Lukk

Nordmenn i utenlandske fengsel

– Det er en risikosport å reise, sier Morten Ruud, forfatter av «Straffesaker i utlandet». Hva kan norske myndigheter egentlig gjøre når norske statsborgere havner i fengsel i utlandet?

Straffesaker-i-utlandet_Tom-Hart_Flickr_Universitetsforlaget
Mange har et urealistisk bilde av hva norske myndigheter kan gjøre – vi er bare et lite land, og kan ikke legge mye diplomatisk press på andre lands myndigheter, sier Morten Ruud, spesialrådgiver i Justisdepartementet. Foto: Flickr / Tom Hart.

– Jeg liker ikke si det, men om du havner i vanskeligheter i et annet land, og møter korrupte myndigheter, er den enkleste løsningen egentlig å betale på stedet og komme seg hjem så raskt som mulig, sier Morten Ruud, forfatter av Straffesaker i utlandet.

– Jeg ville naturligvis vurdert situasjonen. Her er hvilket land man befinner seg i, og hvordan den konkrete situasjonen er, viktige momenter. En nordmann skal aldri oppfordre til korrupsjon. Da kan man bli straffet for medvirkning. Men i et tilfelle hvor en eksempelvis blir stoppet i trafikkontroll på en utenlandsk landsbygd, vil en ofte være nokså maktesløs.

Dersom man ikke betaler kan situasjonen bli enda verre. Da er det bedre å bare gjøre opp for seg, mener han.

– Men en nordmann som blir utsatt for noe slik bør melde fra til ambassaden etterpå.

Lille Norge

Ruud er spesialrådgiver i Justisdepartementet, hvor han var departementsråd fra 1997–2012. Han er gjesteforsker ved PluriCourts ved Universitetet i Oslo, har vært sysselmann på Svalbard, og har representert Norge i menneskerettsforhandlinger i FN og Europarådet.

I Straffesaker i utlandet skriver han om de mange sakene hvor nordmenn har røket uklar med loven i utlandet, eller blitt offer for straffbare handlinger der, og hva norske myndigheter egentlig kan bidra med i slike situasjoner. Selv har han jobbet mye med utleveringssaker, og var involvert i Moland og French-saken.

– En ting jeg oppdaget under skrivingen var hvor mange slike saker som finnes. Og at mange har et urealistisk bilde av hva norske myndigheter kan gjøre – vi er bare et lite land, og kan ikke legge like mye diplomatisk press på andre lands myndigheter som for eksempel USA kan.

Hvilke rettigheter?

Så hva kan norske myndigheter egentlig gjøre i slike saker? Ruud sier myndighetene i hovedsak kan bistå med å etablere kontakt med nordmannen som er involvert gjennom konsulære forbindelser.

– Myndighetene vil forsøke å bistå med så mye praktisk hjelp som mulig, som å formidle kontakt med de pårørende hjemme. Nordmenn som er fengslet i utlandet skal etter Wien-konvensjonen få informasjon om sin rett til å etablere kontakt med en konsul, og denne rettigheten følges de fleste steder.

Du har også rett til en forsvarer, i tråd med den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, EMK, og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, forteller Ruud.

– Dette er grunnleggende rettigheter som skal bli respektert, og gjelder også under avhør i utlandet.

Men i noen tilfeller får man ikke informasjon om sine rettigheter som utenlandsk statsborger.

– Det er en risikosport å reise. Man er prisgitt det landet man befinner seg i. Flere vet jo heller ikke hva menneskerettighetskonvensjonene SP og EMK er. Men det viktigste er å få kontaktet en konsul, mener Ruud.

Straffesaker i utlandet_Morten Ruud_Universitetsforlaget
– En kan i verste fall risikere å bli straffet selv. Ruud råder nordmenn som reiser utenlands om å sette seg inn i hvilke regler som gjelder, og tenke gjennom hvordan man håndterer eventuelle lovbrudd.

Andre lands lover

Noen tilfeller av lovbrudd i utlandet kommer av at nordmenn bryter regler som ikke gjelder her hjemme. Ruud mener man har en viss forpliktelse til å sette seg inn i praksis og lover i det landet man besøker.

– Dette handler også om generell folkeskikk, som eksempel det å kle seg tilstrekkelig i enkelte muslimske land. Man oppnår ikke noe med å provosere en befolkning i et annet land. Man bør ha satt seg inn i hva som ikke er straffbart i Norge, men som er straffbart i det aktuelle land du befinner deg i.

For eksempel at fornærmelser mot kongen er straffbart i Thailand.

– Sender du et postkort med frimerke av kongen, og tegner en krussedull på dette, vil det kunne straffes. Det samme gjelder dersom du tegner på en plakat av kongen. Slike ting er det viktig å være oppmerksom på.

La være å anmelde?

I utgangspunktet skal saker etterforskes og forfølges i det land forbrytelsen ble begått, det er der bevisene også finnes, sier Ruud.

– Men opplever du en voldtekt i for eksempel Dubai, hvor seksuell omgang utenfor ekteskap er straffbart, og overgriperen er norsk, ville jeg nok ha ventet med å anmelde dette til jeg kom hjem.

Er overgriperen derimot fra Dubai eller et annet land, er det dessverre også slik at en ofte oppnår lite ved å anmelde i utlandet, mener han.

– En kan i verste fall risikere å bli straffet selv. Mørketall på folk som blir voldtatt i utlandet, og særlig i noen muslimske land er nok ganske stort. Da er det mer hensiktsmessig å melde ifra om forholdet til norsk politi.

La meg sone i Norge!

Dersom en nordmann blir fengslet i utlandet, er utgangspunktet at man soner i landets fengsler etter reglene som gjelder der. Ruud forteller at muligheten for å komme tilbake til Norge, beror på om landet har en avtale om soningsoverføring med den norske stat. Ikke alle land har dette. Er det etablert en soningsavtale, kan nordmannen søke om å komme hjem, og sone straffen i norsk fengsel.

– Enkelte ganger har man et dilemma der personen er straffet i utlandet for noe vi ikke anser som straffbart her hjemme. Kan man da sone en slik straff i Norge? Det kan virke støtende at vi i Norge fengsler personer for noe som ikke er strafbart her. Men hvis alternativet er soning i det land hvor straffen er idømt, under forhold som kan bety en ekstra påkjenning, er det kanskje likevel best å komme hjem og sone straffen her.

Utlevering

Hvis en person som har blitt ettersøkt og siktet i Norge deretter rømmer til et annet land, vil Norge be om å få vedkommende tilbake. Ruud forteller at selve utleveringsprosessen begynner med at det sendes en etterlysning gjennom Interpol og Europol. Hvis den ettersøkte blir funnet i et annet land, blir det sendt melding tilbake.

Myndighetene i landet som siktet personen må skrive en formell utleveringsbegjæring, hva personen er siktet for og anmode om at personen blir sendt tilbake for straffeforfølgning. Etter det folkerettslige suverenitetsprinsippet står land fritt til å bestemme om de vil etterkomme en utleveringsbegjæring, sier Ruud.

– Men Den europeiske utleveringsavtalen fra 1957 oppstiller plikt til å utlevere hvis visse vilkår er tilstede. Tidligere var det unntak ved såkalte «politiske forbrytelser», men etter at terror ble et mer aktuelt tema på 1980- og 1990-tallet, har man begrenset dette.

Dersom en person er utsatt for politisk forfølgelse, vil vedkommende kunne få asyl, og da kan man nekte utlevering.

– Dersom det er klare brudd på menneskerettighetene, for eksempel hvis vedkommende risikerer dødsstraff eller tortur, kan man nekte utlevering. Det gjelder også i tilfeller der det er særlige sterke sosiale og familiære hensyn, sier han, men her skal det mye til.

Ambassadebeskyttelse mot utlevering

Vi har også sett eksempler på at en person er krevd utlevert, men frykter retur, og har søkt beskyttelse hos en vennligstilt ambassade, slik Julian Assange har gjort siden 2012 i Ecuadors ambassade i London.

– Der kan ikke vedkommende pågripes, og man kan bli sittende inntil det kommer en løsning. Det med asyl på ambassader er jo ikke noe nytt, sier Ruud.

– Det ble tidligere mye brukt i Latin-Amerika, hvor de styrtede i en revolusjon søkte asyl i en utenlandsk ambassade i hjemlandet. Man var dermed trygg, men kunne ikke gå ut på gaten.

Les mer om Straffesaker i utlandet av Morten Ruud. 

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *