Lukk

Når kvinner kommer til makten

Kjønn i politikken utgjør en forskjell – men i hvor stor grad? Torild Skard ser nærmere på betydningen av kvinner i lederposisjoner.

Hillary Clinten - Torild Skard - Universitetsforlaget
Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton. Foto: Flickr/ Gage Skidmore.

Storbritannia har fått sin andre kvinnelige statsminister, og det er gode sjanser for at USA får sin første kvinnelige president. Med en kvinnelig forbundskansler i Tyskland vil kvinner lede de tre største økonomiene i Vesten. Legg til Christine Lagarde som leder av Det internasjonale pengefondet, IMF, og Janet Yellen som leder av USAs sentralbank, og det er kvinner som styrer verden – i hvert fall ifølge enkelte skribenter i engelskspråklige aviser.

Antall kvinnelige stats- og regjeringssjefer i forskjellige land har vokst svært sakte, og i 2016 har tallet faktisk gått noe ned.

Det er gode grunner til å glede seg over kvinner i toppstillinger – særlig i mektige land som Storbritannia og USA. Og en kvinnelig president i en av verdens stormakter vil være et virkelig gjennombrudd. Dersom ingen kvinner går til topps i andre land de nærmeste månedene og Hillary Clinton blir valgt til amerikansk statsoverhode i november, vil hun være valgt kvinnelig toppleder nummer 100 i verden siden 1945. Det er et framsteg. Men bildet er likevel mer sammensatt – stormaktene utgjør ikke hele verden. Globalt er situasjonen heller bekymringsfull.

Svak nedgang

Verdens nasjoner stadfestet menn og kvinners like rett da de vedtok FN-pakten i 1945. Under den internasjonale kvinnekonferansen i Mexico i 1975 krevde de dessuten at alle hindringer som står i veien for at kvinner kan være likestilt med menn, måtte avskaffes.

På kvinnekonferansen i Beijing i 1995 ble FNs medlemsland enige om at de måtte treffe tiltak for å sikre at kvinner fikk beslutningsmakt på lik linje med menn. Da FNs bærekraftmål ble vedtatt i 2015, ble kvinners fulle og effektive deltaking og like muligheter for lederskap på alle nivå av beslutningstaking i politisk, økonomisk og offentlig liv understreket. Men de med makt holder ikke nødvendigvis det de lover.

Antall kvinnelige stats- og regjeringssjefer i forskjellige land har vokst svært sakte, og i 2016 har tallet faktisk gått noe ned.

kvinner utgjør nå samlet sett bare fem prosent av verdens politiske toppledere

Den internasjonale kvinnebevegelsen som møttes i New York i mars i år, stilte tre krav til verdens ledere: gjennomfør!, gjennomfør!, gjennomfør! – det dere har lovt om makt til kvinner! Det betyr ikke bare flere kvinnelige stats- og regjeringssjefer, men også flere kvinner med makt generelt i det politiske, økonomiske og offentlige liv. En kvinnelig generalsekretær i FN ville være et viktig skritt framover.

Fem prosent kvinner

Inkludert Theresa May i Storbritannia utgjør kvinnene nå samlet sett bare fem prosent av verdens politiske toppledere. I selvstendige stater anerkjent av FN er det for tida bare 15 kvinnelige stats- og regjeringssjefer (av i alt 283) i tillegg til Aung San Suu Kyi som er de facto leder av Myanmar.

I de 500 største globale aksjeselskapene er det bare tre prosent kvinnelige administrerende direktører

De kvinnelige topplederne befinner seg nå i Bangladesh, Chile, Kroatia, Liberia, Litauen, Malta, Marshall-øyene, Mauritius, Namibia, Nepal, Norge, Polen, Storbritannia, Sør-Korea og Tyskland. I Østerrike er det en fungerende kvinnelig president, og i Brasil er president Dilma Rousseff suspendert. Stormakter som Japan, Kina og Russland har til sammenligning aldri hatt kvinnelige statsledere.

Topplederne i Det internasjonale pengefondet, IMF, og USAs sentralbank innehar viktige stillinger. Men globalt har bare 14 sentralbanker (åtte prosent) kvinnelige sjefer. Og det står enda dårligere til i privat business. I de 500 største globale aksjeselskapene er det bare tre prosent kvinnelige administrerende direktører.

Verdensledere samlet under Nuclear Security Summit i Washington, 1.april 2016.
Verdensledere samlet under Nuclear Security Summit i Washington, 1.april 2016.

Kvinnestyre utgjør forskjell

Kjønn i politikken utgjør en forskjell – men hvor stor forskjellen er, avhenger av sosioøkonomiske og kulturelle forhold, kvinnenes aktivisme og de politiske partiene de tilhører.

Noen hevder at kvinnelig lederskap gjør at kvinner blir behandlet mer rettferdig. Andre protesterer og hevder at kjønn ikke spiller noen rolle, eller bare har en svak og midlertidig innvirkning.

I boken Maktens kvinner studerte jeg de 73 kvinnelige presidentene og statsministrene i 53 land som har blitt valgt over et halvt århundre. Jeg fant at de kvinnelige lederne svært ofte hadde en symbolsk effekt som rollemodeller og inspirasjon for andre kvinner – noen ganger over hele verden.

De oppførte seg som sine mannlige kolleger, kjempet på deres premisser

Men politikken de kvinnelige lederne førte, var forskjellig når det gjaldt holdningen til kvinnekrav, til FNs kvinnekonvensjon (CDEAW) og Beijing-plattformen. Lederne kunne plasseres i tre kategorier:

Konform

Noen kvinnelige toppledere føyde seg etter normene og verdiene i den mannsdominerte politikken. De oppførte seg som sine mannlige kolleger, kjempet på deres premisser og engasjerte seg vanligvis ikke i «kvinne-spørsmål». Violeta Chamorro (Nicaragua), Golda Meir (Israel) og Margaret Thatcher (Storbritannia) hørte til denne kategorien og førte en politikk som delvis bidro til å svekke kvinners stilling. Men globalt var det svært få slike toppledere, om lag en femdel av alle de kvinnelige presidentene og statsministrene.

Kompromiss

Nesten halvparten av de kvinnelige topplederne forsøkte å kompromisse og ivareta så vel kvinners som menns interesser. Cristina Fernandez (Argentina) og Indira Gandhi (India) var både «tøffe og omsorgsfulle». Angela Merkel (Tyskland) gjennomfører en delikat balansegang. Ledere som kompromisset, bidro til tiltak som skolegang for jenter, helsetjenester for kvinner, barnehager mv.

Utfordring

En tredel av topplederne utfordret åpent den rådende mannlige dominansen. De var fra venstreorienterte eller sentrumsnære partier og gikk eksplisitt inn for en kvinnevennlig eller feministisk politikk: rekruttering av kvinner til høye stillinger, sikring av reproduktive rettigheter, etablering av institusjoner for kvinner etc. Eksempler på utfordrende ledere er Gro Harlem Brundtland her til lands, Helen Clark (New Zealand) og Michele Bachelet (Chile).

De fleste kvinnelige stats- og regjeringssjefene ville ikke kalle seg «feminister», men uansett deres politiske tilhørighet gjorde det store flertallet noe – noen mer og noen mindre – for å støtte kvinner spesielt. Med andre ord utgjorde det som oftest en forskjell at en kvinne gikk til topps i stedet for en mann.

Maktens kvinner - Torild Skard - Universitetsforlaget
«Maktens kvinner» av Torild Skard, om alle kvinnelige statslederne i FNs medlemsland etter 2. verdenskrig.

Aktiv kvinnebevegelse trengs

De kvinnelige ledernes holdninger er viktige, men for å få gjennomslag for kvinneinteresser må de ha støtte. En aktiv kvinnebevegelse som stiller krav er vesentlig. Feminister har latt seg høre ved de siste valgene både i Storbritannia og USA, men de må fortsette og helst øke trykket hvis de skal ha innvirkning. I Storbritannia har kvinner dannet Women’s Equality Party for å øve press, og i USA spiller tilhengerne til Bernie Sanders en vesentlig rolle i tillegg til kvinneorganisasjonene. Sanders er selverklært feminist og har fremmet flere forslag for å styrke kvinners stilling.

Videre må det politiske systemet fungere demokratisk, og topplederne må få støtte i sentrale politiske institusjoner. Mange kvinnelige toppledere har vært omgitt av mektige menn.

USA er et av de vestlige landene med lavest valgdeltaking

Det er fortsatt ikke mer enn 23 prosent kvinner i parlamentene på verdensbasis og 18 prosent i regjeringene. Både Storbritannia og USA har flertallsvalg som hemmer valg av kvinner. USA ligger under verdensgjennomsnittet med 19 prosent kvinner i parlamentet, mens Storbritannia har 27 prosent. Therese May har utnevnt en tredel kvinner i regjeringen. Hvor mange kvinner som vil bli valgt i USA, er usikkert. Det er sterke anti-feministiske krefter i landet, og USA er et av de vestlige landene med lavest valgdeltaking. Representasjonen av kvinner vil spesielt avhenge av hvor godt Demokratene gjør det ved valget. Tre fjerdedeler av kvinnene som ble valgt sist, var Demokrater.

Theresa May - Torild Skard - Universitetsforlaget
Theresa May, statsminister og leder av Det konservative partiet. Foto: UK Home Office.

Det er ikke uvanlig at kvinner har kommet til makten i krisesituasjoner, og både Therese May og eventuelt Hillary Clinton står overfor usedvanlig krevende roller som toppledere: May fordi Storbritannia skal melde seg ut av EU, og Clinton fordi landet er økonomisk og politisk dypt splittet. Dette kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta kvinnespørsmål, men det kan også åpne for ukonvensjonelle problemløsninger.

Både Theresa May og Hillary Clinton blir kritisert for ikke å være feministiske nok

Blandet resultat

Alle kvinner i politikk møter motsigende forventninger. Uansett hva de gjør, blir det galt. Både Theresa May og Hillary Clinton blir kritisert for ikke å være feministiske nok. Begge har praktisk feminisme på «rullebladet». May har vært likestillingsminister, selv om det sies at hun er mer Tory enn kvinne, og Clinton har kjempet for reproduktive rettigheter, likelønn og foreldrepermisjon. Så begge kan gjøre en forskjell for kvinners rettigheter. Men de vil møte politisk motstand. Særlig i USA er kapitalkreftene svært sterke, og presidenten som øverstkommanderende skal håndtere verdens største militærkompleks. Det skal mye til for å føre en selvstendig politikk, og som utenriksminister fremstod Clinton mer som hauk enn due.

Det er grunn til å glede seg over at kvinner går til topps. Det er deres rett på linje med menn. Men forkjemperne for et mer rettferdig samfunn må innse at resultatene i beste fall er blandet, og at presset for makt til kvinner og reelt demokrati må styrkes hvis kvinnelige toppledere skal kunne fremme behovene og interessene til den kvinnelige halvdelen av befolkningen.

Torild Skard er kvinneforsker, og forfatter av Maktens kvinner, om verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960–2010.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *