Digital eller analog læring – hva trenger studentene?

En ny virkelighet for studentene

«Vi ser jo at en del studenter ikke kjøper bøkene… Og det på en måte forstår jeg» innrømmer Audun Beyer, professor ved Kristiania, med lang erfaring fra metodekurs for over tusen studenter. Med doktorgrad fra Universitetet i Oslo og forfattererfaring fra både lærebøker for videregående og digitale læremidler, har han et unikt perspektiv på overgangen fra trykte til digitale formater.

Den nye virkeligheten er at studenter i økende grad søker kunnskap i digitale formater, noe Beyer har tilpasset seg gjennom å utvikle kurs der videoer står sentralt i kunnskapsformidlingen. «Vi lagde mye videoer, ikke så mye tekst, egentlig. Vi hadde jo fortsatt en pensumbok. Men mye videoer av ulike typer» forklarer han.

Resultatene er kanskje ikke overraskende: «Studentene er aller mest fornøyde med videoene. Korte videoer som de kan se om igjen og om igjen.» Denne preferansen gjenspeiles tydelig i kursevalueringene, hvor videobasert innhold scorer et halvt skalapoeng høyere enn lesemateriale.

Men Beyer advarer samtidig mot å tolke dette som et argument for å erstatte all tradisjonell lesning med video.

«Det er egentlig veldig fint, men det er klart at det er veldig passivt.»

Læringsmål skaper engstelige studenter

Til tross for de åpenbare fordelene med digitale formater identifiserer Beyer en bekymringsverdig utvikling: Dagens studenter er mindre selvstendige og mer opptatt av å møte konkrete forventninger enn å tilegne seg dybdekunnskap.

Beyer bemerker: «Jeg får mange henvendelser fra studenter i min jobb, hvor studentene spør: ‘Når er forelesningen?’ ‘Gjør det noe om jeg ikke kommer på en forelesning?’ ‘Hva er det viktigste i pensumboken?’» De er urovekkende lite opptatt av det de skal lære, men de er opptatt av våre (forelesers) forventninger,» observerer han.

Dette gjenspeiles i deres reaksjon når pensumlitteratur endres: «Et eksempel er at vi gjorde en feil i år. Det kom en ny utgave av pensumboken som vi ikke hadde fått med oss. Det er snakk om 6. og 7. utgave av en metodebok. De er ganske like. Men dette skaper masse usikkerhet og problemer for studenten.»

Beyer mener dette henger sammen med en økende operasjonalisering av læringsmål gjennom hele utdanningsløpet: «Alt er nå knyttet opp til læringsutbytte. Man skal alltid ha konkrete ting man skal lære… Dette kan skape en student som i bunnen har angst for å gjøre feil.»

Ikke alle fag er like

Et sentralt poeng i Beyers refleksjoner er at forskjellige fag krever ulike tilnærminger til digital omstilling. «Det er klart at jeg som kanskje er litt gammeldags, over 50 år nå, ville ikke følt meg helt komfortabel med at man går helt over i digitalt kortformat for fag som krever mer, slik som exphil.» påpeker han.

«Skal du lære deg statistikk eller programmering eller matematikk, så kan du komme ganske langt med KI og sånne produkter. Og du trenger ikke nødvendigvis å lese hele bøker fra perm til perm» forklarer Beyer. «Mens i andre fag der du skal forstå hvordan sosiologi som fag har utviklet seg, og forstå hvorfor Max Weber tenkte det han tenkte, så er det ikke nok å få det på tre slides.»

Denne innsikten har viktige konsekvenser for hvordan vi tenker om digital transformasjon av læringsressurser. «Vi må være veldig forsiktige med å ikke avskrive boken og andre tradisjonelle formater der hvor man trenger refleksjon og dybde. Der tenker jeg at boken og langformatet fortsatt har en plass», understreker Beyer.

Et arsenal av læringsarenaer

Veien framover, mener Beyer, ligger ikke i å velge mellom tradisjonelle og digitale formater, men i å skape et mangfold av læringsressurser tilpasset ulike fag og læringsmål.

«Når vi har fått så mange verktøy, er det viktig at vi bruker dem til det de passer best til.»

Dette ansvaret hviler i stor grad på fagpersonene: «Det er du, den faglige emneansvarlige, som nesten alltid vil vite best. Finn ut hva mulighetene er.»