Lukk

Tidsskriftskandalen ingen vil eie

Norsk vitenskap bør bli åpent tilgjengelig for alle. Det er bred enighet om at forskningstidsskriftene må bort fra abonnement og over til en heldigital og åpen tilværelse. Likevel svikter universitetene og høyskolene både Norges forskningsråd og fagmiljøene på målstreken, skriver forlagssjef Hege Gundersen.

I november 2013 lanserte Norges forskningsråd (NFR) sin open access-strategi: Fra 2017 skal alle tidsskrift som mottar støtte fra NFR, være åpent tilgjengelige. NFR vil støtte inntil halvparten av produksjonsutgiftene. Resten må eierne dekke på annet vis.

En kollektiv løsning?

Hvordan skal tidsskriftene finansieres når abonnementsinntektene faller bort? De fleste tidsskriftene er eid av fagmiljøene, som for eksempel vitenskapelige foreninger. Disse står uten mulighet til å påta seg det økonomiske ansvaret. Allerede for fire år siden ble følgende gode idé lansert: Universitetene og høyskolene (UH-sektoren) går sammen om å finansiere den delen av produksjonskostnadene som ikke dekkes av NFR, for eksempel ved at deler av institusjonenes open access-fond settes av til dette formålet. Med en slik løsning trenger ikke forskere å søke om midler. De sender bare inn artikkelen sin til det tidsskriftet de ønsker, og får den vurdert på sedvanlig vis. Utgivere sender kun én årlig faktura, basert på statistikken over hvilke forskere som har publisert hvor.

Forlagssjef Hege Gundersen. Foto: Bård Gundersen / Gundersen og meg.
Forlagssjef Hege Gundersen. Foto: Bård Gundersen / Gundersen og meg.

Byråkratisk avgift

Internasjonalt er det innenfor noen fagområder vanlig at den enkelte forsker søker midler for å dekke en publiseringsavgift på sin artikkel. En slik avgiftsordning gir forlagene mulighet til å erstatte inntektene som faller bort idet abonnementene opphører. Likevel er det få som mener at artikkelavgift er veien å gå for å lykkes med overgangen til open access i Norge. Ordningen skaper unødvendig byråkrati, siden den krever søknadsprosess, behandling og fakturering for hver eneste artikkel. Et slikt byråkrati kan hindre forskere i å prioritere åpne tidsskrifter i en travel hverdag. Det kan bety færre artikler inn til de norskspråklige tidsskriftene. I et lite språkområde som vårt, og i slike små fagfelt som disse tidsskriftene opererer i, er det flere, ikke færre bidrag de trenger.

Alle er for

I det akademiske Norge er «alle» enige i at vi bør unngå individuell artikkelavgift og få til en kollektiv ordning. NFR har altså siden 2013 vært tilhenger av en slik løsning, men sier at dette ligger utenfor deres ansvarsområde. CRIStin, organisasjonen som både registrerer alt av norske vitenskapelige publikasjoner, og som forhandler alle store abonnementsavtaler for UH-sektoren, er også for. De har imidlertid ikke myndighet til å vedta en kollektiv finansieringsordning, det må universitetene og høyskolene gjøre selv. Kathrine W. Bjerde, som leder CRIStin, har i flere sammenhenger stilt seg bak en slik ordning, og understreket at «dette får vi til». Universitets- og høyskolerådet (UHR) har også erklært at de er positive til denne løsningen, og vil jobbe for den.

I fire år har alle disse instansene visst om overgangen til open access. CRIStin, NFR og UHR nedsatte i 2015 et utvalg som skulle utrede en kollektiv finansiering. Vi er i 2017, og fremdeles er det ingen ordning på plass. Tidsskriftredaksjonene har for lengst ferdigstilt første nummer for i år, og alle avtaler er inngått, med forfattere, redaktører, utgivere, setterier, frilansere og eiere. Men finansieringen uteblir.

I Universitetsforlaget har vi de siste fire årene jobbet for å sikre en god overgang for disse tidsskriftene. Vi utgir 17 av de 36 som mottar NFR-støtte. Vi har stolt på at denne finansieringen kommer på plass, og vi har gjort budsjetter og regnskap tilgjengelig for de involverte, for å gjøre alle kostnader og forretningsmodeller så gjennomsiktige og oversiktlige som mulig. I juni 2016 fikk vi forsikring fra både UHR og CRIStin om at dette kom til å gå i orden.

Hvem skal betale for forskningen? Her er de NFR-støttede tidsskriftene som utgis på Universitetsforlaget.

Samfunnsansvaret

I Universitetsforlaget kunne vi ha innført artikkelavgifter og arbeidet for å maksimere profitten. Når vi velger å ikke gjøre det, men argumenterer for en åpen og forutsigbar økonomisk modell, er det fordi vi forvalter en utrolig viktig arv. Tidsskriftene vi gir ut, er unike og uerstattelige. De er viktige institusjoner og fagoffentligheter innenfor sine felt. Noen av dem har eksistert siden 1800-tallet, de fleste har lang historie som faglige identitets- og debattarenaer, og samtlige er sentrale publiseringskanaler i dag. Nærmere 50 prosent av norsk artikkelpublisering innen humaniora og samfunnsfag publiseres i dag i disse 36 NFR-støttede tidsskriftene. De genererer med andre ord en betydelig mengde publiseringspoeng, som igjen gir økonomisk uttelling i UH-sektoren.

Hvem skal betale underskuddet i Norges viktigste tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag? Skal vi miste sentrale faglige offentligheter og publiseringskanaler fordi det ikke følger tilstrekkelige midler med denne overgangen? Det er skandaløst at Universitetsforlaget skal stå alene om å forvalte dette samfunnsansvaret. Det mangler ikke på ambisjoner, fagre ord og politisk veltalenhet i diskusjonene om åpen tilgang. Norge skal være et foregangsland. Er ordene bare til pynt?

 

En forkortet versjon av denne teksten stod på trykk i Aftenposten 21.12.2016.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *