Det viktigste som skjer i et barns liv

Moren min har ei kokebok fra 1961. Stabekk kokebok har holdt seg gjennom årenes løp og gjør det fortsatt. For selv om det hvert eneste år utgis et lass med kokebøker der nye smakssammensetninger prøves ut, er det i den blå Stabekkboka du finner de klassiske grunnoppskriftene.

Slik er det på mange måter også med Barns språkutvikling. Muntlig og skriftlig av Anne Høigård. For ti år siden var barnehagefaget norsk et – for meg – ukjent felt. Jeg var like fullt nytilsatt som nettopp den som skulle veilede studentene ved barnehagelærerutdanninga inn i forståelser som omhandler barnehagens språkmiljø.

Se hva barn får til!

Min egen veiviser inn i denne tematikken ble boka til Anne Høigård. Jeg oppdaget raskt at den var ei bok som tilbyr det den lover – en guide inn i barnehagefaget norsk for studentene (og nytilsatte undervisere i feltet). Denne boka er, og har vært, akkurat det i barnehagelærerutdanninga siden 1999.

Mine første studenter kalte den «den gule boka». Så ble den grønn, og i siste og fjerde utgave er den oransje. I den første revisjonen jeg kjenner til, ble kapittelet om det å vokse opp med mer enn ett språk styrket, og språket i boka effektivisert. Språket er ytterligere spisset i den siste utgaven. «Mene du deinn oransje boka?», spurte en student meg i forrige uke. «Ja, Barns muntlige språkutvikling. Muntlig og skriftlig», poengterte jeg, opplært som jeg er til å snakke et presist språk til studentene så vel som til barn.

Høigård er opptatt av at språk utvikles best i meningsfullt samspill.

Den samme enkle barnestreken preger fortsatt forsida: en sirkel med øyne, nese og munn og med fire streker som symboliserer armer og bein. Det er åpenbart en illustrasjon av et menneske. «Se hva et barn får til!», sier forsida til meg – noe jeg opplever som grunnleggende for bokas tematikker: Se hva barn får til, og vit hvordan du som voksen og barnehageansatt kan støtte dem til å mestre. Ta barna på alvor med din tilstedeværelse og med et variert vokabular, og finn deres engasjement. Slik snakker Anne Høigård til meg gjennom boka si.

Holdbart pensum

Boka er pensum i norsk for alle første- og andreklassinger ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, der jeg jobber, og ved en rekke andre studiesteder i landet. Av de tolv kapitlene i boka handler de fleste om barns utvikling av muntlig språk, flere språk og tidlig skriftspråk. Forfatteren vektlegger tidlig innsats og det å arbeide med barns språk.

Boka fyller en vesentlig funksjon, og den gjør det solid. Språket er ikke faglig nedtonet, men tydelig skrevet fram med eksempler fra samtaler med og observasjoner av barn. Samtidig opplever studentene den som forståelig, velorganisert og med gode og konkrete eksempler.

Det er også et kunststykke å holde seg til det vesentlige og det grunnleggende i en lærebok. Det mestrer Høigård hele veien. Hun viser også til forskningsresultater og forankrer fagstoffet i vitenskapen, uten at dette gjør boka for utfordrende å navigere i for en fersk student.

«Hva tenker dere om boka Barns språkutvikling?» spør jeg tre av studentene mine i et friminutt. Alle tre trekker pusten på en gang – klare til å svare. Dette spørsmålet engasjerer dem åpenbart, selv om de ikke lenger har boka på pensum. Åse er raskest: «Den er ei viktig grunnbok. Den går ikke i dybden, men den gir et overblikk over barns språkutvikling som egentlig alle foreldre også burde ha innsikt i,» sier hun. «Jeg har kjøpt den til broren min som jobber i barnehage på Island, og han har selv barn som vokser opp i et flerspråklig miljø.» De andre to bekrefter – de synes også boka gir en forbilledlig oversikt over et viktig og interessant emne.

Ingen av dem har solgt eller kommer til å selge boka si. «Vi trenger den i yrket vårt,» sier de, «som et oppslagsverk».

Barndommens spor

Barndommen vår legger føringer og spor for framtida, samtidig som barndommen er vesentlig i et her-og-nå-perspektiv. I Høigårds bok balanseres disse to forståelsene, og de er selvfølgelig også tett sammenvevde. Viktigheten av gode opplevelser gjennom musiske aktiviteter, lekrelaterte situasjoner, lesestunder og likeverdige samtaler poengteres.

Generelt er Høigård opptatt av at språk utvikles best i meningsfullt samspill, som igjen danner en trygg ballast for barnet i livet samtidig som det gir trygghet og glede i den konteksten det skjer innenfor. Via Høigårds bok finner vesentlig kunnskap om barns språk, og hvordan støtte utviklingen av det, veien ut til uendelig mange barnehager i Norge.

Kunnskap som ikke er i endring

Studentene mine i tredje klasse vil helst vise til Høigårds bok når de skriver oppgaver – i så stor grad at jeg har måttet vektlegge at de også må vise til pensum fra tredje klasse. Det får være måte på! Grunnen kan være at måten barn utvikler og lærer språk på, ikke er mote eller noe som er i endring. De samme lydene er de letteste, de samme lydene de vanskeligste, for et barn å lære å uttale, som gjør at «spise» kan bli «bise», «snill» bli «nill» og «traktor» bli «taktol».

Ett–toåringen uttrykker seg med ettordsytringer som de voksne rundt utvider. «Bok» kan være uttrykk for et ønske om å lese boka, bla i boka, ta bort boka eller holde boka, der konteksten hjelper den voksne å forstå hva barnet uttrykker. Det er og forblir sentralt å lese for barn, synge med dem og respondere på det de er engasjerte i og opplever at betyr noe.

Barn trenger foresatte som snakker med dem og responderer på det de vil fortelle.

Dette er kunnskap og innsikt som vedvarer. Sånn sett minner boka meg om mammas Stabekk kokebok. Men det er viktig å understreke at Høigårds bok ikke er ei oppskriftsbok. Den er ei fagbok om barns språkutvikling og språklæring som hjelper oss å forstå viktigheten av god tilrettelegging og øke bevisstheten vår om hva barnet prøver på, får til og gjør. Kunnskapen synes dessuten viktigere enn noen gang ettersom hjemmesfærene til mange barn er preget av digital stimuli. Barn trenger foresatte som snakker med dem og responderer på det de vil fortelle både gjennom kroppslig tilstedeværelse og verbalspråk.

Anne Høigård sier det selv med den aller første setninga i boka: «Å lære språket er noe av det viktigste som skjer i et barns liv.» Boka hennes er viktig fordi den på en oversiktlig og presis måte tilbyr kunnskap, bevissthet og innsikt i nettopp det – barns språklæring.

Cecilie Dyrkorn Fodstad er førstelektor ved Seksjon for norsk på Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning.