Den siviliserte middelalderen

– Jeg opplever ofte at folk ser på middelalderen som et raritetskabinett, sier Leidulf Melve, professor i historie ved Universitetet i Bergen.

– Noe av det kommer nok av fremstillingen av middelalderen i populærkulturen, som for eksempel i Ringenes Herre, Harry Potter, Game of Thrones eller Vikingane. Der ser vi enten storslåtte katedraler og ridderturneringer eller pest og fordervelse, og vold som gjennomsyrer samfunnet på alle nivå. Men middelalderen var så mye mer enn det.

Som forsker og forfatter av hva er MIDDELALDEREN er Melve opptatt av å formidle et bilde av middelalderen som mer mangfoldig og sivilisert.

– Kanskje det er grunnen til at jeg ikke er så fascinert av disse seriene, i alle fall ikke som  faghistoriker. I Hollywood forteller de den romantiske fortellingen om middelalderen. Denne har utvilsomt et dramaturgisk potensiale, uten at den nødvendigvis gjør publikum klokere, om vi er på jakt etter en fremstilling mer i tråd med det forskningen har å fortelle.

De fire historiene

Melve sier det finnes mange ulike måter å forstå middelalderen på som alle gir litt ulike inntrykk av perioden.

– Svaret på hva middelalderen er, avhenger av hvem du spør. Umberto Eco, for eksempel, opererte i 1973 med ti fortellinger om middelalderen. I min bok har jeg trukket frem fire, og de fortellingene danner utgangspunkt for min forståelse av perioden.

Han kaller dem for den antikvariske middelalderen, den romantiske, den moderne og den nye.

– Den antikvariske fortellingen er dyster, preget av strenge paver og blodige korstog. I den romantiske er det edle riddere i hovedrollen. Den moderne tar for seg hvor langt fremme man faktisk lå på mange områder i middelalderen, og den nye viser ukjente sider ved middelalderen som forskere først har kommet frem til fra 1970-tallet og fremover.

Melve mener de ulike versjonene sammen sier noe om hvorfor middelalderen fortsatt er viktig for vår verdensforståelse. Fortellingene har blitt til i ulike kontekster, sier mye om hvordan historisk kunnskap blir til, og hvordan vårt syn på verdenshistorien forandrer seg over tid.

Hvordan folk egentlig hadde det

Av de nedskrevne kildene vi har fra middelalderen, vet vi ikke så mye om hvordan vanlige folk hadde det. De skriftlige kildene handler i hovedsak om eliten.

Men det finnes enkelte kilder som bringer oss nærmere vanlige folk og deres prøvelser. En nedtegning fra Limoges i Sør-Frankrike i 1426 gir innblikk i hvordan hverdagen så ut under den vanskeligste tiden i middelalderen, i kjølvannet av svartedauden. En byborger satte opp en minnetavle over sin familie, hvor han skriver:

Mathivot, min sønn, ble født på kvelden den 16. dagen i måneden august i året 1424 […] Og han vandret til paradis fredag morgen, den 30. dagen av måneden august i året 1426. Og i det året var det mange dødsfall. Og i det samme tidsrommet døde min kone, hans mor – må Gud ha miskunn med henne – og mange andre mennesker. Valeria, min datter, ble født på fredag den 16. dagen i måneden juni i året 1424 […] og hun vandret til paradis på onsdag, på den 24. dagen i måneden juli i året 1426.

– Den lille teksten gir oss et glimt av pestens herjinger. Mannen som har laget denne minnetavlen, ramser opp familiemedlemmer som kommer til og faller fra, og det er uten sentimentalitet. Det er nesten dokumentarisk.

Brent på bålet

De fleste eksemplene på hvordan «folk flest» hadde det, stammer fra senmiddelalderen. Skriftliggjøringen av samfunnet i de siste hundreårene av middelalderen er, sier Melve, en forutsetning for at vi er i stand til å få innblikk i livet til vanlige folk . Utover 1300- og 1400-tallet spredte lesekunsten seg fra geistligheten til større deler av befolkningen. Bruk av folkespråk ble vanligere, som et supplement, men innimellom også som en konkurrent til latin.

– I boken er jeg særlig opptatt av husittbevegelsen i dagens Tsjekkia som et eksempel på folkelig mobilisering. Bakgrunnen for bevegelsen lå i aristokratiets utbytting av vanlige folk. Engasjert av den religiøse reformatoren Jan Hus har husittbevegelsens kritikk av pavekirkens økonomiske vinning noe til felles med Martin Luthers kritikk hundre år senere.

I begge tilfellene virket kampen for religiøs reform sammen med sosial og økonomisk reform, og i begge tilfellene hadde vanlige folk en rolle å spille, forklarer Melve. Jan Hus, som i 1402 overtok som leder for husittene, kringkastet nemlig diskusjoner ved universitetene til det bredere lag av befolkningen.

– Resultatene av den protestantiske reformasjonen er fremdeles rundt oss, men husittbevegelsen lykkes ikke med sitt reformprogram og er ukjent for de fleste. Hus og hans tilhengere ble både sensurert og forsøkt forvist i årene opp mot 1415, som representerer det første veiskillet for bevegelsen: Da ble Jan Hus fordømt av kirkerådet i Konstanz og brent på bålet.

Kamp for likhet

Vi vet ikke hvor stor del av befolkningen som kan regnes som husitter, og vi vet heller ikke nøyaktig hvor effektiv den husittiske propagandaen var. Men vi vet at tankegodset appellerte sterkest til bondebefolkningen, sier Melve.

– De slet med konflikter innad i bevegelsen. I tillegg møtte de sterkere motstand fra pavedømmet, som satte i gang så mange som fem korstog for å eliminere bevegelsen.

– Da kirken annektere reformspørsmålet, ble det enda vanskeligere for bevegelsen. Men de må ideologisk og sosialt kunne sies å være forløperen for Luthers reformprosjekt.

Husittene kjempet for at lekmenn også skulle ha rett til å motta brød og vin i nattverden, de ønsket likhet for loven for geistlige og lekfolk, og de ville ha slutt på en rekke katolske dogmer, som helgendyrkelse og helgenbilder.

– Husittene var også opptatt av at barn skulle lære å lese, og at kvinner skulle få delta i den religiøse debatten. Også her var de forut for sin tid, sier Melve.

– Men samtidig må vi huske at husittbevegelsens motivasjon for kvinners deltakelse var religiøs og har lite å gjøre med langt senere tanker om kvinnefrigjørelse.

Middelalderen og resten av verden

Middelalderen er en vestlig konstruksjon, og den foregikk i Europa. Men det levde jo mennesker i andre deler av verden på samme tid. Hva visste middelaldermenneskene om resten av verden?

– Det finnes flere utrolig interessante reiseskildringer fra europeere som reiste ut i verden fra 1200-tallet. De gir innblikk i hvordan folk dypt forankret i europeisk kultur reagerte på møter med fremmede fenomener og hendelser.

Disse sammenligningene viser det nysgjerrige middelaldermennesket – i kontrast til den fordømmende, strenge inkvisisjonen, mener Melve.

– Mens paven torturerte sine motstandere i hjertet av Europa, førte munken William av Rubruck en åpen dialog med sarasenere og buddhister ved hoffet i Mongolia. Middelalderen er så full av kontraster. Jeg slutter aldri å la meg fascinere.