Lukk

Julegudstjenester – en livssynspolitisk kamparena

Når debattene om skolegudstjenester blir så intense, er det fordi hensyn til minoritetsvern og majoritetstradisjoner brytes i en tid der begge deler oppleves som truet. Slik blir dette en livssynspolitisk kamp om å definere både hvem «vi» er, og hvordan «vi» skal forholde oss til «de andre».

Ingvill-Thorson-Plesner-Universitetsforlaget
Er det en «unnlatelsessynd» om skolene ikke tilbyr julegudstjenester? Ingvill Thorson Plesner, forfatter av «Religionspolitikk» skriver om hvorfor debatten rundt skolegudstjenesten returnerer hvert år.

Når nettene blir lange, starter hvert år den samme kampen om skolegudstjenestene. Før jula setter inn, har politikere, skoleledere og ledere for tros- og livssynssamfunn, med samme glød som året før, diskutert: Bør skoler tilby gudstjenester? Hvordan skal dette eventuelt organiseres? Hva skal tilbys til de som ikke deltar?

Human-Etisk Forbund er sentrale i kampen mot skolegudstjenester. Leder for Islamsk Råd gikk derimot nylig ut og støttet det at slike gudstjenester arrangeres som en del av skolens kulturformidling, så lenge deltakelsen er frivillig.

Nytt av året er at myndighetene har gitt ulike signaler når det gjelder bruk av aktiv påmelding eller avmelding til slike gudstjenester. Utdanningsdirektoratet har i sine retningslinjer anbefalt at skolene bør be om aktiv påmelding til julegudstjenester, men gir samtidig klart uttrykk for at både aktiv påmelding og avmelding er lov.

Stigmatiserende og mot god inkludering?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gikk inn for aktiv påmelding, mens kulturminister Linda Hofstad Helleland anbefalte å holde fast ved aktiv avmelding. I sin begrunnelse sa hun at det «handler om at våre barn i skolen i dag skal ta del i vårt felles verdigrunnlag og vår forståelse for kulturarven». Statsminister Erna Solberg valgte i høst å oppfordre sterkt til at skoler bør tilby skolegudstjenester. Hun mente det var en «unnlatelsessynd» ikke å formidle «kulturarven» og «våre» tradisjoner.

Utdanningsforbundet og Barneombudet sier klart nei til skolegudstjenester. Utdanningsforbundet begrunner standpunktet med at skolegudstjenester kan virke stigmatiserende og motvirke god inkludering, da det er snakk om religionsutøvelse og ikke bare religionsorientering. Barneombudet mener skolegudstjenester er et problem for de som ikke har en tro, eller er religiøse på en annen måte.

Skoler og kirker rundt om i landet prøver ut ulike modeller. Noen skoler velger å ikke tilby julegudstjenester. De opplever at det blir for mye debatt. Og de er redde for at elevene som ikke deltar, føler seg utenfor og stigmatisert når de sitter igjen på skolen under gudstjenesten. Blant annet besluttet skolene på Voss i høst at de ikke ville tilby julegudstjenester lenger.

Mange ble opprørte fordi dette bryter med skolens tradisjoner. De advarer mot at hensynet til mindretallet skal gå på bekostning av flertallets tradisjoner.

Religionspolitikk Ingvill Thorson Plesner Universitetsforlaget
Alle stater har en religionspolitikk, også Norge, skriver Plesner. I boka «Religionspolitikk» diskuterer hun hvilke konkrete utfordringer det fører til.

Ikke-religiøse gudstjenester?

Skolene på Voss prøver i år ut en ny modell der de tilbyr en «samling» i kirken der enkelte elementer i gudstjenesten er tatt ut. Fadervår og trosbekjennelse er fjernet. Kirken tilbyr en seremoni som blant annet inneholder noen salmer og andre julesanger, en andakt med tanker rundt Bibelens fortellinger knyttet til julen, lystenning og velsignelse. Tanken er at flere da skal kunne delta. Samlingen i kirken blir presentert som «inkluderende» og «ikke-forkynnende». Skolens rektor begrunner blant annet samlingen med at den er relevant for kunnskapsformidling i skolens KRLE-fag.

Den nye modellen fra Voss kan tilsynelatende høres ideell ut, et kompromiss mellom hensynet til minoriteter og formidlingen av majoritetstradisjoner. Men i realiteten kan den undergrave begge deler.

For det første ser det ut til at en ikke-religiøs gudstjeneste er i strid med intensjonene bak tilbudet om julegudstjenester, ifølge Den norske kirkes øverste ledere. De understreker at skolegudstjenesten skal være en «reell gudstjeneste, ikke en liksom-gudstjeneste».

Kristin Gunleiksrud Raaum, lederen for Kirkerådet, uttaler at «Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord. Skolegudstjenesten er en reell gudstjeneste, ikke en liksom-gudstjeneste. Den må inneholde sentrale elementer i en gudstjeneste og bør ikke ha som mål å være ‘nøytral’».

Julegudstjeneste-Universitetsforlaget
Uansett hvilken modell for skolegudstjenester skolene velger, skal det være mulighet til fritak, skriver Plesner.

Lederen for bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, er like klar i sine uttalelser: «Skolegudstjenestene er ikke et undervisningsopplegg, men en arena hvor elevene inviteres inn i et rom der troen er levende, og de opplever hva det vil si å feire gudstjeneste. De får del i julens fortelling, julesanger og bønner. For kirkens del (…) er begrunnelsen for å holde gudstjeneste ikke primært pedagogisk. En kristen gudstjeneste vil alltid være trosuttrykk og trosformidling. En kristen gudstjeneste som ikke forkynner evangeliet om Jesus Kristus, er ikke en kristen gudstjeneste. Derfor er det også fra skolens perspektiv viktig at skolegudstjenestens preg av faktisk å være en kristen gudstjeneste ikke tones ned. For at det skal være læring i kirkebesøket, må det være et reelt gudstjenestebesøk.»

Et forsøk på utforming av en slags ikke-religiøs gudstjeneste fjerner dessuten ikke alle elevers livssynsbegrunnede behov for fritak. Det er ifølge norsk lov den enkelte elev – eller for de yngstes del, foreldrene – som skal avgjøre om en seremoni i regi av et trossamfunn oppfattes som religionsutøvelse i strid med egen overbevisning. Fra slike elementer i undervisningen skal det gis fritak og alternative pedagogiske tilbud. Dette er slått fast i den norske opplæringsloven, og ble understreket av Den europeiske menneskerettighetsdomstol og FN i saken mot Norge i forbindelse med det tidligere KRL-faget.

Alternativ undervisning

Uansett hvilken modell for skolegudstjenester skolene velger, skal det altså være mulighet til fritak. Da er det viktig at skolene utvikler gode alternative pedagogiske tilbud til de som ikke deltar, og at de kommuniserer og organiserer dette tilbudet på en respektfull måte slik at de elevene som velger det, ikke blir stigmatisert. Også dette er understreket som skolens plikt etter norsk og internasjonal lov.

Derfor har Utdanningsdirektoratet anbefalt at skolene bruker et skjema der aktiv påmelding til gudstjenestene er ett alternativ, og undervisningstilbud på skolen et annet.

Utdanningsdirektoratet har også anbefalt at julegudstjenester ikke er fellesavslutning mot slutten av siste skoledag før jul. Skolens semesteravslutning bør være på skolen og legges opp slik at alle kan delta. På skolens egen avslutning bør en kunne inkludere noen religiøse julesanger på linje med andre julesanger, så lenge det er frivillig for elevene å synge. Å være til stede under en slik samling på og i regi av skolen er noe annet enn å være med på en religiøs seremoni i regi av og inne i kirken.

Skolegudstjeneste-Foto-am_kaiser
Debatten rundt skolegudstjenester er en kamp om tolkning av menneskerettigheter og avveininger av hensyn til majoritet og minoritet. Foto: am kaiser / Flickr.

Fellesskapets grunnlag

Skolegudstjenester gir ulike aktører i den religions- og livssynspolitiske debatten mulighet til å posisjonere seg. Det er en kamp om tolkning av menneskerettigheter og avveininger av hensyn til majoritet og minoritet. Men det er også en kamp om å definere hvem som er det store «vi», hva som samler «oss» som bor i Norge. Er det slik at det å delta i gudstjenester i regi av Den norske kirke gjør at man er mer «norsk» enn andre?

Dette er et grunnleggende spørsmål både for religions- og livssynspolitikken og for skolepolitikken. De ulike posisjonene i debatten reflekterer forskjellige faglige tilnærminger til hva statens verdigrunnlag skal være, hvordan menneskerettigheter skal tolkes og avveies mot andre hensyn, og hva som danner grunnlaget for en felles identitet blant innbyggerne i et samfunn.

Opplæringsloven gir klare føringer for hvordan disse spørsmålene skal besvares i debatten om skolegudstjenester. Den slår fast at skolen skal formidle kunnskap om kulturarven. Dette inkluderer kunnskap om de kristne tradisjonene som er sentrale i julefeiringa for mange.

Julegudstjenester kan være ett mulig tilbud for å formidle dette, selv om de altså ikke kan være obligatoriske. For opplæringsloven understreker også at «åndsfrihet og toleranse» er sentrale verdier som skolen skal formidle. Og Grunnloven viser til religions- og livssynsfrihet som en grunnleggende rettsregel for staten. Dette betyr at der skolene tilbyr julegudstjenester, må de gi en reell mulighet til fritak. Og de som ikke deltar, må få et godt alternativ som gir kunnskap om og innsikt i hva julefeiringa innebærer for majoriteten.

Ingvill Thorson Plesner er sosiolog og post.doc. ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Det juridiske fakultetet, Universitetet i Oslo, og forfatter av Religionspolitikk.

Hør Plesner snakke om skolegudstjenester i Ekko på NRK. 

1 kommentar(er).
  1. Bjørn Rasmussen:

    Riter uten mening er vel et paradoks?

    21 Dec, 2016 kl 08:35

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *