Lukk

Virkelighetslitteraturen vender tilbake – igjen og igjen

Virkelighetslitteratur, pikante detaljer eller avisdød er ikke nye fenomener i norsk offentlighet. Hadde vi sluppet at historien gjentar seg om norske journalister kunne sin kritikkhistorie?

I Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 beskriver og analyserer vi måtene vår kultur verdivurderer og beskriver litteratur. Gjennom et omfattende forskningsarbeid har vi undersøkt normer (altså smak), retorikk (kritikkens skrivemåter), mediehistorie (publiseringsformer og disses historiske utvikling) og kritikken som egen institusjon.

Først og sist oppholder denne kritikkhistorien seg likevel ved det konkrete, ved eksemplene: de enkelte anmeldelsene, debattene, kommentarene. Det er noen få av disse jeg vil trekke frem her, til glede og muligens – ved overføring – nytte. De første er mer utførlig behandlet i kritikkhistorieverket, mens det siste er hentet fra det nokså omfattende materialet som i større eller mindre grad har blitt liggende igjen på klippebordet. Her blir det altså presentert som outtakes fra Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010.

Norsk-litteraturkritikks-historie---Universitetsforlaget
«Norsk litteraturkritkks historie» av Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden.

Mykles levende modeller

Et slående funn er at historien ser ut til å gjenta seg med foruroligende hyppighet. Den pågående diskusjonen om «virkelighetslitteraturen» – med spørsmålet om hvorvidt forfatteren begår etiske overtramp ved å utlevere identifiserbare modeller – har funnet sted med jevne mellomrom. De fleste kjenner sikkert Mykle-saken, som ofte fremstilles som en klappjakt på forfatteren som utfordret våre moralske grenser ved sine frivole og dristige skildringer av seksualitet. Men om man ser på hva kritikerne skriver, er det ikke bare – eller først og fremst – dette de fester seg ved. I alle fall ikke kritikerne som er hjemmehørende i byen der noen av romanens mest sjokkerende scener utspiller seg. Kulturredaktør Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad spør i sin anmeldelse: «Men slikt noe er da pornografi?». Og svarer selv, uten å virke spesielt sjokkert:

Ja, naturligvis. Hva skulle ellers være det? Nå er vi imidlertid etter hvert blitt så fortrolige med den slags realistisk samleie-skildring at det ikke biter synderlig på oss. Verre er det at Agnar Mykle tretter oss ut med sine gjentagelser av det samme, i og for seg pikante tema. Selv blir han aldri tilfreds.
At han har brukt levende modeller er tydelig nok. Portrettene er morsomme som karikaturer, og flere vil bli gjenkjent av dem som da var med. (Bergens Arbeiderblad, 18.11.1956)

Det er altså ikke skildringene av seksualitet han bryr seg med, tvert imot fremstår kritikeren som temmelig blasert. Derimot påtaler han bruken av «levende modeller», og dermed åpner han også døren for en diskusjon av det som (i Bergen) var den egentlige sjokkeffekten, nemlig utlevering av gjenkjennelige skikkelser fra byens borgerskap.

Fire dager senere peker Edvard Beyer i Bergens Tidende på det samme, men er langt tydeligere i sin vurdering av disse virkelighetslitterære innslagene:

Men akkurat når det gjelder det seksuelle, kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at Mykle er ute etter å forarge. Han er bare tyve år for sent ute, det er ikke mulig å forarge på dette området i dag.

Men det er pinlig klart at han i miljøskildringen har gjort bruk av en lang rekke levende modeller, ikke som impuls til frittstående dikteriske skikkelser, men som objekter for nærgående, stundom mer enn taktløs portrettering og talentløs karikering. Det har ikke vært mulig for meg å finne noe kunstnerisk forsvar for disse portrettene.  (Bergens Tidende, 22.11.1956)

Mykle-saken, slik den ofte fremstilles i litteraturhistoriske sammenhenger, handler om overtredelse av utuktsparagrafen. I kritikkhistorien fremstår den mer som en sak om hvorvidt dette egentlig er en melodramatisk, selvbiografisk fortelling. I Bergen var det altså bruken av levende modeller fra gode familier som var problemet. Men det fantes ikke noen entydig eller anvendbar lovparagraf man kunne ta ut tiltale etter, så utuktsanklagene var det beste man hadde (til tross for at kritikerne altså stort sett gjespet seg gjennom – påsto de, da – sex-beskrivelsene).

Bohemer i Bergen

Men overtrampene mot den allminnelige bluferdighet og bruken av levende modeller var slett ikke noe nytt på 1950-tallet. Går vi lenger tilbake, finner vi flere og mer kjente eksempler, f.eks. i sakene mot Kristiania-bohemene Hans Jæger og Christian Krohg på 1880-tallet, oppstusset rundt Hamsun rundt 1890, ja, selv Bjørnson fikk slike innvendinger kastet etter seg da hans Nye Fortællinger kom ut i 1894. Social-Demokratens anmelder Fernanda Nissen skriver at «[m]an kan ikke indlade sig paa nogen bedømmelse af bogens sidste afsnit, da Bjørnson trolig her har trampet i de herrer Jægers og Hamsuns fodspor, hvad misbrug af levende modeller angår» (Social-Demokraten nr. 133, 1894).

Mer ukjente er derimot spilloppene til den (ganske lille) grupperingen som ble omtalt som Bergens-bohemen. Studerer man dem, finner man også et tidlig – og spektakulært – eksempel på den i vår tid mye omtalte avisdøden. Ukeavisen, magasinet og det litterære tidsskriftet Bergenseren var tilholdsstedet til bergensbohemen, og ble redigert og i stor grad også skrevet av cand.phil. Just Cato Frøchen [senere med gammel stavemåte: Freuchen].

Senere skulle Frøchen bli bedre kjent som skuespiller, journalist og krimforfatter under pseudonymene Arnoldus Krohn og Charles Frank. Etter hvert ble også Frøchen kjent for å ha blitt landsforvist fra Danmark i 1895 på grunn av en angivelig majestetsfornærmelse og for brudd på § 156 (Forbrydelser imod Religionen) og § 184 (Utugtig Afbildning), visstnok i forbindelse med utgivelse av ukebladet Asfalten i København. I 1889 var han først og fremst berømt for i 1887 å ha utgitt og deretter fått beslaglagt sin bok Gaa’t i hunderne, to «naturstudier».

Bergenseren. Upolitisk nyhedsblad kom ut på lørdager i litt ujevne intervaller fra november 1889 t.o.m. april 1892. En redaksjonell notis om opplag og distribusjon i tredje nummer kan tyde på at bladet raskt fant et marked: «’Bergenseren’ udgaar i dag i 6000 expl., da ogsaa forrige gangs oplag, 5000, ikke paa langt nær strakte til» (nr. 3, 7.12. 1889). Bergenseren var innholdsmessig en underlig og urein publikasjon, og et tilholdssted for de moderne bergensere – og for en rekke annonsører som tydeligvis betalte for det hele. Bladet inneholdt satirestoff, kulturnotiser, vitser, sladder, litterære tekster og seriøse anmeldelser, samt intervjuer. Man trykket bl.a. et Hamsun-spesial i februar 1891, mellom Hamsuns andre og tredje foredrag i den berømte turneen. Det er uklart om dette kvalifiserer som norsk pressehistories første litteraturbilag, men det inneholder i alle fall den første kjente versjonen av et etter hvert fast karikaturmotiv i nittitallets satirepresse: Knut Hamsun som går løs på – her: eter ­– sine litterære forfedre (under overskriften «Sult»).

Litteraturkritikk-Knut-Hamsun-Bergenseren-Universitetsforlaget
Knut Hamsun spiser sine litterære forfedre. Illustrasjon fra Bergenserens spesialbilag om Hamsun, februar 1891.

Avisdød og levende modeller

Men dette skulle handle om avisdøden, nærmere bestemt om Bergenserens endelikt. For hvordan kunne et blad som kombinerte alt som er bra – litteratur, sladder, kritikk, satire og bergensk selvskryt/selvhat – bukke under? Jo: Bergenseren gikk nedenom og hjem på grunn av en regulær missekåring. I nummer 19, som kom på sensommeren 1891, hadde Frøchen funnet plass til en Skjønnhetskonkurrence. Her kunne man sende inn forslag på og stemme «til fordel for den dame, man maatte anse for den vakreste», og siden ble det finalerunde. At slike konkurranser også den gang var skjemmet av useriøse spillopper, gikk frem av oppfølgingssaken følgende lørdag, der man allerede hadde fått inn 448 stemmer. Av dem «er 19, som viste sig, at være sendt ind af børn og barnlige sjæle, som vilde lege lidt, kasseret» (Bergenseren nr. 20, 1891). Likevel hadde man nå fått samlet en fem-på-topp-liste, med frøkner og fruer fra bedre bergenshjem. Det er vanskelig å tolke dette som annet enn en blott og bar provokasjon fra Bergens-bohemen. Og responsen på denne lite subtile bruken av «levende modeller» lot heller ikke vente på seg.

Skjønhedskonkurrancen-Litteraturkritikk-Bergenseren-Universitetsforlaget
Fra Bergenseren nr. 20, 1891: Det viste seg at missekåringer nok ikke var det heldigste grepet for et langt liv i norsk offentlighet.

Det var nemlig begynnelsen på slutten: Skjønnhetskonkurransen vakte så mye oppstuss at annonsørene begynte å trekke seg ut. Den nedsatte «Kontrollkomiteen» for stemmeopptelling (forfatteren Arne Dybfest og hr. kand.jur., fuldmægtig Jørgensen) protesterte, og nektet for å ha blitt med på opplegget. Bergenseren hadde fått sitt banesår, og kom kun ut i noen få numre etter dette. Man fikk heller aldri kåret Bergens vakreste. Den som imidlertid lå klart best an i slutten av juli 1891 var likevel Sofie Knagenhjelm Gran, som altså var kusinen til Gerhard Gran, grunnleggeren av moderne norsk litteraturforskning og av tidsskriftene Samtiden og Edda. Det sistnevnte utkommer altså i dag på Universitetsforlaget som landets eneste norske publiseringskanal for litteraturforskere på nivå 2.

Det er ikke lett å konkludere på noen annen måte enn med den velkjente innsikten at fortiden ofte foregriper, ja, prefigurerer fremtiden. Avisdød i vår egen samtid er forlengst prefigurert i fortiden. Om norske avishus hadde kunnet sin litt mer obskure presse- og kritikkhistorie, ville de også visst at den seriøse pressen burde styre klar av de mest vulgære leserfrieriene, og at missekonkurranser er en snarvei til åndelig og økonomisk ruin. Men det er kanskje også noe man – innerst inne – har visst hele tiden?

Eirik Vassenden er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen. Teksten er en omarbeidet versjon av et kåseri Vassenden holdt under Universitetsforlagets årlige middag i Bergen tidligere i år.

Les mer om Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *