tallsarkitektene ble kritisert for å låne fra andre tider og steder, men det de gjorde var jo nettopp å knytte forbindelser: de minnet oss om at vår hovedstad er en by i Europa og at vi står i en lang historisk tradisjon. Arkitektur ble brukt for å fortelle noe avgjørende om hvem vi er og hva vi drømmer om å være.

Hvilke fortellinger vi kobler oss på, vil alltid skape debatt, utdyper Hvattum.

– Og det er viktig at de debattene tas, men da må vi også sette oss inn i og forstå tankene som lå til grunn.

Med bygninger som stortinget, nasjonalgalleriet eller regjeringskvartalet ble Oslo forvandlet til en moderne by i et stort Europa.

– Disse bygningene kan ikke forstås i isolasjon, men som deler av en helhet: arkitektonisk og kulturhistorisk, mener Hvattum.

– Og det er den helheten vi bør forsøke å forstå, før vi bestemmer oss for å rive Y-blokka eller tømme Nasjonalgalleriet for sitt innhold.

 

Kristin Brandtsegg Johansen er idéhistoriker, forfatter og forlagskonsulent. Hennes nyeste bokutgivelse er Maria Magdalena – disippelen Jesus elsketutgitt på Aschehoug i 2014.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *