Lukk

Om skrekkelig gode grøss

I møtet med de gode grøssene gir du barna mulighet til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Anita Berge og Ann Sylvi Larsen har skrevet bøker om formidling av skrekkfiksjon i barnehage og skole.

 

 

Gode-grøss-Ann-Sylvi-Larsen-Jon-Alfred-Robstad-Universitetsforlaget
Alle illustrasjoner hentet fra «Gode grøss» av Ann Sylvi Larsen. Illustratør: Jon Alfred Robstad.

En liten titt på medienes hovedoppslag en hvilken som helst dag kan få verden til å virke både farefull og truende. Det skriver foredragsholder og skribent i Alveslottet Dukketeater, Anita Berge, i boka Kunsten å skremme barn – gode grøss fra vugge til småskole. Man skulle derfor tro at det som velges som underholdning, er søtt og ufarlig, fortsetter hun. Den gang ei! Frykt har fått en stadig større plass i underholdningsindustrien. Det gode grøsset selger både på kino, i bokhandelen, på tv og som dataspill.

Det er fryktelig fint og forferdelig moro å bli skremt

Kunsten å skremme barn Anita Berge

Boka er skrevet for barnehagelærerstudenter og ansatte i barnehagen og gir en innføring i gode metoder for å formidle grøsset innenfor trygge rammer. Ifølge Berge er det den tynne linjen mellom trygt og utrygt som får barn til å sitte med fingrene i ørene når de lytter til en skummel fortelling, eller som får oss til å dukke ned bak en pute når vi ser en skummel film. Det er rett og slett fryktelig fint og forferdelig moro å bli skremt, så lenge grøsset er innenfor det akseptable.

Når blir et grøss godt?

Ikke alle grøss er gode. Skal grøss formidles til barn, er det viktig å legge til rette for at disse oppleves som fryktelig gode, i stedet for bare fryktelige. Jo yngre mottakeren av grøsset er, desto viktigere er det at opplevelsen er god, men også voksne kan få dårlige opplevelser av det vi trodde skulle bli gode grøss. Et godt grøss fordrer at mottakeren føler at han eller hun er på trygg avstand fra situasjonen, i en setting der ingenting galt kan skje på ordentlig.

Men trygg avstand beskriver ikke bare fysisk avstand, poengterer Berge. For både barn og voksne kan grøsset oppleves som mer trygt dersom det som er skremmende er lite realistisk. Det er nok en av grunnene til at for eksempel monstre er blitt et populært tema for barneunderholdning. Det samme gjelder populariteten til science fiction-fortellinger. Å plassere det skumle på andre planeter er jo bokstavelig talt å plassere publikum på så stor avstand fra gyset som mulig.

Gode-grøss-Jon-Alfred-Robstad-Universitetsforlaget_02
Illustratør: Jon Alfred Robstad.

Nødutgang

En måte å skape et godt grøss er altså å skape noe som er så lite realistisk at barna vet at de aldri vil møte det. Et godt grøss kan imidlertid også være å ta frem en skrekk som er «nær», og latterliggjøre den, slik som det blir gjort i mange spøkelsesfortellinger. Berge skriver at en av tingene som skiller et godt grøss fra et fryktelig grøss, er at vi som publikum eller lyttere opplever å ha kontroll over situasjonen. For at et grøss skal oppleves som godt, må vi ha mulighet til å trekke oss tilbake når det blir for mye – dette gjelder også barna. Skal du gi et barn et godt grøss, må du også gi dem en «nødutgang», en mulighet til å gå bort fra situasjonen med æren i behold dersom den blir for intens. I Kunsten å skremme barn – gode grøss fra vugge til småskole gir Berge forslag til hvordan du kan lage slike «nødutganger».

Gode-grøss-Jon-Alfred-Robstad-Universitetsforlaget
Illustratør: Jon Alfred Robstad.

Møtet med monsteret

I boka Gode grøss – om skrekkfiksjon for og av barn beskriver Ann Sylvi Larsen, førstelektor i norsk ved NTNU, hvordan grøssersjangeren har et stort potensial for spennende undervisning både om litteratur og om skriving. Boka henvender seg til lærere, studenter og andre som ønsker å forstå sin samtids litteratur. Her presenterer hun blant annet den amerikanske filosofen Noël Carrolls teorier om horrorfiksjonen.

I boka The Philosophy of Horror: or Paradoxes of the Heart (1990) gir Carroll en smal definisjon av sjangeren: En skrekkfortelling vil alltid handle om et uskyldig offer som møter et skrekkelig og avskyelig overnaturlig monster. Møtet med monsteret er altså det essensielle i Carrolls teori, skriver Larsen, men det er ikke bare tilstedeværelsen av noe monstrøst og galt som bygger opp uhyggen i fortellingen. Måten fortellingen er strukturert på, er også med på å skape en følelse av skrekk.Gode grøss Ann Sylvi Larsen Universitetsforlaget

Hold på spenningen

Larsen påpeker at fortellingen holder på uhyggen gjennom bruk av suspense. Suspense kan oversettes med ord som forhaling, uvisshet eller utsettelse, og kjennetegnes av at den setter leseren i en tilstand av engstelse og uro for hvordan det skal gå med helten. Carroll ser på skrekkfiksjonen som et suspense-drama.

monsteret blir avslørt og får en identitet

Spenningen i skrekkfortellingen blir til gjennom en struktur av spørsmål med to mulige svaralternativer: Vil offeret vinne over monsteret eller ikke? Spørsmålene fungerer som en «page-turner». Skrekkfiksjonens virkning på mottakeren er derfor en følelse av spenning og uro. Hva vil skje med offeret? Vil for eksempel offeret, som er innhentet av monsteret, klare å komme seg unna?

Avsløringen

Ifølge Carroll kan følelsen av suspense spille en avgjørende rolle i det han karakteriserer som et av de mest karakteristiske temaene i skrekkfiksjonen: oppdagelsen av det ukjente. For leseren ligger sjangerens estetiske kvaliteter nettopp i dramaet med å avsløre monsteret – som representerer det ukjente. Skrekksjangeren er dermed et drama hvor våre vanlige oppfatninger om verden blir utfordret, og hvor den erkjennelsesmessige krisen blir overvunnet ved at monsteret blir avslørt og får en identitet.

 

Anita Berge er dukkefører, foredragsholder og skribent i Alveslottet Dukketeater. Hun er forfatter av bøkene Dukketeater i barnehagen (Pedagogisk forum, 2011) og Kunsten å skremme barn – gode grøss fra vugge til småskole (Universitetsforlaget, 2015).

Ann Sylvi Larsen er førstelektor i norsk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hun har skrevet boka Gode grøss – om skrekkfiksjon for og av barn (2015) og har tidligere publisert en rekke artikler om barns narrativer og om barnelitteratur.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *