Lukk

«Vi må tåle å høre barns stemmer»

– Samfunnet må ha nulltoleranse for vold og overgrep mot barn. Det er det ikke i Norge, sier Siri Søftestad. Forfatterne av «Hvis klær kunne fortelle» mener vi må forandre blikket vårt om vi skal få øye på vold, overgrep og omsorgssvikt.

Hvis klær kunne fortelle - Bamse - Universitetsforlaget
Bamsen tilhørte politiet i Telemark og var med på avhør av barn, før den ble med på «Hvis klær kunne fortelle»-utstillingen. Foto: Knut Inge Tokheim.

– Vi er bare mennesker. Kanskje er det derfor dette er vanskelig for oss. Vi tenker hva sier det om meg hvis jeg tror noe slikt kan skje hjemme hos dem? Vi blir redde for at folk skal tro vi overdriver og ser incest overalt, sier Siri Søftestad, sosionom og medforfatter av Hvis klær kunne fortelle.

– Jeg tror det er uendelig med bagatelliseringsmekanismer. Det det jo være, siden det går an å holde nede et så stort samfunnsproblem, mener hun.

Ifølge tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, oppgir 1 av 5 kvinner at de har blitt utsatt for en form for seksuelt overgrep i barndommen, mens 1 av 10 menn sier det samme. Hver tjuende person har blitt utsatt for alvorlig vold fra foresatte.

Barns stemme

Søftestad og familieterapeut og medforfatter Øivind Aschjem har jobbet med tematikken barn og overgrep i en årrekke. De driver nettverket reddesmå.no, og har laget utstillingene Hvis klær kunne fortelle 1 og 2, som dannet utgangspunkt for bokprosjektet.

I utstillingene har de samlet klær og gjenstander fra barn mellom 0 og 6 år som har vært utsatt for vold og overgrep. Klærne vises frem sammen med små fortellinger om barna, og siden 2012 har utstillingene vært innom høgskoler, universiteter, konferanser og biblioteker, på Stortinget, i kirker og ved IKEA i Trondheim. Forfatterne estimerer at det har vært mer enn 100 000 besøkende innom.

Boken Hvis klær kunne fortelle inneholder bilder av noen av de utstilte plaggene og barnas fortellinger. I tillegg har boken faglige kapitler om hvordan du som voksenperson kan møte barn, og hvilket ansvar voksne og fagfolk har.

– Hovedmotivasjonen har vært å løfte frem barnas stemme, sier Søftestad.

– For den drukner ofte i selv de mest velmente konferanser og fagsammenhenger.

Hvis klær kunne fortelle - Søftestad Aschjem - Universitetsforlaget
Bildet og historien om treskoene kommer fra utstillingen og boken «Hvis klær kunne fortelle». Foto: Knut Inge Tokheim.

Treskoene

Jenta som eide oss var tre år gammel. Det var sommer, hun var trygg, leken og glad. Hun hadde på seg shorts, t-skjorte og på føttene var vi.

Sammen med foreldrene sine var hun på besøk hos morfar. Hun var tillitsfull den gangen og ble med ham til stranda for å bade.

Ved stranda var det mange steder å gjemme seg. Og det var på et av disse gjemmestedene bestefar for første gang forgrep seg på den lille jenta. Ingen bryr seg vel om å etterlyse en treåring når hun er sammen med bestefaren sin. 

Overgrepene fortsatte mange år etter at vi ble lagt bort. Men hun beholdt oss. Det er vi veldig glade for. Nå kan vi jo brukes til noe selv om vi er altfor små for henne.

Ingen barn fortjener å ha det slik og ingen voksne har rett til å forgripe seg på barn. Sånn er det bare!

Vi må tåle å høre

Under utstillingen har forfatterne møtt flere lærere som mener at elever ikke kan håndtere de emosjonelle inntrykkene en slik tematikk gir.

– Men nå har vi latt rundt 10 000 elever se forestillingen, og alle har tatt imot utstillingen med en erkjennelse om at dette gjelder kanskje en i min klasse, sier Aschjem.

– Eller de har fortalt at de kjenner seg igjen fra sin egen barndom. Noen har tatt til tårene, men det er jo ikke farlig.

Skal vi få gjort noe med overgrep og vold mot barn, mener han vi må tåle å snakke om det.

– For det er så mange barn som må leve med dette alene. Vi må tåle å høre barns stemmer. Og ikke bare tåle; vi må også handle for å beskytte de barna som trenger det.

Øynene som ser

Søftestad sier hun aldri vil gi en nummerert liste over hvordan man kan se at et barn er utsatt for vold eller overgrep.  Dette har irritert enkelte fagfolk.

– Da jeg var rådgiver i Vest-Agder fylke ringte det en kommunelege som sa hallo, kan du gi meg de tre viktigste punktene for seksuelle overgrep. Nei, sa jeg, det kan jeg ikke. Han lot det skinne gjennom at han synes jeg var totalt inkompetent. Men en slik liste finnes ikke.

Barn har ulike måter å håndtere krenkelser på, understreker Aschjem. Dette gjør det umulig å si en gang for alle hvordan man ser at noe er galt. Noen vil vise seg frem på skolen eller i barnehage med en voldsom tilstedeværelse – de vil være utagerende, sinte, aggressive, bedrive selvskading, eller bruke ord som ikke er vanlig for sitt alderstrinn. Andre barn igjen vil være veldig lite frempå med sine historier, og vil prøve å skjule det så godt de kan.

– Da går de også med den holdningen inn i samvær med andre, mens de desperat lengter etter noen som stiller dem spørsmål.

I stedet for å spørre hva skal vi se etter? mener Søftestad vi heller må spørre hvordan er mine øyne som ser? Hva ser jeg?

Ser vi et rasende eller trist barn, finner vi som regel en grunn for adferden. Hunden er borte, mormor er død, mamma har fått kreft, foreldrene skal skilles – vi har et repertoar som vi ser med, for det er vi opplært til. Men denne boken kan være med å utvide blikket til den voksne – og til fagpersonen, mener hun.

– Det blikket må også se at her kan det være vold. Kanskje barnet blir slått, misbrukt eller er vitne til vold.

Om vi klarer å endre blikket vårt, vil det også gjøre noe med hva vi signaliserer utad som voksne, mener hun.

– Er du en fagperson som er sammen med barn, som bryr deg om barn og har et bredere blikk, så kommer barn nærmere deg. Og da kommer de små dryppene. De vil teste ut om du fanger det opp. For det er ikke tilfeldig hvem de forteller det til. Som mennesker er vi kresne på hvem vi deler noe med, og ungene har antenner ute som bare det.

Siri Søftestad, Øivind Aschjem - Universitetsforlaget
Øivind Aschjem og Siri Søftestad, forfatterne av «Hvis klær kunne fortelle».

Ikke barns jobb å fortelle

Skal vi som samfunn få bukt med vold og overgrep, må det en holdningsendring til, mener Søftestad.

– Samfunnet må ha nulltoleranse for vold og overgrep mot barn. Det er det ikke i Norge. Det er stor toleranse for overgrep mot barn. Hvis ikke hadde det ikke skjedd i det omfanget som det gjør. Det er subtilt. Det blir ikke snakket om.

Aschjem understreker også viktigheten av å ansvarliggjøre foreldrene og snakke med dem om barns oppvekst.

– For det er ikke primært barns oppgave å fortelle om det er noe galt. Det er jeg som mamma eller pappa som må fortelle at jeg er ofte veldig sinna, jeg har et problem med alkohol og festene kan gå ganske hardt for seg, for eksempel.

Å skape en holdningsendring er til en viss grad et ressursspørsmål, men Aschjem mener det også er et spørsmål om vår vilje og vårt mot til å spørre folk om hvordan de har det.

– Vi kan ikke bevilge oss til mot. Vi må våge å stille spørsmål som vi normalt holder tilbake. Og jeg tror motstanden er mye større hos fagpersoner eller noen som går rundt med en bekymring enn hos foreldrene. For de vil oftere enn vi tror snakke om det.

Ut fra hans erfaring er foreldre ofte åpne for å fortelle om sine overgrepserfaringer som små, og hvordan det påvirker å være mamma eller pappa. Men at det er ingen som spør.

– Gro Dahle sa at det i forbindelse med utgivelsen av Sinnamann var bibliotekarer som holdt boken unna hyllene, fordi de ikke ville at barn skulle lese den. Da utstillingen vår var på reise, så vi et bibliotek hvor de snudde fortellingene inn mot veggen, så utstillingen ikke skulle bli så synlig. Uka etter var forestillingen på et annet bibliotek, og der satte de flomlys på alt, forteller han.

– Det er diametralt motsatte måter å vise frem forestillingen på, som sier noe om holdninger. Vi må tørre å fortelle. Vi må tørre å vise det frem.

Er du bekymret for noen? Ring 116 111, Alarmtelefon for Barn og Unge http://www.116111.no/.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *