De etiske dilemmaene i sosiale medier oppstår gjerne brått og uanmeldt. Ofte er det magefølelsen som rår, og da er det store sjanser for at beslutningen blir dårlig. Høres det kjent ut?
Etiske dilemmaer i sosiale medier
Sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat og LinkedIn har skapt nye muligheter for å formidle budskap bredt ut til ulike målgrupper.
Både enkeltpersoner, grupper og organisasjoner har fått større handlingsrom for kommunikasjon. Det er ikke lenger nødvendig å gå veien gjennom en ekstern redaksjon for å publisere en tekst eller et bilde. Med tradisjonelle medier risikerer du at redaktøren setter foten ned og bestemmer at dette budskapet ikke egner seg for å komme på trykk eller bli formidlet digitalt. Med de sosiale mediene er dette filteret borte.
Alle er i posisjon til å være sin egen redaktør og ha friheten til å publisere hva som helst til hvem som helst, uten at en redaksjon står i veien.
Rolledilemmaer: Hvem er vi i sosiale medier?
I en studie utført fra 2013 til 2018 ba jeg til sammen rundt 250 studenter som tok videreutdanning innen digital ledelse, om å dele sine egne etiske dilemmaer ved bruk av sosiale medier.
Studien la jeg frem i boken Digital Dilemmas: Exploring Social Media Ethics in Organizations (Palgrave MacMillan 2020). En forkortet versjon finnes i andre utgave av Etikk og bærekraft (Universitetsforlaget 2020).
De som har delt sine etiske dilemmaer med meg, har det daglige ansvaret for bruken av sosiale medier i organisasjonene sine. Et eksempel som kom inn i studien, var dette:
Tre av Ahmed sine kollegaer i banken har sluttet og begynt å jobbe hos konkurrenten. Dette var tre godt likte personer, og de har naturlig nok fremdeles sosial kontakt med tidligere kollegaer, blant annet gjennom sosiale medier. Begge bankene bruker Facebook aktivt for å vedlikeholde relasjonen til kunder og skaffe seg nye. I det siste har Ahmed reagert på at flere av kollegaene hans deler og liker faglig innhold publisert av de tre som nå jobber i den konkurrerende banken. Det synes han er en uting, siden det hjelper konkurrenten til å ta nye markedsandeler. Kollegaene som deler, forsvarer seg med at dette er uskyldig kunnskapsdeling. Såpass må en kunne gjøre for gode venner.
Dette eksempelet illustrerer det vi kan kalle et rolledilemma: Hvem er vi i sosiale medier? Ahmed opplever at kollegaene hans har sviktende rolleforståelse. De er først og fremst fagfolk i bank, og dermed konkurrenter med dem som har begynt å jobbe i den andre banken. Selv mener disse at det må være greit å fortsette å pleie kameratskapet med tidligere kollegaer.
Overlappende dilemmaer
Hensikten med studien min var å kartlegge hvilken type dilemmaer som oppstår for profesjonelle som har ansvaret for sosiale medier i en organisasjon. Dialogen med folk som jobber i dette feltet, viste at det var et behov for en kategorisering av dilemmaene. Det kan gjøre det enklere for beslutningstakerne å orientere seg i landskapet. En foreløpig konklusjon er at det eksisterer fem kategorier av etiske dilemmaer i sosiale medier:
| Rolledilemmaer | Hvem er vi i sosiale medier? Privat eller profesjonell? Ansatt eller venn? Leder eller samfunnsborger? |
| Tempodilemmaer | Hva slags informasjon og påstander er vi med på å spre ved et tastetrykk? Hva går vi glipp av ved å sette ned tempoet i egen deltakelse i sosiale medier? |
| Integritetsdilemmaer | I hvilken grad går vi på akkord med egne holdninger og verdier for å bli likt og oppnå fordeler? |
| Ytringsdilemmaer | Hva slags budskap er det greit å fremsette i sosiale medier? |
| Kompetansedilemmaer | I hvilken grad er det akseptabelt å utnytte eget kompetanseovertak overfor kollegaer, klienter og andre berørte parter? |
Ett og samme dilemma kan ha aspekter som gjør at det hører hjemme i mer enn en av disse kategoriene. Dilemmaet Ahmed beskriver, er for eksempel først og fremst et rolledilemma, men har også aspekt av tempodilemma i seg. Deling og videreformidling av andres budskap er gjerne noe som skjer kvikt og uten særlig gjennomtenkning. Kanskje burde folk tenke seg nøyere om før de deler?
for å finne den mest ansvarlige løsningen,
skriver Øyvind Kvalnes.
Så er noe av det attraktive og spennende ved sosiale medier at ting skjer raskt. Hvis du setter ned tempoet, går du glipp av energien og spontaniteten. Deling kan dessuten også handle om integritet. Kjenner Ahmed sine kollegaer seg forpliktet til å dele, selv om de er enige i innvendingen hans?
Kategoriseringen over trenger ikke å brukes til å sette hvert konkrete dilemma i en bestemt bås, men kan bidra til å avdekke forskjellige sider ved en og samme situasjon.
Unngå å bli overrumplet
Etiske dilemmaer i sosiale medier opptrer brått og uanmeldt. Beslutningstakeren kan være under press til å ta en kjapp beslutning. Det er ofte magefølelsen som rår, og da er det store sjanser for at beslutningen blir dårlig.
Moralsk intuisjon kan være grei å støtte seg til, men i komplekse situasjoner med mange motstridende hensyn kan den enten være taus eller gi forvirrende signaler. Derfor trengs det langsom, etisk refleksjon for å finne ut hva som er den mest ansvarlige løsningen.
Så kan altså tidspresset føre til at det er umulig å gjennomføre en runde med etisk avveining. For å bøte på dette kan folk som bruker sosiale medier i jobb, tenke igjennom mulige dilemmaer i forkant: Hva slags situasjoner kan de forvente å havne i? Hvordan bør de prioritere da? Kategoriseringen over er ment som et redskap til et slikt forarbeid.
Det er mulig å forutse at dilemmaer fra de ulike kategoriene kan oppstå på egen arbeidsplass. Den som har identifisert mulige dilemmaer og tenkt gjennom hvordan de bør håndteres, blir ikke overrumplet eller handlingslammet når de plutselig oppstår i virkeligheten.
Øyvind Kvalnes er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Les mer om boka hans her.
