Et fagfelt ingen blir fullt utlært i

Som ung og håpefull lege i nevrologispesialisering fikk jeg en gang høre en anekdote fra en av de erfarne overlegene ved avdelingen. Historien handlet om hvordan han fikk sin første jobb ved Rikshospitalet:

Han hadde søkt et kort vikariat og fått audiens hos den ansettelsesansvarlige legen en torsdag. Han gjorde nok et generelt godt inntrykk, men hans mangel på dybdeerfaring med hjernens anatomi og fysiologi var en bekymring.

Løsningen ble et tilbud der den unge søkeren måtte love å lese hele Per Brodals lærebok Sentralnervesystemet fra perm til perm i løpet av helgen – så fikk han starte i jobben på mandagen.

Oslo-skolen i nevroanatomi

Sentralnervesystemet er en bok som har gått i arv fra far til sønn. Alf Brodal etablerte sammen med Jan Birger Jansen på 1930-tallet et hjerneforskningsmiljø ved Universitetet i Oslo, som utviklet seg til et vitenskapelig kraftsentrum i internasjonal toppklasse – omtalt som «the Oslo school of neuroanatomy».

Denne Oslo-skolen har gjennom årene bidratt med en rekke sentrale innsikter om nervesystemets oppbygning og funksjon. Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser startet også sine forskningskarrierer her.

I tillegg til forskningen hadde Alf Brodal også en spesiell interesse for undervisning og formidling. Han utga sin første lærebok Nevro-anatomi i relasjon til klinisk nevrologi i 1943, fulgt av Centralnervesystemet i 1949.

Blir jeg først sittende og lese i Sentralnervesystemet, kan det være vanskelig å legge den fra seg igjen.

Bøkene hans ble internasjonalt kjent i engelsk oversettelse og kom siden i stadig nye utgaver. I 1990 tok Alfs sønn Per Brodal over stafettpinnen, også han hjerneforsker ved Universitetet i Oslo. Han har siden revidert og oppdatert Sentralnervesystemet med jevne mellomrom helt frem til 5. utgave, som kom på norsk i 2013.

En pedagogisk murstein

Da jeg selv begynte på medisinstudiet i Oslo omkring årtusenskiftet, var Per Brodal en sentral skikkelse på flere måter. Som studiedekan var han arkitekten bak studieplanen «Oslo 96», der problembasert læring skulle erstatte pugging, og tradisjonelle basalfag som anatomi og fysiologi integreres mer med kliniske fag, altså sykdomsdiagnostikk og pasientbehandling.

Det klinger nesten som et ekko av farens tittel fra 1943 – anatomi i relasjon til klinikk.

I Oslo 96 møtte vi derfor ikke nevroanatomi for alvor før vi var over halvveis i seks års studieløp. Det hadde rykte på seg for å være noe av en bøyg. Nervesystemets oppbygning og funksjon er uhyre kompleks, og en student vil aldri kunne få den samme følelsen av oversikt og kontroll som man kan med hjertet eller leveren.

Også vitenskapen i seg selv er preget av store kunnskapshull. Her blir ingen utlært, samtidig som visse grunnleggende innsikter er helt nødvendige for å kunne fungere som lege.

Sentralnervesystemet er en ca. 600 siders murstein i A4-format, som er skrevet med en dyp forståelse for studentens utgangspunkt. Språket er presist, klart og velformulert, med stor ydmykhet og respekt for den vitenskapelige usikkerheten. Gjennom eksempler vises hele veien hvordan nervesystemets oppbygning og funksjon speiles i symptomer og funn fra klinisk nevrologi.

Vi skal vite at vi står på skuldrene til kjemper.

For som Brodal skriver i forordet til femte utgave: «Kunnskap om hjernens kompliserte anatomi er … ikke noe mål i seg selv, og forsøk på innlæring av mange anatomiske detaljer går ofte på bekostning av forståelse og sammenheng.»

Det hører til unntakene at en medisinsk lærebok av dette formatet finnes på norsk. Dette har nok vært en lettelse for mange studenter i møte med det krevende og omfattende innholdet. Samtidig er slike utgivelser med på å holde norsk fagspråk og -terminologi levende i et felt der engelsk blir stadig mer dominerende. Brodal viser at velskrevet norsk kan fungere ypperlig til presis og pedagogisk medisinsk fagformidling.

På skuldrene til kjemper

Siden klinisk nevrologi ble mitt eget fagfelt i medisinen, hender det fortsatt at jeg kjenner behov for å ta Sentralnervesystemet ut av bokhyllen. Leser jeg om et av de temaene jeg kjenner aller best, kan jeg nå bli imponert over hvordan Brodal har klart å kondensere en enorm mengde kunnskap til et kort og balansert kapittel.

Men for de fleste kapitlene er det snarere slik at jeg fortsatt har mye å lære. Og blir jeg først sittende og lese i Sentralnervesystemet, kan det være vanskelig å legge den fra seg igjen. For det er i nervesystemet som i livet ellers: Alt henger sammen med alt.

I dag ville kanskje de fleste avdelingsledere bedt den nye vikaren bruke den helgen på å gå gjennom interne prosedyrer for håndtering av akutt hjerneslag og andre øyeblikkelig-hjelp-tilstander.

Men da muligheten til å stille betingelser bød seg, valgte Rikshospitalets overlege å prioritere faglig dannelse fremfor kortsiktig oppdatering om praktisk nevenyttige forhold. Det står det respekt av, synes jeg. For det handler om hjernen – den mest fantastiske og underfulle strukturen vi kjenner til – og vi skal vite at vi står på skuldrene til kjemper.

Lasse Pihlstrøm er lege og postdoc ved Nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus.