Lukk

Et oppgjør med ufornuften

– Det er ikke så lett for folk å argumentere mot vitenskapen. Og om vitenskapen opphøyes for mye, trues demokratiet, mener Per Arne Bjørkum, forfatter av «Annerledestenkerne». Hvor går skillet mellom kreativ forskning og alternative fakta?

Annerledestenkerne_Per-Arne-Bjørkum_Universitetsforlaget
– Innen kunst holder det om noen liker kunsten din. Der er det ikke noe krav til logisk konsistens, sier Per Arne Bjørkum. Hva skal til for å kunne tenke kreativt i vitenskapen?

– Kreativitet i vitenskap har visse fellestrekk med kreativitet i kunst. Men den store forskjellen er konsistenskravet, sier Per Arne Bjørkum, forfatter av Annerledestenkerne.

– I vitenskapen er det et krav at ny forskning må være forenelig med alt man har sett opp gjennom tidene. Slik er det ikke i kunst. En rapper trenger ikke å bry seg om Wagner. Munch kunne gi blaffen i Tidemand og Gude.

I Annerledestenkerne har Bjørkum samlet historier om mennesker innen vitenskapen som har utfordret etablerte sannheter og gjort noen av vitenskapens viktigste fremskritt. Et eksempel er hvordan Watson og Crick klarte å tenke seg frem til oppbyggingen av DNA-molekylet. For ikke å snakke om hvor viktig Rosalind Franklins arbeid var for deres oppdagelse, og at hun selv kom frem til den samme løsningen som dem, uten å få særlig anerkjennelse for det i sin samtid.

En annen kreativ ener er Albert Einstein.

– Han måtte forholde seg til Newtons teori, som forklarte så mye. Men så kom han frem til noe som var enda bedre enn det, sier Bjørkum.

– Med relativitetsteorien klarte han å lage et paradigmeskifte. Det skjer sjelden, nettopp fordi kreativitet i vitenskap må skape noe som objektivt sett er bedre enn det som var. Og så må det være logisk bygget opp. Innen kunst holder det om noen liker kunsten din. Der er det ikke noe krav til logisk konsistens.

Alternative fakta

Bjørkum er professor II i geologi ved Universitetet i Stavanger og NTNU, og underviser i vitenskapsteori og -historie innen teknologifag. Han har skrevet Annerledestenkerne for den som er interessert i gode historier rundt naturvitenskap, og for den som er opptatt av fornuften og rasjonalitetens rolle i samfunnet.

– Jeg skriver også om hvordan vitenskapen har blitt oppfattet. Ikke bare om hva forskere har tenkt før de har svaret, eller hvordan de kom frem til det, men også hvordan forslagene deres ble mottatt. Jeg tror særlig unge forskere i dag kan bli bedre forberedt på responsen på det de gjør. For det er menneskelig at forskere – og eksperter – foretrekker nyheter som bekrefter det de vet.

Han er også opptatt av hvordan vitenskap virker på politikk, og advarer mot å vitenskapeliggjøre politikken for mye.

– Det er vitenskapens jobb å være rådgivende for politikerne, uten å diktere dem. Er du ekspert på et tema, kan du mene at politikerne bør bruke mer penger slik og sånn, men politikerne må jo også ta andre hensyn.

Marxisme er et eksempel på vitenskapeliggjort politikk som gikk virkelig ille, mener han.

– Det er ikke så lett for folk å argumentere mot vitenskapen. Og om vitenskapen opphøyes for mye, trues demokratiet.

Per-Arne-Bjørkum
Intuitive ideer kan lede til mye nytt, men man kommer ikke unna analyser for å se hva som faktisk stemmer. Bjørkum advarer mot å tillegge vitenskap for mye – eller for lite vekt.

Trumps dårlige intuisjon

På den andre siden mener han at vitenskapen heller ikke må tillegges for lite vekt, slik enkelte gjør ved å kalle den elitistisk og usann.

– Jeg tror den tendensen vi ser nå, skyldes postmodernismen. Det var også et slags opprør mot eliten – og opprøret pulveriserte rasjonaliteten. Det er veldig mange mennesker som har følt fascinasjon for den type opprør, også i akademia. Tendensen var ikke like sterk i naturvitenskapen.

Nå er det nødvendig å ta et oppgjør med postmodernismen, mener han.

– Og et oppgjør med tøvet i den. Vi må ha et håp om at fornuften kan lede oss tilbake til et bra resultat. Selv om det er lett å hoppe på intuitive resonnementer som virker naturlige. Men mange svar her i verden er ikke intuitive.

– Dét skremmer meg ved Trump, legger han til.

– Han baserer seg på intuisjon. Det funker til en viss grad i økonomi, der han er ekspert, men når det gjelder politikk, har han absolutt ingen kunnskapsbase, så her har han ingen god intuisjon. Intuitive ideer kan lede deg til mye nytt, men du trenger analyser for å se om det faktisk stemmer. Det ser vi i vitenskapshistorien – gang på gang.

Angsten, en dårlig rådgiver

Men selv med en vitenskapskritisk president som Trump ved makten, ser ikke Bjørkum mørkt på fremtiden. Han viser til filosof og professor Karl Popper, som sa at det var hans moralske plikt å være optimist. Om ikke intellektuelle er det, hvem skal da være det?

– Unger ser på tv og blir livredde. De tror at jorda vil komme til å «koke». Hva slags verden er det vi forespeiler ungdommen? Om folk blir grepet av kollektiv angst, gjør de dumme ting, altså. Jeg blir så nedstemt av dommedagsprofetier. Men da snakker jeg som person, ikke som professor, sier Bjørkum.

For han er opptatt av at vitenskapsfolk ikke skal bruke den akademiske tittelen sin for å legge seg for mye bort i det politiske.

– Samtidig forstår jeg at noen, også akademikere, blir grepet av angst for fremtiden. Men angsten er en dårlig rådgiver.

Vimsete forskere?

Skal folk bli mer enige med hverandre, mener han løsningen ligger i evnen til å reflektere.

– Du må være prinsipielt velvillig innstilt til motstanderen. Selv om du er uenig, må du forsøke å finne noe positivt i det motstanderen sier, hvis ikke blir det ingen overlapp i diskusjonen. Da blir man bare stående og fyre løs på hverandre. Det er ingen lærdom i det. Vitenskapsfolk som har gjort det, har som regel ikke kommet noen vei.

En god vitenskapsperson må dermed klare å ta kritikk, og lære av det. For motstanderne er nemlig ikke nødvendigvis dumme. Det kan være at de bare har annet perspektiv, et annet utgangspunkt, understreker han.

– Det er lett å si at de som ikke er enige med deg, ikke har skjønt noe som helst. Makter du imidlertid å forstå motstanderen og hans innfallsvinkel og perspektiv, er det vanskeligere å være uenig. Du risikerer å bli enig, og det var jo ikke meningen. Det er hardt for mange å «skifte» mening. Spesielt om du diskuterer på tv – på direkten.

Det er derfor han synes direktesendte diskusjonsprogrammer ofte blir en karikatur av fornuftige debatter.

– Og når folk blir enige, blir intervjueren skuffet. Jeg flirer når jeg opplever det.

Bjørkum mener pressen kan og bør formidle vitenskapen på en fornuftig måte. Men at forskning ofte ikke er så godt egnet for dagens medievirkelighet.

– Som jeg skrev i en kronikk nylig: Forskning gjør seg ikke som ferskvare. Media skal tilby siste nytt, men det kan bli for mye. I forskning må du ofte vente i tjue år for å se om noe står seg. I mellomtida har du skremt vannet av folk, og bedt dem legge om livene sine på svakt grunnlag. Det tjener ikke vitenskapen i det lange løp. Forskere kan da lett bli oppfattet som vimsekopper, og folk får inntrykk av at alt er like sant, frykter han.

– Vi snakker ikke om absolutte sannheter i vitenskapen. Men det er et viktig poeng for den som er mistroisk til vitenskap: Det den kommer frem til etter at forskerkollegene har fått kritisert og fordøyd resultatene, er så nær det rette som vi kan kommer – per nå.

Men fordi kunnskapen er i endring – spesielt når det gjelder hva som er bra eller ikke for vår helse – er det viktig at politikere så vel som privatpersoner tilstreber å utøve et godt skjønn når de gjør sine valg.

– Det finnes nemlig ikke en enkel vitenskapelig oppskrift på det gode liv, det gode samfunn, men vitenskapen kan gi noen hint. Den langsomme fornuften er nok den beste veilederen i livet. Vitenskapshistorien er en fin kilde til den.

Les mer om Annerledestenkerne.

2 kommentar(er).
  1. Knut.Bjørlykke:

    Dette var virkelig bra.
    Per Arne er også anderledes tenkende.
    Men når det gjelder vurdering av forskning kommer ofte anvendt forskning i bakgrunnen. Forskningsresultater som er gode og blir brukt, gir ikke alltid så mange siteringer og mye av det som publiseres i de aller beste tidskrifter holder ikke mål.
    Det kommer jo ann på hva som er populært hos rewieverne

    23 Mar, 2017 kl 09:38
  2. Anne Gunn Stenstrøm:

    All ære til deg, Bjørkum!
    I lørdagens program på NRK, 22.04.17, Kunnskapskanalen, ble det holdt et foredrag av en australsk professor om bl.a. refleksivitet, andre og tredje modernitet; hvor begrepet diskursdemokrati ble sentralt. En ung psykologistipendiat som på forhånd hadde laget et motinnlegg, viste til en amerikansk undersøkelse hvor en vilkårlig valgt gruppe fikk høre nyheter om at f.eks. global oppvarming ikke ville gi så stor temperaturøkning som antatt, mens en annen vilkårlig gruppe fikk høre nyheter om at det ville bli verre enn antatt. Resultatet viste at flere forsterket sin mening de hadde på forhånd om tema; det ble mer polarisert. Så spørsmålet var da om det å diskutere nødvendigvis fører fram?
    Til politikk og kunnskap vil jeg bare nevne et eksempel: som mangeårig lektor i videregående skole underviste jeg år etter år på 90-tallet og senere, om at nitrogenoksidutsippene ikke lot seg redusere. Vi brukte sikre kilder på Internett som også var tilgjengelige for politikere og deres rådgivere. Elevene slukte dette rått. Samtidig ble dieselbilen billigere å bruke!
    Dette er et godt eksempel på kunnskapsmangel. Min overbevisning er at folk vil lære, og ikke lurt til å tro noe annet. Så da spørs det da om vi bare må bruke diskursdemokatiet enda mer?
    Men da må forskerne få anledning til å kanalisere ny og genuin kunnskap fram til vanlige folk og politikere. Og da må postmodernismen vike plass for vitenskapelig, kunnskapsbasert informasjon.

    24 Apr, 2017 kl 12:38

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *