En voldelig relasjon som aldri tar slutt

– Denne prisen er viktig. Det gir mer oppmerksomhet og er også en anerkjennelse av forskningen, og dermed også av dem som bidrar i forskningen og av problemet. For dem som opplever at det norske samfunnet og rettsstaten svikter, er det viktig at noen tror på dem og tar dem på alvor, sier forfatter, prisvinner og professor ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Universitetet i Bergen, Margunn Bjørnholt.

Hun har vunnet årets pris for beste tidsskriftartikkel i 2021. Bjørnholt har tidligere forsket mye på arbeid, familie og likestilling. De siste årene har hun ledet et prosjekt ved NKVTS om vold i parforhold i et kjønn- og likestillingsperspektiv på oppdrag fra Justis og beredskapsdepartementet. Artikkelen er et bidrag til å knytte vold i familien til den sosiologiske forskningen på familieliv og likestilling.

– Voldsutsatte mødres vanskelige situasjon var et av hovedfunnene i studien som artikkelen bygger på. Jeg har aldri før fått så mange henvendelser etter å ha publisert en artikkel. De aller fleste fra mødre i fortvilende situasjoner som kjenner seg igjen og takker for at jeg forsker på dette. De opplever at ellers er det ingen som bryr seg, sier Bjørnholt.

Basert på 16 kvinners historier om partnervold

Artikkelen bygger på en kvalitativ intervjustudie av 16 mødre som har vært utsatt for partnervold. Flere av kvinnene ble utsatt for vold i forbindelse med fødsel, under graviditet og i barseltiden. I en sårbar tid der omsorg burde vært en selvfølge.

– Flere opplevde at volden begynte da de var gravide, eller at det ble verre under graviditeten. De ble ikke tatt hensyn til og fikk ikke omsorg. En forklaring på hvorfor dette skjer, kan være at mange av dem som utøver vold sliter med endringer i livssituasjonen sin. Graviditet kan være en stor livsendrende situasjon som gjør ting verre, sier Bjørnholt.

Utfordringene med et likestilt samfunn

Voldsutsatte mødre i Norge er i en veldig vanskelig situasjon. I artikkelen argumenterer jeg for at likestillingspolitikken, og den store vekten vi legger på det likestilte foreldreskapet etter samlivsbrudd, gjør at situasjonen for dem som opplever vold, og som skal samarbeide med dem som har utøvd vold, blir vanskelig. Volden tar ikke nødvendigvis slutt ved samlivsbrudd, den utøves bare på en annen måte.

– I dag forventes det at foreldre fortsetter å samarbeide om barna etter samlivsbrudd. Det gjelder også der det har vært vold, sier Bjørnholt.

Puslespillbiten som ikke passer

Volden passer dårlig inn i bildet av det likestilte foreldreskapet. Og når saken handler om foreldresamarbeidet, vil ofte manglende koordinering og felles forståelse mellom de ulike instansene gjøre at volden forsvinner ut av bildet.

– Volden blir en puslespillbit som ikke passer inn. Og for de som lever med det blir det veldig vanskelig, sier Bjørnholt.

Vi må tørre å tro de ubehagelige sannhetene

For dem som opplever vold fra en partner de har barn med, kan det være vanskelig å bli trodd. Konsekvensene blir så store hvis vi tar det på alvor. Og vi har kanskje ikke kapasitet?

– Artikkelen er vond å lese. Det er ikke hyggelig lesning. Derfor er jeg så glad for å få denne prisen. Jeg håper å kunne gå videre med temaet. Det er blant annet behov for å se nærmere på hvor det glipper og hvordan de ulike institusjonene som familievern, barnevern, NAV og helsevesen og rettsvesen fungerer hver for seg og samlet for voldsutsatte mødre og deres barn. Og ikke minst, hvordan det kunne bli bedre, sier Bjørnholt.

Du kan lese årets tidsskriftartikkel på Idunn.

To artikler fikk også hederlig omtale av juryen:

• Bilen som økokritisk utfordring: Carl Frode Tiller og Henrik Nor-Hansen diagnostiserer norsk petroleumskultur av Sissel Furuseth, publisert i Edda nr. 2, 2021 
• Korona-kroppen: Hvordan viruset kan få oss til å tenke annerledes om oss selv av Jan Rasmus Nyquist, publisert Norsk Antropologisk Tidsskrift, nr. 1, 2021

Juryens begrunnelse

Universitetsforlagets pris for årets tidsskriftsartikkel 2021 tildeles I skyggen av likestillingen – voldsutsatte mødre i Norge av Margunn Bjørnholt, publisert i Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 6, 2021

Artikkelen tar utgangspunkt i det norske likestillingsregimet, der likestilt foreldreskap både et mål og et virkemiddel for likestilling. Dette likestillingsregimet – der likestilt foreldreskap representerer såvel rettslig realitet som politisk ambisjon og kulturelt ideal – holdes opp det faktum at mange kvinner opplever vold fra partneren, også under særlige utsatte faser som under svangerskap, fødsel og barsel. Den rettslige reguleringen vektlegger likestilt foreldreskap også i tilfeller der barnets mor har blitt utsatt fra vold fra barnets far, noe som innebærer at voldsutøver og voldsoffer tvinges til å samarbeide.

Artikkelen bygger på en kvalitativ intervjustudie av 16 mødre som har opplevd vold fra sin partner. Gjennom intervjuene kommer leseren tett på mødrenes liv og de problemer disse opplever. Det dreier seg om alle typer av trusler, kontroll, vold og seksualisert vold, og førstehåndsberetningene artikkelen bygger på tilfører i all sin enkelhet og tidvise utsikkerhet en sjelden nærhet, aktualitet og troverdighet til de dilemmaer som oppstår som følge av likestillingsprosjektet. Artikkelen påpeker treffende at likestilt foreldreskap blir en retorisk ressurs for voldsutøveren. Innenfor likestillingsprosjektet havner den tradisjonelle kvinnerollen og mødrene i «modernitetens blindsone, som en arkaisk rest som hindrer likestilling … Resultatet blir en nedvurdering av kvinners foreldreskap og mødre i likestillingens navn».

Mens likestilling ofte vil være et ideal å etterstrebe under normale forhold i velfungerende familier, vil likestillingspolitikken under voldelige forhold gi helt andre og motsatte effekter, og vil påføre den voldsutsatte ytterligere belastninger.

Ved sitt søkelys på voldsutsatte mødres erfaringer i møte med likestillingspolitikken, løfter forfatteren frem en marginalisert gruppe som på grunn av politiske ambisjoner og gjeldende rettsregler påføres ytterligere belastninger enn den vold de i utgangspunktet var utsatt for.

De velvalgte intervjusitatene fra kvinnene i studien tilfører dessuten artikkelen en ekstra nærhet og kvalitet i det språklige.

Hederlig omtale

Hederlig omtale går til artikkelen Bilen som økokritisk utfordring: Carl Frode Tiller og Henrik Nor-Hansen diagnostiserer norsk petroleumskultur, av Sissel Furuseth, publisert i Edda nr 2, 2021

Med utgangspunkt i en komparativ analyse av Carl Frode Tillers Begynnelser (2017) og Henrik Nor-Hansens En kort evaluering av psykososialt stress (2014) argumenterer Sissel Furuseth for en oppdatering av nordisk økokritikk. Hun peker på at den norske oljen er i litteraturkritikkens blindsone, og viser hvordan estetisk-psykologiske lesemåter har bidratt til å usynliggjøre melankoli hos Tiller og dystopi hos Nor-Hansen og meningstap hos begge,  som en konsekvens av at oljealderen går mot slutten. Gjennom skarpe analyser av de to verkene viser Furuseth hvordan bilen er et redskap for flukt og avreagering, og at bilkulturen omfatter både klimaskam, økosorg og oljemelankoli. Artikkelen er både nyskapende og opplysende ved at nye teoretiske perspektiver gir fruktbare analyser. Dystopien i de to verkene illustreres ved de voksnes manglende evne til å komme ut av sine destruktive avhengighetsforhold, enten det handler om alkohol eller petroleum. Med hjelp av Furuseths klare og slående metaforer forstår leseren at naturen lider, og siden oljen har festet grepet, har både menneske og frosk måttet vike plass for bilen, som er et redskap for flukt og avreagering, men også en drapsmaskin.

Økokritikk er et relativt nytt og uoversiktlig forskningsfelt innen litteraturvitenskapen, men forfatteren gir på en imponerende og opplysende måte leseren innblikk i petrokultur som økokritisk forskningsfelt, både nordisk og internasjonalt. Vi får innsikt i de analyserte verkene gjennom relevante sitater, og vi får en interessant gjennomgang av resepsjonen og kritikernes forståelse av de to aktuelle verkene, der petroleumskulturens sentrale rolle ikke berøres. På bakgrunn av dette kommer en overbevisende og svært velskrevet analyse av de to verkene, en tett på-analyse som gir gjenklang hos bilkjørende og oljeavhengige lesere. Artikkelen bidrar i høy grad til at oljen settes høyere på det økokritiske sakskartet, samtidig som den gir nye perspektiver til forståelsen av de to forfatterne spesielt og klimalitteraturen generelt. Ikke minst bidrar den til å sette søkelys på det sanseforsterkende trekket ved bilkulturen, et trekk som kan forklare lesernes fascinasjon for de litterære verkene, og som også kan forklare hvorfor det er så vanskelig å få bukt med fortellingen om at vi ikke klarer oss uten oljen.

Hederlig omtale går også til artikkelen Korona-kroppen: Hvordan viruset kan få oss til å tenke annerledes om oss selv av Jan Rasmus Nyquist, publisert Norsk Antropologisk Tidsskrift, nr. 32(1), 2021

Dette er et teoretisk og personlig essay som handler om hvordan hverdagslige opplevelser under pandemien kan ha endret hvordan vi tenker om vår egen kropp. Premisset er at måtene en bruker og forholder seg til kroppen, former ens tanker og forestillinger om den. Under koronaperioden var det mange restriksjoner for kroppsbruk, som Nyquist velger å kalle for «virusrutiner». Vi måtte vaske hender, holde avstand og leve med en konstant risiko for å bli eksponert for smitte. Gjennom media lærte vi om det Nyquist refererer til som «virusets måter å være i verden». Artikkelen handler om hvordan dette kan ha endret vår kroppsopplevelse og tenking rundt vår egen kropp. Forfatteren stiller seg følgende spørsmål: «Hva slags tenkemåter slites vi inn i når vi strekker enda et munnbind over nese og munn, når vi hilser på en venn med albuen eller vegrer oss for å klemme eldre foreldre, når vi gjør oss smale og snur hodet vekk i det vi passerer en annen mellom trange butikkhyller, og når vi vasker hendene enda en gang?»

For det første kan virusrutinene ha gjort at vi opplever kroppen som mer distribuert og porøs enn før. Med distribuert viser Nyquist til den konstante risikoen for å legge igjen litt av oss selv i omgivelsene, og å plukke opp litt av andre. Håndspriting gjør at hendene oppleves som virusets vei inn og ut av kroppen. Videre foreslår han at meterregelen gir en opplevelse av at kroppen er «utstrakt» en viss avstand ut over kroppens fysiske grenser, og de opplevde grensene mellom en selv og andre blir mer uklare. I analysen viser han også til annen antropologisk litteratur, inkludert forskning rundt «antrocopene kropper». Ideen er at menneskeskapte endringer på et globalt nivå kan føre til endringer på et biologisk mikronivå, som igjen gjør at ens kropp kan oppleves porøs og uforutsigbar. Et annet viktig moment i artikkelen er at koronaerfaringene kan ha fått oss til å tenke annerledes om vår egen plass i en større sammenheng. «Vi er pandemien», skriver Nyquist, og viser til at koronaperioden har gitt oss nye erfaringer med å være en del av en større helhet, der individuelle valg kan få store konsekvenser for andre. Tilsvarende har pandemien gjort det tydelig for oss at konsekvensene av valg her og nå, kan strekke seg langt inn i fremtiden.

Artikkelen tar opp et tidsaktuelt tema, og er engasjerende og velskrevet. Skrivemåten er jeg-orientert og personlig uten å være pinlig intimiserende. Forfatteren tar utgangspunkt i dagligdagse, gjenkjennbare erfaringer, og setter dem inn i en større teoretisk ramme. Skrivemåten kan derfor gjøre at leseren forstår egne erfaringer på en ny måte. Det går også an å spekulere i hvorvidt ideene som legges frem, kan ha større implikasjoner enn det forfatteren selv viser til: Hvis det faktisk er slik at pandemien har fått oss til å tenke annerledes om oss selv og egen kropp, er et naturlig neste spørsmål hvorvidt dette kan være med på å forklare økningen i psykiske plager og nedgangen i livskvalitet under pandemien.