Fellesskolen under press

– Da Kunnskapsløftet kom i 2006, ble det sagt at det skulle medføre desentralisering og mer profesjonell frihet til lærerne. Målstyringen skulle gi mer handlingsrom, trodde man. Slik gikk det ikke, sier Gunn Imsen, professor i pedagogikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim.

Mye innflytelse ble overlatt til kommunene, som skulle kvalitetssikre skolene. Desentraliseringen var en oppfølging av den nye kommuneloven fra 1993, forklarer hun.

– Det har noen kommuner gjort ganske mye ut av. I de fleste kommunene inngås det lederkontrakter mellom kommune og rektor, der rektor forplikter seg til at elevene skal nå bestemte mål på nasjonale prøver. I mange byer, og spesielt i Oslo, har det vært en ganske tøff styring med hensyn til hvilke resultater elevene skal oppnå.

Lærerens verden i endring

Gunn Imsen er aktuell med den femte utgaven av Lærerens verden. Innføring i generell didaktikk. Forrige utgave kom i 2006, med en mindre revisjon i 2009, og siden den gang har lærerens hverdag blitt endret betydelig.

– Egentlig har endringene kommet gradvis. Tidligere hadde lærerne en stillingsinstruks og noen forskrifter om hva de skulle gjennomføre, men det var ingen som løp etter dem og undersøkte hvordan de underviste, hvordan elevene presterte eller hva som faktisk foregikk på skolen.

Lærere har ifølge Imsen hatt stor profesjonell frihet i lang tid, som igjen har hatt sitt opphav i den didaktiske tradisjonen vi har tilhørt, nemlig den tyske. Der har læreren blitt vist tillit og hatt stor frihet til å tilrettelegge undervisningen for sine elever.

Resultatet er mer papirarbeid og kontroll.

Så, med Kunnskapsløftet, kom en ganske annerledes didaktisk tradisjon. Influert av den angloamerikanske tradisjonen ble det lagt mer vekt på å sette mål for elevene, og teste om de oppfylte disse målene. Imsen mener politikerne på et overordnet plan tror landets produktivitet øker hvis vi har mer testing i skolen.

– Kunnskapsløftet ble et helt system av forskrifter og bestemmelser om styring, testing og vurdering. Nå skulle det dokumenteres på alle bauger og kanter. Det henger også sammen med at vi fikk en rettighetslovgivning med Opplæringsloven i 1998, sier Imsen.

– Alle skulle få et likeverdig skoletilbud; det ble noe alle hadde rett på. Konsekvensen er mer dokumentasjon, hvis ikke risikerer kommunen å få en rettssak på nakken. Resultatet er mer papirarbeid og kontroll.

Fellesskolen under press

Alle disse endringene gjorde det nødvendig å revidere Lærerens verden og gi den en ny arkitektur.

– Jeg har forsøkt å synliggjøre endringene som har skjedd. Så kan du selvsagt spørre om det i det hele tatt var nødvendig å foreta den kuvendingen Kunnskapsløftet representerte, sier hun.

Kunnskapsløftet med tilhørende læreplaner (LK06) ble utviklet under ledelse av Kristin Clemet, som var utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005. Før den tid gjaldt Læreplanverket for den tiårige grunnskolen (L97).

– Målstyringa i L97 var moderat, mener Imsen.

– Der tenkte man at elevene er forskjellige; derfor må vi ha tilpasset opplæring. Da må vi ha mulighet for variasjon, både i valg av innhold og hva som skal kreves av elevene. Det endret seg under Clemet og under den neste regjeringen.

Clemet la ifølge Imsen lista like høyt for alle, med felles kompetansemål som alle skulle igjennom.

– Tanken er at elevene kan nå et mål i ulik grad. Den fleksibiliteten som skulle til for å realisere fellesskolen, med variasjon i stoff, aktive arbeidsformer og med tverrfaglige prosjekter, ble redusert til grader langs samme mål.

Hun mener dette kan ha ført til at svake elever strever mer nå enn før.

– Læreren har ikke lenger de samme mulighetene til å utvikle varierte og inkluderende opplegg. Læreren står ikke lenger like fritt til å organisere prosjektundervisning eller til å aktivisere elevene med andre meningsfylte læringsaktiviteter. Det er klare indikasjoner på at aktivitetspedagogikken har gått sterkt tilbake, og at den gamle kateterundervisningen er på frammarsj.

Imsen mener fellesskolen er under sterkt press:

– Privatskoler og profilskoler blir nye måter å segregere elevene på.  Mitt standpunkt er at vi bør ta vare på fellesskolen; det legger jeg ikke skjul på. Det har vært bred politisk enighet om å bevare den til nå. Men når jeg skriver lærebøker, er jeg først og fremst opptatt av å synliggjøre ulike normative synspunkter slik at kommende lærere kan gjøre seg opp sin egen mening. Jeg ønsker meg en selvstendig, tenkende leser.

Stortingsmeldingen

I år skal læreplanen for Kunnskapsløftet fornyes, etter at Stortinget har behandlet Meld. St. 28 (2015–2016) Fag – Fordypning – Forståelse.

– Jeg hadde store forventninger til denne stortingsmeldingen. Sten Ludvigsen ledet et utvalg som presenterte mange spennende forslag, blant annet å utvide kompetansebegrepet til å gjelde utforsking, skaping, kommunikasjon, samarbeid og IKT. Det åpner mange nye muligheter for variert undervisning.

Hun mener det er grunn til å spørre om politikerne er i takt med tida.

– Internasjonalt snakkes det om 21^st century skills, kreativitet, oppfinnsomhet og entreprenørskap. Akkurat det kan jeg ikke se at denne meldinga legger opp til.

– Alt i alt må jeg si at jeg er skuffet når jeg leser stortingsmeldingen. Jeg finner igjen svært lite av Ludvigsen-utvalgets forslag. Om jeg skal felle en dom over denne meldinga, er det at det er lite nytt. Det er i beste fall en forsiktig oppussing.

I feil ende

Imsen ser likevel noen positive ansatser. Stortingsmeldingen ser ut til å ta formålsparagrafen mer på alvor. Kunnskapsdepartementet har samtidig proklamert at de ønsker å skrive en ny generell del til læreplanen, som skal erstatte den Gudmund Hernes skrev i 1993.

– Den generelle delen har vært gjeldende helt til nå, og departementet mener den har gått ut på dato. Men hva som kommer i stedet, vet vi ikke. Jeg mener de begynner i feil ende. De sier vi må ta formålsparagrafen på alvor, men så hopper de direkte til en stortingsmelding om fornyelse av fagplanene med færre, men tydeligere kompetansemål. Vi bør få en generell læreplan på plass før de tar for seg læreplanen fag for fag.

Jeg kan ikke se dette på noen annen måte enn at det vil bli enda mer styring av undervisningen enn før.

I stortingsmeldingen foreslår departementet tverrfaglige tilnærminger til temaer som demokrati, medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring. Imsen karakteriserer det som en interessant utvikling, særlig siden tema- og prosjektundervisning har vært på hell siden L97.

– Men samtidig skal det være tøffere vurdering med flere kjennetegn på måloppnåelse og flere eksamener. Det skal være mer dybdelæring, men på departementets premisser. Jeg kan ikke se dette på noen annen måte enn at det vil bli enda mer styring av undervisningen enn før.

Den lokale friheten er det lite igjen av, mener hun.

– Det ser heller ut som en resentralisering. Det ser ut til at staten ønsker å stramme inn tømmene overfor kommunene.

Det hun savner i stortingsmeldingen, er en plassering av læreplanene i en større internasjonal, nasjonal og lokal styringskontekst.

– Det hjelper ikke å pusse opp veggene, hvis grunnmuren er feil konstruert. De lokale og nasjonale styringssystemene, lederkontrakter med rektorer og tester på alle bauger og kanter, alt dette må tas med i betraktning for at vi skal se helheten, mener hun.

– Og det er helheten som er viktig her. Det forsøker jeg å synliggjøre i den nye utgaven av Lærerens verden; vise hvilken hverdag læreren skal arbeide i. Det blir vanskelig for en lærer å fungere som profesjonell, selvstendig yrkesutøver uten å forstå det bakteppet av styring som nå strekker seg inn i de innerste krokene av klasserommet.