Lukk

Per Fugelli: lege og misjonær

Mens andre skrev engelskspråklige artikler i internasjonale tidsskrifter, skrev Per Fugelli bøker på norsk rettet mot et bredere publikum. Fugellis virke har satt tydelige spor i det medisinske fagmiljøet og i den norske samfunnsdebatten. Seniorforsker og professor i allmennmedisin Kirsti Malterud ser nærmere på hans forfatterskap.

«Tre år som lege og forsker på Værøy og Røst i nær og stadig kontakt med hverdagsmennesker i lokalsamfunnet, disse tre år ga meg den lærdom at når naturvitenskapen kommer til kort overfor en fjellkjede – hvor meget større er ikke da dens begrensninger vis-à-vis mennesker?» (Tilbake til huslegen. Søkelys på norsk medisin, 1975)

Per Fugelli - Kirsti Malterud - Universitetsforlaget
Folk flest kjenner Fugelli som kritiker og visjonær innenfor emnene helse, samfunn og livet selv. Og som bærer av sine etter hvert så ikonografiske tversoversløyfer. Illustrasjon: Anders Fagerholt.

Per Fugellis forfatterskap er omfattende og dekker et bredt register. Folk flest kjenner ham best som kritiker og visjonær innenfor emnene helse, samfunn og livet selv. Men i hans mangfoldige publikasjonsliste finner vi også populærvitenskapelige bidrag om for eksempel åreknuter og løsemidler i fiskeryrket, vitenskapelige artikler om laboratoriemedisin og skam, kritiske analyser av urett og perfeksjonisme, polemiske tekster om EEC og Fremskrittspartiet, og mye mer.

I bibliografien på Fugellis blogg teller jeg 469 artikler og bokkapitler og 44 bøker som han har skrevet eller redigert siden 1969. I tillegg kommer et stort antall kronikker, foredrag og medieinnslag. Dette er en forfatter som har satt spor i den norske samfunnsdebatten.

Medisinens forsømmelser

Det var i Lofoten det begynte. Per Fugellis erfaringer som distriktslege og forsker på Værøy og Røst (1970–1973) har formet hele hans forfatterskap og dukker stadig opp igjen i tekstene hans, enten han refser biomedisinens syn på kunnskap og sykdom eller priser livets fem grunnstoffer.

En geologisk beskrivelse av bergartene i Lofotveggen presenterer en annen virkelighet enn kunstneren Kåre Espolin Johnsons grafiske trykk av samme fjellkjede, sier Per Fugelli. Han bruker dette bildet til å illustrere hvordan den naturvitenskapelige slagsiden innen medisinsk forskning fører til forsømmelser av de menneskelige og sosiale sidene ved sykdomsbegrepet.

Tiden i Lofoten overbeviste ham om at allmennlegens erfaringer med helse og sykdom ute blant menneskene kan motvirke slike skjevheter. Som allmennmedisinsk vekkelsespredikant har han utrettelig hevdet at medisinsk kunnskap også må omfatte fiskerens lengsel mot havet. I sitt forfatterskap gikk Fugelli derfor først løs på legerollen1, mens tallene og tabellene til doktoravhandlingen – en stor epidemiologisk studie av helse, helsetjenester og legemiddelbruk ytterst i Vestfjorden – måtte vente enda noen år.2

Faglig opprør

Selv har jeg opplevd Per Fugellis engasjement som en befriende humanistisk motkraft og en sterk påminnelse om rettferdighet og solidaritet, selv om jeg ikke alltid har vært enig i innhold eller form.

For meg som medisiner er det likevel hans krav om faglig og akademisk nytenkning som har hatt størst betydning. Jeg møtte ham for første gang i en av hans aller første tekster, en artikkel som ble publisert i Legeforeningens tidsskrift i 1971. Den gang var jeg skoletrett legestudent i opprør mot universitetsklinikkens samlebånd og biomedisinens utilstrekkelighet.

Per Fugelli, den gang et helt ukjent navn, skrev om de menneskelige relasjonene mellom sykehuset, pasienten og pasientens pårørende på en måte som umiddelbart overbeviste meg om at det kunne finnes flere medisinske virkeligheter.3 På den tiden var humanistiske og sosiale perspektiver ikke akkurat så vanlige i legeutdanningen.

Etter at Per Fugelli åpnet sitt skriverom for erfaringer og refleksjoner knyttet til det å være alvorlig syk, har han med nærmest profetisk kraft truffet en helt ny leserskare.

Artikkelen fikk avgjørende betydning for viktige veivalg i mitt personlige og faglige liv. Denne delen av historien skal jeg la ligge her. Det er likevel to viktige grunner til at jeg trekker den frem når jeg skal skrive om Fugellis forfatterskap. For det første er jeg en av de mange som har opplevd å bli personlig berørt av det han skriver. Etter at Per Fugelli åpnet sitt skriverom for erfaringer og refleksjoner knyttet til det å være alvorlig syk, har han med nærmest profetisk kraft truffet en helt ny leserskare. De senere års tekster om livet, døden og meningen med det hele har skapt stor resonans hos mange lesere som opplever at han treffer deres virkelighet helt presist.4

For det andre har Fugelli med sitt forfatterskap vært en sentral bidragsyter til utviklingen av allmennmedisin som fagområde og akademisk disiplin. Han er ikke bare vekkelsespredikant med folket som publikum.

Per Fugelli
Per Fugelli, fra et intervju i Klartekst i 2010. Foto: Morten Brakestad.

Det allmennmedisinske kjernestoffet

De siste 30 årene er allmennmedisin blitt et forskningsbasert fag, ikke minst takket være Per Fugellis innsats som akademisk skribent og leder. «Du skal skrive ditt fag», var hans oppfordring til vårt medisinske fagmiljø i en artikkel i 1984.5 Her advarte han mot faglig konkurs dersom allmennmedisinerne ikke klarte å utkrystallisere det konkrete kjernestoffet i faget. Fugelli beskrev en kollektiv allmennmedisinsk skrivelammelse og påpekte behovet for å skape viten som skulle være fagets ankerfeste og berettigelse. Varemerket «allmennmedisin» måtte ha et solid innhold, der pasienter, kolleger og politikere kunne oppdage et spesifikt produkt bak etiketten. I en rekke publikasjoner i tradisjonelt akademisk format har han selv skrevet om kliniske problemstillinger og arbeidsformer og bidratt til å sette undervisning av legestudenter på dagsorden.

Kritikken av idealene om det perfekte

I 1990-årene meldte Fugelli overgang fra allmennmedisin til sosialmedisin. På ny skulle han utforme sitt medisinske grunnsyn ved å skrive sitt fag. Tematikken i den nye sosialmedisinen var politisk, med rettferdighet, solidaritet og samfunnskritikk som kjerneverdier. Mens vi andre skrev engelskspråklige artikler i internasjonale tidsskrifter, skrev Per Fugelli bøker på norsk rettet mot et bredere publikum. Ved å findyrke essayformatet skapte han sin helt særegne formidlingsstil, ganske annerledes og antakelig vel så effektiv som det som i dag gir akademiske tellekanter og publiseringspoeng.

Trilogien Rød resept (1999), 0-visjonen (2003) og Nokpunktet (2009) står samlet som et faglitterært høydepunkt. Her formulerer Fugelli sin kritikk mot prestasjonssamfunnet og risikosamfunnet, med helse og helsevesenet som omdreiningsakse og med det han kaller «helsisme» som moralistisk trussel mot det gode liv.

Fugelli hevder at moderne medisin, forhekset av rasjonalitet, nærmer seg pasienten som en defekt biologisk organisme, en kroppslig ting, som blir gjort til et transportmedium. Han skriver at medisinen infiserer menneskenes sinn med utopiske forventninger og refser kulturelle forestillinger om at livet skal leves uten lyter og problemer. Slike forventninger kaller han null-visjonen.6

Mennesker i marginaliserte posisjoner utfordrer null-visjonen og minner om at medisinen må ta inn over seg utfordringer knyttet til verdighet og makt. Menneskene på sidelinjen blir symbolske uttrykk for sårbarhet og svakhet. Handler ikke null-visjonens idealer til syvende og sist om en forakt for svakhet som lever i beste velgående i vår kultur? Sårbarhet, avmakt og sykdom er alle menneskers lodd, og vi må være glade i oss selv og hverandre som ufullkomne, understreker Fugelli. Motsatsen er nok-punktet – du er god nok som du er.

Vekkelsespredikanten Fugellis stadige kritikk av verdier som ikke er bærekraftige i et solidarisk perspektiv, favner om fenomener som fremmedfrykt og globale miljøtrusler. Engasjementet er like sterkt for pasienten Jorden som for rusmisbrukere, romfolk og flyktninger.

vi som lar oss vekke av Per Fugellis tekster, vet at han gjerne maler med bred pensel for å få frem de viktigste poengene

Flokken din

Per Fugellis helter er den hjertesyke fiskeren med sin lengsel mot havet og allmennlegen med sin hverdagsnære kunnskapsbase. Skurkene er tabloidavisene, «de vertikale medisinske spesialistene» og Fremskrittspartiet. Vi må komme oss hjem til allmennmedisinen, sier han, for å motvirke en medisinsk inflasjon der menneskenes selvbergingsevne svekkes.

Et slikt svart-hvitt-bilde er selvsagt unyansert. Men vi som lar oss vekke av Per Fugellis tekster, vet at han gjerne maler med bred pensel for å få frem de viktigste poengene. Han har sin egen litterære stil, med spissformulert begrepsutvikling («flokken din») og kulepunkter («allmennlegens syv krystaller»). Den som kjenner hele hans forfatterskap, ser at det til tider kan være vel mye gjenbruk. Vi tilgir ham dette, fordi han alltid også kommer med noe nytt og betydningsfullt.

Per Fugelli
Foto: Morten Brakestad.

En personlig stemme

De siste årene har Per Fugelli meldt seg tydelig for leseren med en sterk personlig stemme, når han skriver om sine erfaringer i skyggen av døden. Samtidig ser vi fortsatt tydelige spor av de fleste temaene i den aller første artikkelen fra 1971.

Det er forfriskende å merke hvordan Fugellis nysgjerrighet, energi og humor gir disse tekstene en overbevisende kraft, ikke bare som kreftbiografiske bidrag, men som meldinger fra en refser og profet som fortsatt har mye ugjort. Fugelli stortrives i debatt, og han er en mester med metaforer og nyord.

Meningene om hans meninger og uttrykksformer er mange – han har beundrere, meningsfeller og kritikere. I Leseboken, der mange av hans beste tekster er samlet, skriver han med ettertanke om utfordringene ved å bli en Stemme – om hvordan han savner motstand og kritikk som folk nøler med å rette mot en dødssyk mann.7

Når jeg nå leser det jeg har skrevet her, ser jeg mer entusiasme og begeistring enn kjølig analyse. Dette er imidlertid ikke fordi jeg omtaler en kreftsyk manns skriftlige livsverk. Det er fordi jeg siden 1971 har erfart den kraftfulle betydningen av Per Fugellis tekster for fagmiljøet, for offentligheten og for meg selv. Jeg kjenner Per Fugelli godt som nær venn og kollega gjennom mange år. Dette er en posisjon som fremfor alt har gitt meg et langsynt og sammenhengende innblikk i store deler av det han har skrevet. Så får jeg heller overlate de mer kritiske perspektivene til andre.

Kirsti Malterud er seniorforsker og professor i allmennmedisin og har lang erfaring som fastlege og akademisk skribent. Hun har blant annet skrevet bøkene Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag og Kvalitative metoder i medisinsk forskning  en innføring. Hun har også bidratt i Per Fugellis En lesebok. Tekster i utvalg 19692014.

Noter
1. Fugelli P. Tilbake til huslegen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1975.
2. Fugelli P. Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst. Oslo: Universitetsforlaget, 1978.
3. Fugelli P. De menneskelige relasjoner mellom sykehuset, pasienten og pasientens pårørende.Tidsskrift for Den norske lægeforening 1971;91:468-74.
4. Fugelli P. Døden – skal vi danse? Oslo: Universitetsforlaget, 2010.
5. Fugelli P. Du skal skrive ditt fag.Tidsskrift for Den norske lægeforening 1984;104:1343-6.
6. Fugelli P. 0-visjonen. Essays om helse og frihet. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
7. Fugelli P. En lesebok. Tekster i utvalg 1969-2014. Oslo: Universitetsforlaget, 2014.

1 kommentar(er).
  1. Hilde Ingebrigtsen:

    Nydelig, gjenkjennelig og oppsummerende om denne viktige kraftkarens innsats..

    3 Jun, 2016 kl 20:49

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *