Lukk

Rasismens visuelle kulturer

Thomas Knarviks illustrasjoner av Ali Esbati satte i gang en debatt om rasisme og kunstnerisk ytringsfrihet. Hvordan forholder vi oss til den visuelle rasismen, i vår utpregede visuelle kultur?

Med kamera i Afrika
Omslaget til «Med kamera i Afrika» av Jan Dalland, gjengitt i Marianne Gullestads «Misjonsbilder».

Jeg har enda et levende minne av hvordan en av ungdomsskolens urokråker en gang på 1980-tallet, i et forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet og å provosere lærerne, fikk seg et jakkemerke med nazisymbol. Han ble nokså raskt kalt inn på rektors kontor, og sluttet å komme på skolen med dette jakkemerket kort tid etter.

Symbolet han brukte var en svastika, og reaksjonen var tydelig. Men ikke alle rasistiske symboler er like utvetydige. Den norske tegneren Thomas Knarviks illustrasjoner av Ali Esbati satte nylig i gang en debatt om rasisme og kunstnerisk ytringsfrihet. Hva skal til for at vi skal kunne karakterisere en tegning som rasistisk?

Forestillingen om de andre

Det finnes omfattende forskningslitteratur på rasisme og tilgrensende fenomener, men relativt lite er skrevet om rasismens visuelle uttrykk. Det kan være flere grunner til det. En av dem kan være at forskningen på dette feltet, både internasjonalt og her til lands, har vært dominert av historikere og sosiologer. De har ikke typisk sett vært blant dem som er mest opptatte av visuelle fremstillinger, de har forsket på verbale uttrykk for rasisme, nedfelt i tekst og utsagn.

Tenk bare på hvordan afrikanere ble fremstilt visuelt i oppslagsverk langt inn i vår tid.

Samtidig forstår de fleste nokså intuitivt at rasistiske ideer og forestillinger om «de andre» i stor grad er knyttet til visuelle fremstillinger. Slik har det vært opp gjennom historien, og slik er det i dag. Visuelle fremstillinger av «de andre» som bidrar til å degradere og umenneskeliggjøre dem, har alltid vært særlig fremtredende innenfor den rasistiske forestillingsverdenen.

Tenk bare på hvordan afrikanere ble fremstilt visuelt i oppslagsverk langt inn i vår tid. Eller tenk på hvordan norske misjonærers private fotoarkiver fremstilte afrikanere (for øvrig grundig illustrert i Marianne Gullestads Misjonsbilder, Universitetsforlaget, 2006).

Misjonsbilder - Gullestad - Universitetsforlaget
Kvinner i Sudan, illustrert i en bok av Gudrun Røst fra 1942. Bildet er hentet fra Gullestads «Misjonsbilder». Gullestad skriver om hvordan bildene som norske misjonærer sendte hjem fra misjonsmarken preget nordmenns oppfatninger av Afrika og afrikanere.

Et annet eksempel er hvordan tysk og europeisk antisemittisme mobiliserte i en kontekst av lange satiretegningstradisjoner. Jøder ble fremstilt i groteske karikaturer som pengegriske folk med lange, krokete neser, eller bak bolsjevismens røde faner. Slike former for visuell antisemittisme var svært utbredt også i Norge, i større aviser som Aftenposten, Nationen og Morgenavisen, noe den unge, norske historikeren Lars Lien skriver om i sin doktorgradsavhandling «…pressen kan kun skrive ondt om jøderne»: Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905–1925» fra 2015.

Kunstneriske provokasjoner

Thomas Knarviks ape-tegninger av ulike skandinaviske politikere, mediepersonligheter og deres barn, skriver seg med andre ord inn i en lang tradisjon av fremstillinger av «de andre».

den kunstneriske modernitetens overskridelser over tid er dømt til å fremstå som en repetitiv maner

Gjennom sosiale medier inviteres vi alle til å være del av denne kulturen, gjennom rask spredning av infame og infantile kunstneriske «provokasjoner». Med Cass Sunsteins begrep kan vi karakterisere dette som vår tids polariseringsentreprenører, der meningsytrere i sosiale medier bidrar til å sirkulere og legitimere.

Når det fremstår som så attraktivt for enkelte kunstnere å behandle den brennbare tematikken som rasistiske illustrasjoner bærer med seg, har det blant annet bakgrunn i den overskridelsens logikk som er så fremtredende på kunstfeltet. Octavio Paz skriver i Avantgardens solnedgang, som ble publisert for første gang på spansk for over femti år siden, at den kunstneriske modernitetens overskridelser over tid er dømt til å fremstå som en repetitiv maner snarere enn som noe genuint originalt. Slike ytringer kan også ses i forlengelse av den ekshibisjonisme («Se meg! Se meg!») som er så fremtredende i vår egen samtid.

Hvordan gjenkjenne rasisme?

I boken hva er RASISME (Universitetsforlaget, 2015) definerer Cora Alexa Døving og jeg rasisme som «en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer på avstand, ekskludere dem og om mulig aktivt diskriminere dem». Vi påpeker også at «en slik negativ generalisering og underordning kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur».

Med bakgrunn i den fagkunnskapen vi som samfunn har om rasismens uttrykksformer i fortid og nåtid, kan vi nokså enkelt fastslå at illustrasjoner som viser mennesker med annen hudfarge, religiøs eller kulturell bakgrunn som aper, ofte er uttrykk for rasisme. Et av de lettest gjenkjennbare uttrykkene for rasisme er nettopp analogier fra dyreriket – verbalt eller visuelt – som reduserer mennesker med annen hudfarge, religiøs eller etnisk bakgrunn til noe ikke-menneskelig.

hvor dyreanologien er anvendt i en dypt forpliktet, kritisk og antirasistisk metarefleksjon

Samtidig er det grunn til å understreke det nødvendige i å lese karikaturer kontekstuelt: Tegneserieskaperen Art Spiegelmans viktige tegneseriebok Maus (1991) er en visuell bearbeidelse av nazistenes folkemord på europeiske jøder under Holocaust (1942–45) hvor jødene er fremstilt som mus, men hvor dyreanologien er anvendt i en dypt forpliktet, kritisk og antirasistisk metarefleksjon omkring nettopp rasismens og dehumaniseringens visuelle og språklige uttrykk.

Maus Art Spiegelman
Fra Art Spiegelmans grafiske roman «Maus» (1991).

Mange vil huske den aldrende trønderske viserockesangeren som for få år tilbake sammenliknet asylsøkere med «lopper og lus». Et annet eksempel er kommentarene som kom etter at Fredrikstadavisa publiserte et bilde på Facebook av muslimske turister fra De forente arabiske emirater i bønn under broen til Kråkerøy sensommeren 2015. I den påfølgende Facebook-diskusjonen ble muslimene blant mye annet karakterisert som «aper».

En slik negativ generalisering av folk er også det den portugisisk-britiske historikeren Francisco Bethencourt skriver om i Racisms: From The Crusades To The Twentieth Century, publisert av Princeton University Press i 2013. Her gjengir han et omfattende billedmateriale som viser hvordan ulike folkeslag er blitt fremstilt i vestlige kulturer siden rasismen første gang manifesterte seg i Europa. Den gangen tok rasismen form av de ideer om «blodets renhet» (limpieza de sangre). Et eksempel på dette er da den katolske kronen gjenerobret den iberiske halvøy på 1400-tallet, og muslimer og jøder som hadde konvertert til katolisismen – såkalte conversos og moriscos – ble sett som annenrangs og mindreverdige borgere.

Otto Hjort - Universitetsforlaget
Forskjellen på Oslotypene Hans Olsen og Efraim Isakson. Illustrasjon fra vitsebladet Hvepsen nr 2, 1925.

Men er det ulovlig?

Det er et åpent spørsmål hvorvidt rasistiske karikaturer vil kunne omfattes av norske lover mot hatytringer. I Norge var det først i 2005 at symboler ble inkludert blant straffbare hatytringer mot minoriteter i Norge. Dette skjedde gjennom en endring av straffelovens daværende § 135 (a) – som siden innføring av ny straffelov i Norge i oktober 2015 har vært straffelovens § 185.

Åpenbart rasistiske symboler, som Ku Klux-klan-hetter båret offentlig, eller nazisymboler på jakka, vil opplagt falle inn under det som kan karakteriseres som straffbart i henhold til straffelovens § 185.hva-er-rasisme-omslag_medium

Når Stortinget valgte å inkludere symboler i denne straffelovsparagrafen, var det på bakgrunn av innstillingen fra Holgersen-utvalget i 2002. Men et sentralt bakteppe var også den ramsalte kritikken av norske myndigheter i en uttalelse fra FNs rasediskrimineringskommisjon i 2005. Kommisjonen kritiserte norsk Høyesteretts frifinnelse av den norske nynazisten og Boot Boys-lederen Terje Sjølie, etter at han holdt en antisemittisk og rasistisk tale på torget i Askim i 2000. De mente dommen brøt artikkel 4 og 6 i FNs Rasediskrimeringskonvensjon. Dette har jeg for øvrig skrevet mer om her.

Nå er det imidlertid slik at visuelle uttrykk for rasisme ikke har blitt prøvd i norsk rett på de vel ti årene som har gått siden Stortinget vedtok denne lovendringen. Så på bakgrunn av dette er det tvilsomt om åpenbart rasistiske karikaturer eller illustrasjoner vil kunne straffes.

studiet av rasismens historie er viktig fordi vi altfor lett anser samtidige former for rasisme isolert fra fortiden

Hva kan vi lære?

I en tid som er så preget av visuelle uttrykk som vår, er kunnskap om hvordan visuelle kulturer kan bidra til å skape, opprettholde og legitimere rasistiske holdninger, forestillinger og praksiser i seg selv viktig. I hva er RASISME skriver vi at studiet av rasismens historie er viktig fordi vi altfor lett anser samtidige former for rasisme isolert fra fortiden. Ved å se til historien kan vi lære noe både om hvordan rasistiske fortellinger kan forsvinne, men også hvordan de kan anta nye former. Rasistiske illustrasjoner, eller kunstneriske ytringer som spiller på rasistisk ikonografi, må inngå i en historisk kontekst. Dette er særlig viktige perspektiver i en tid hvor overskridelsens logikk, provokasjonens sensasjonalisme og den raske spredningen i sosiale medier gjør rasismens visuelle kultur til brennbart materiale.

Det finnes knapt nok noe moderne menneskelig samfunn vi vet om hvor rasisme ikke finnes. Men kunnskap og bevissthet om noen av rasismens grunnleggende mekanismer er helt avgjørende for kampen mot den.

Sindre Bangstad er sosialantropolog, Forsker II, KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, Oslo. Han har blant annet skrevet Hva er rasisme sammen med Cora Alexa Døving.

Hør Bangstad snakke om rasisme i Universitetsforlagets podcast.

1 kommentar(er).
  1. Even academics forget that racism has two necessary conditions:
    1) The belief in the existence of human races.
    2) The belief that some races are better than others.

    With only condition number 1 cleared, it’s not racism.

    This applies to all forms of bigotry, and not just racism. The values and ideals are critical.

    Actually, some of the examples presented here don’t even have condition 1 cleared…

    19 Jun, 2016 kl 16:54

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *