En offentlighet om offentligheten

De store ordene om demokrati og ytringsfrihet kommer raskt på bordet fra Vidar Enebakk. Jeg møter den nye redaktøren for Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) i vårsola på cafeen ved Nasjonalmuseet. Vi kommer heller ikke utenom hverken Jürgen Habermas eller Richard Sennett, og hvert fall ikke den borgerlige offentligheten – et rom der alle frie borgere har rett og plikt til å delta i fri meningsutveksling. Kritikken og formuleringen av forfallet i offentligheten går like langt tilbake som offentligheten selv. Enebakk understreker hvordan etableringen av en mer demokratisk offentlighet lå til grunn for tidsskriftets etablering helt fra begynnelsen i 1877.

Enebakk er opptatt av tradisjonen tidsskriftet står i, og trekker raskt trådene tilbake til det liberale argumentet om å gjøre borgerne autonome og kompetente: – Hva er ytringsfrihet uten pålitelig sakkunnskap? spør han uten å vente på svar.

– Opprettholdelsen av et norsk forskningsspråk handler også om demokrati og ytringsfrihet, sier han.

– Og en demokratisk offentlighet forutsetter pålitelig og sann kunnskap.

Mellom forskning og offentlighet

I sin første leder påpeker han det paradoksale ved at formidling og debatt ikke er anerkjent som vitenskapelig i det såkalte tellekantsystemet.

– Mitt inntrykk er at NNTs brede profil nyter stor anerkjennelse, noe både jeg og bidragsyterne er interessert i å ivareta. Tidsskriftet er en formidlingskanal mellom forskningen og offentligheten.

Vi trenger et sånt sted, mener han.

– Offentligheten trenger det, og forskerne trenger det. NNT er en institusjon og står i en tradisjon mange er kjent med. For meg har det vært viktig å sette sammen en redaksjon med en felles forståelse av hva tidsskriftet er, har vært og bør være. Samtidig er den nye redaksjonen helt avhengig av at bidragsytere og forskere fra mange fagfelt bidrar til å gjøre NNT aktuelt og relevant.

Politikk, kultur og vitenskap

Nyt Tidsskrift ble grunnlagt i 1882 av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Tidsskriftet markerte seg midt i de politiske begivenhetene, og tematiserte forholdet mellom makt og rett i en fremvoksende demokratisk offentlighet. Noen år tidligere hadde Sars også utgitt et tidsskrift med nesten samme navn, Nyt norsk Tidsskrift. Det førstnevnte Nyt Tidsskrift utkom i to perioder eller «rækker» som de gjerne kalte dem, den første i fem år fram til 1887 så «Ny række» sammen med Sigurd Ibsen, Arne Løchen og Christen Collin fra 1892 til 1895. I 1984 gjenopplivet Rune Slagstad tidsskriftet, sammen med Francis Sejersted, Hans Skjervheim og Øyvind Østerud.

Ved nyetableringen ble også behovet for en demokratisk og diskuterende offentlighet understreket. Tidsskriftet skal være en formidler mellom fagmiljøene og politikken, mellom kultur og vitenskap. Da Slagstad, Sejersted, Skjervheim og Østerud gjenopptok tidsskriftet, ble de tre begrepene politikk, kultur og vitenskap, som senere ble satt inn i tidsskriftets undertittel, drøftet i den første lederen. Med seg i redaksjonen hadde Slagstad, i tillegg til de som er nevnt ovenfor, etter hvert også Tore Rem, Fredrik Thue, Anne Kveim Lie, Eirinn Larsen og Cathrine Holst, som satt hele eller deler av perioden frem til 2010. Da overtok Cathrine Holst som ansvarlig redaktør.

Betydningen av kontinuitet og tidsskriftets tradisjon blir understreket, ved siden av videreutvikling, både i Cathrine Holsts redaktørtid, og i den første lederen fra Enebakk.

Supplement til massemediene

Enebakk understreker igjen viktigheten av kunnskapsformidlingen, og at forskningen formidles direkte til publikum gjennom tidsskriftet.

– I dag har mediene langt på vei tiltatt seg rollen som formidler, men medienes rolle og medialiseringen av forskningen er også problematisk. Mitt mål et at NNT selv skal være en faglig og kritisk offentlighet, som supplement til massemedienes polariserende og personifiserende oppslag. NNT retter seg også mot andre samfunnssituasjoner, det være seg forvaltningen, rettssystemet eller skolen.

Det har nettopp vært et mål i det nye nummeret av NNT, forteller han, å rette seg mot skolen og undervisningen, og å spørre hvordan forskere kan bidra til best mulig kunnskapsformidling til elevene.

Han trekker spesielt frem Kjell Lars Berges artikkel, som handler om humaniora og skolen, men påpeker at det er flere artikler om temaet i hans første nummer.

– Skolen ga humaniora relevans og legitimitet. Den er et sted for grunnleggende humanistiske ferdigheter, og det er helt avgjørende at ikke avstanden mellom forskningen og skoleundervisningen blir for stor.

Offentligheten er oppdragsgiver

Enebakk ble først kjent med Nytt Norsk Tidsskrift i studietiden på TMV – Senter for teknologi og menneskelige verdier. Francis Sejersted var senterleder, og dette ga en nærhet til tidsskriftet, som dessuten ofte lå tilgjengelig fremme på bordene. Enkeltartikler kom stadig opp til diskusjon og den flerfaglige orienteringen mot offentligheten interesserte en idéhistoriker.

– Som idéhistoriker er det jo dette jeg er utdannet til – å se etter sammenheng på tvers av etablerte institusjoner og fagområder. En flerfaglig tilnærming blir bare viktigere og viktigere, ettersom sentrale samfunnsspørsmål ofte krever svar fra flere fagområder.

Offentligheten er oppdragsgiver, og samfunnet stiller spørsmål, som gjerne går på tvers av faggrenser. Klima og miljø er ett eksempel, som blir belyst i det nye nummeret. Her kan ingen spesialiserte fag alene eller hver for seg besvare de store spørsmålene med relevans for samfunnet. Og etter hvert som fagene spesialiseres og splittes opp i mindre enheter og fagoffentligheter, blir det flerfaglige viktigere og viktigere.

Enebakk skiller imidlertid mellom det flerfaglige og det tverrfaglige.

– Det er viktig å opprettholde forskjellene mellom fagene, de bør ikke brytes ned.

I den forskningspolitiske feiringen av den nye tverrfagligheten settes ofte de etablerte faglige kriteriene ut av spill.

– Nettopp den epistemiske forankringen i en bestemt forskningstradisjon er av stor betydning for kvalitetssikring og kritisk refleksjon.

Enebakk understreker viktigheten av å fastholde vitenskap som institusjon og kunnskapskultur. Vitenskapen som kultur – som bærer av institusjonelle normer. Samtidig er han opptatt av forskningspolitikk, ikke minst hvordan forskningen forvaltes.

– Dersom eksperter, forskere eller politikere ikke er tydelige på hva de driver med, kan det fort bli et demokratisk problem.

Formålet er alltid normativt

NNT-redaktøren Enebakk ønsker seg forfattere som er tydelige på forskningens formål, og som tåler kritikk. Det betyr at de har tydelige premisser, klar argumentasjon, gode begrunnelser og kloke vurderinger av mulige konsekvenser. De rent deskriptive eller tilsynelatende objektive bidragene er sjeldent de mest interessante.

– Formålet er alltid normativt, derfor er det så viktig at teksten er tydelig på det normative, og stiller seg åpen for kritikk. En god artikkel er kritisk – og stiller seg åpen for kritikk.

Enebakk beskriver kvalitet som åpenhet, etterrettelighet og redelighet, henter frem de litt gammeldagse ordene, dveler ved dem og pusser dem blanke igjen, og medgir at han har måttet tenke nøye gjennom betydningen av dem. Historier om hvordan kunnskap anvendes i politikken, og hvordan politikere tar i bruk ekspertise eller forskning, er et stort og sentralt felt, som også stadig endrer seg. Det må åpnes og belyses igjen og igjen. For hvilket kunnskapsgrunnlag er det politikken egentlig bygger på?

– Når vi har politikere som åpenbart tråkker over grensen mellom vitenskap og politikk, eller som direkte misbruker forskning, enten det er i tilfellet Sandberg eller Listhaug, da er det helt nødvendig med offentlig debatt om forskjellen mellom bruk og misbruk av forskning.

Samtalen sirkler igjen omkring åpenhet: – Åpenhet er helt avgjørende for at borgere skal kunne engasjere seg. Det flytende, upresise unndrar seg kritikk. Kritikk åpner forskningen for offentligheten.

Brudd og kontinuitet

I Cathrine Holsts periode som redaktør for NNT ble den vitenskapelige profilen tydeligere, det har selvfølgelig også med krav til vitenskapelig publisering og tellekanter å gjøre. NNT er et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 i henhold til Universitets- og høgskolerådet rangering.

Gitt at det vitenskapelige grunnlaget er etablert, utdyper den nye redaktøren, er det samtidig viktig å ivareta en faglig og tematisk bredde med et stort sjangermangfold. Og ikke minst utvide tilfanget av skribenter.

– Det er viktig å videreføre NNTs profil med utgangspunkt i fag som historie, filosofi, sosiologi, statsvitenskap og juss. Etter hvert ble feltet utvidet til også å omfatte fag som økonomi og medisin.

– For meg er det viktig at vi også får med realfagene.

Både i sammensetning av redaksjonen og utvalg av skribenter har Enebakk tenkt med utgangspunkt i fagbakgrunn, kjønn og alder. Med seg i den nye redaksjonen har han Fredrik Engelstad (sosiologi), Charlotte Haug (medisin), Christine Myrvang (økonomisk historie), Inger Johanne Sand (offentlig rett), Henrik H. Svensen (geologi) og Kjersti Thorbjørnsrud (medier og kommunikasjon).

Ellen Krystad er ny redaksjonssekretær og det visuelle uttrykket blir videreført med illustrasjoner av Siri Dokken.

Formidlingen er dialektisk

– Vi ser etter forskere og skribenter som er opptatt av å formidle. Denne dialogen mellom forskning og samfunn er dialektisk eller toveis allerede i utgangspunktet: Samfunnet spør, og forskerne prøver så godt de kan å svare.

Med utgivelser fire ganger i året er ambisjonen for tidsskriftet å treffe tida og å speile samfunnet. Det kan være vrient når en debatt i sosiale medier kan være over på en kveld, men målet er likevel å være både aktuell og relevant.

– Om fem år får vi se hvordan dette gikk – både med videreføringen av tradisjonen og videreutviklingen av institusjonen. Jeg håper vi klarer å lage NNT sånn som det bør være. Åpne, åpne, åpne. Kritikk og offentlighet, avkle makt og lukkethet. Først om fem år kan vi si noe om jeg fikk det til. Vi får se.

Les Nytt Norsk Tidsskrift 1/2-2016 her

Kristin Brandtsegg Johansen er idéhistoriker, forfatter og forlagskonsulent. Hennes nyeste bokutgivelse er Maria Magdalena – disippelen Jesus elsket utgitt på Aschehoug i 2014.