En vennlig, moralsk kritikk

Bokens grunntanke, at man skal være forsiktig med bruken av straff og behandle dem som begår straffbare handlinger, først og fremst som medmennesker, har satt varige spor i norsk kriminalpolitikk. «Men straff gjør vondt. Det er tilsiktet pine,» skrev daværende leder for justiskomiteen og nestleder i Arbeiderpartiet Hadja Tajik[1] i 2015 om arven etter Nils Christie.

Det er betegnende at hennes refleksjoner tok utgangspunkt nettopp i Pinens begrensning.

Boken formidler på en kraftfull måte tanker om straff som har vært et sentralt bidrag til idégrunnlaget for hele den norske kriminalpolitikken – en politikk som av utenlandske observatører ofte beskrives som eksepsjonell, human og inkluderende.

Boka ble først gitt ut på engelsk (med tittelen Limits to Pain) og deretter oversatt til norsk. Den er siden blitt oversatt til elleve språk. Den norske utgaven kom ut i 1982, nesten samtidig som en annen klassiker, Hvor tett et samfunn?. Dette var ikke bare en produktiv og idérik periode for Nils Christie, men også for norsk og nordisk kriminologi og kriminalpolitikk, og Pinens begrensning bærer preg av det. Den er et barn av sin tid, samtidig som den skiller seg ut.

Hvordan skal vi svare når noe forferdelig skjer?

Når jeg leser den igjen i dag, blir jeg slått av hvor lite utdatert boken er. Den står seg, mye på grunn av sin klarhet. Christie går helt til bunns i et av de mest sentrale spørsmålene for et rettssystem og for samfunnet generelt: Hvordan skal vi svare når noe forferdelig skjer? Han finner ikke svaret i kompliserte vitenskapelige teorier. Hadde han gjort det, ville boken sannsynligvis fremstått som mye mer foreldet.

Istedenfor spør han: Hva dreier straff – menneskelig sett – seg egentlig om? Hva gjør vi når vi straffer?

Å straffe er å påføre andre smerte eller pine. Denne pinepåføringen kan være nødvendig, men skal ikke brukes for andre politiske formål. Straff, mener Christie, burde være som sorg, en følelsessak. Sorgen skal ikke brukes til nyttige formål, uansett hvor gode hensikter man har (forebygging av kriminalitet, forbedring av mennesker eller moralbygging).

Få ord, men store spørsmål

Ord er viktig for Christie. I alle hans bøker. Språket er enkelt og vakkert, nesten poetisk, forståelig for enhver. Også ideene er enkle, men på ingen måte grunne. Pinens begrensning er en tynn og samtidig sterk bok. Den er på bare 120 sider, men den er mettet med ideer. Christie skrev ikke bøker som var store i omfang, men bøker som hadde og fortsatt har stor påvirkning på sin tid. Dette er en bok leseren husker.

Sånn sett er Pinens begrensing ganske annerledes fra dagens akademiske produksjon (ja, den kalles for produksjon, og produktene måles, veies og telles). Nå har vi overskudd av ord, men underskudd av mening. Det skrives og publiseres mange bøker og artikler som få husker kort tid etterpå.

Christie skrev ikke ord for at de skulle bli målt, telt og veid, men som et innspill i en offentlig samtale. For ham var det viktig at ord ikke ble skrevet bare for akademiske kollegaer, men først og fremst for allmennheten. Han pleide å råde studenter å skrive for sin favorittante. Han brukte små og enkle ord, men snakket om store spørsmål (Små ord for store spørsmål var også tittel på hans siste bok, den kom i 2009).

Derfor er Pinens begrensing inspirerende ikke bare på grunn av sitt innhold, men også for måten den er skrevet på. Boken er inkluderende både i budskap og i form.

«Hva er dette?!»

Nils Christie var min veileder. Doktorgradsavhandlingen min klarte ikke å leve opp til hans idealer om å uttrykke seg enkelt. Jeg brukte kompliserte teorier og skjønte ikke helt selv hva jeg hadde kommet frem til.

Da avhandlingen min skulle gis ut på et engelsk forlag, skrev Christie forordet til den. På én side og med få ord klarte han det jeg ikke klarte, nemlig å få frem essensen i boken. Men for den engelske redaktøren kom språket hans som et sjokk. «Hva er dette?!», skrev hun til meg.

Hun var vant til et komplisert akademisk språk, til ord som viser hvor flink og kunnskapsrik forfatteren er, snarere enn tekster som fører til forståelse. Jeg er glad for at forordet forble uendret.

I lys av dagens samfunnsutvikling reiser Pinens begrensing ubehagelige spørsmål.

Det krever mot å kalle ting for hva de er. Christie beskriver seg selv som moralist. Han appellerer til vår moralske sans og snakker om det å forsøke å gjøre det som er snilt, godt og riktig, uten ironisk distanse eller forakt. Slik sett fanger boken en tidsånd som kanskje er i ferd med å forsvinne.

Lest i lys av dagens samfunnsutvikling reiser Pinens begrensing ubehagelige spørsmål. Hvordan kan forslag om 50 års straff rettferdiggjøres? Det er et halvt århundre med tilsiktet smerte. Hvordan kan vi som samfunn leve med systematisk å påføre pine på mennesker i nød som kalles for papirløse, ulovlige, ureturnerbare?

Den juridiske sjargongen er rask til å presisere at det ikke dreier seg om straff, men for Nils Christie var dette uvesentlig. Det er pinen som er viktig, uansett hva den heter: fengsel, utvisning, deportasjon, internering, tap av rettigheter, uendelig venting. Små ord. Store spørsmål.

Katja Franko er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

[1] https://www.aftenposten.no/meninger/i/WB22/pinens-begrensning