Forskere bør lære seg å formidle sin egen forskning på en kreativ, klar og fengende måte. Min nye bok lærer deg teknikkene du trenger for å få det til.
Formidlingsmagi slipper forskningen frem
Av og til må jeg oppdatere meg på aktuell forskning på mitt fagområde. Da leser jeg fagfellevurderte forskningsartikler i anerkjente tidsskrifter, både på norsk og engelsk.
Gir det meg mye leseglede? Nei, dessverre. Artiklene er jo stort sett skrevet på en måte som skriveforskeren Helen Sword har karakterisert slik: «upersonlig, kjedelig, sjargongfylt, abstrakt prosa som overser og trosser de fleste stilistiske prinsipper.»
I noen tilfeller finner jeg – riktignok utenfor mitt fagfelt – bøker og artikler av fagforfattere som skriver slik at det blir en fornøyelse å tilegne seg ny kunnskap. Det var slike bøker og artikler jeg brukte som materiale for den siste boken min, Kunsten å formidle forskning. Mye er skrevet av forskere selv, men mye også av forskningsjournalister.
Er det en svakhet at det er journalister og ikke forskere som formidler fag til allmennheten? Etter min mening – ja. Denne jobben bør forskerne selv gjøre. De kan faget og er dermed best til å formidle egen eller andres forskning uten at faglig presisjon eller viktig kontekst forsvinner.
Problemet er bare at forskerne ofte har mer enn nok med å publisere resultatene sine i fagfellevurderte tidsskifter. Dermed får de ikke tid til å formidle til oss andre. Så lar de heller informasjonsmedarbeidere og journalister ta seg av den populærvitenskapelige formidlingen, eksempelvis på forskning.no.
Journalister er dyktige formidlere
Men det kan være en annen grunn til at forskerne lar være å formidle. Kanskje syns de at journalistene er flinkere enn dem til å skrive så leservennlig at vi legfolk gidder å lese dem. Og de har et poeng. For realiteten er at vi ofte foretrekker å lese tekster skrevet av forskningsjournalister heller enn av forskere.
Jeg er sikker på at forskere kan lære seg å skrive minst like fengende som journalister
En stor leseropplevelse for meg og mange andre var det for eksempel å lese Havboka av forskningsjournalisten Morten Strøksnes. Boken vant Brageprisen i 2015 og er solgt til 21 land. Strøksnes har skjønt hvordan man driver god fagformidling. Dessuten har teksten litterære kvaliteter.
Også andre journalister kan kunsten å formidle vitenskap. Se for eksempel på denne overskriften og ingressen til en artikkel i Morgenbladet av journalist Jon Kåre Time:
Møt den gåtefulle cellen som hjelper oss å forstå pandemien
T-cellen sammenlignes med Noora fra Skam og spioner med nervegift. Kanskje er den også nøkkelen til å bekjempe koronaviruset.
En slik poengtert og fengende måte å presentere fakta på er vanlig for journalister, men ikke for forskere og andre fagfolk. De skriver i den klassisk akademiske stilen som nærmest er uleselig for oss legfolk.
Forskjellige stilidealer
Forklaringen på de ulike måtene å skrive på er enkel. En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia læres opp til å skrive artikler med klassisk vitenskapelig struktur (IMRoD-struktur) og i et abstrakt språk fullt av fagtermer.
Journalister må formulere seg i en annen stil. De formidler fakta gjennom en leservennlig struktur, ulike retoriske virkemidler og et hverdagslig språk. Det må de hvis de vil bli lest. Og lest må de bli, for de lever av sine lesere. Forskerne, derimot, klarer seg godt uten å måtte publisere for folk flest.
Heldigvis fins det forskere som skriver leservennlige tekster for allmennheten – til dels med stor suksess. En av dem er professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson. Hennes Insektenes planet ble nominert til Brageprisen i 2018 og er ute i sitt 4. opplag, med totalt 10 000 eksemplarer. Sånn kan hun finne på å skrive:
En gang for lenge, lenge siden flyttet de første planter og dyr ut fra havet og opp på tørt land. En revolusjon for livet på kloden. Tenk om vi hadde kunnet filme dette skjellsettende øyeblikket – for et ikonisk klipp det ville vært: «Et lite skritt for småkrypet, et gigantisk skritt for livet på jorda.»
Her ser vi en forsker som også behersker skrivekunsten.
Hva må forskerne gjøre?
Jeg heier på alle forskere som vil fortelle oss andre om forskningen sin. For å klare det kan de hente mye fra skrivestilen til dyktige forskningsjournalister. Det er den jeg i min bok kaller den dialogiske stilen.
En typisk teknikk her er en tydelig jeg-person som henvender seg til leseren i du-form, av og til med direkte leserhenvendelser, som oppfordringen i overskriften «Møt den gåtefulle T-cellen …». Andre journalistiske teknikker er bruk av fortellinger, forklaring av fagtermer, illustrerende eksempler, retoriske virkemidler som metaforer, allusjoner, kreativt ordvalg og enkel setningsstruktur. Først når forskerne lærer seg disse teknikkene, kan de regne med å få lesere utenfor sitt fagmiljø.
Jeg er sikker på at mange forskere kan lære seg å skrive minst like fengende som journalister. Kanskje kan noen etter hvert bli like dyktige formidlere som Anne Sverdrup-Thygeson og andre forskere som jeg har sitert i min bok. Der vil de finne tallrike råd for hvordan de skriver kreativt, klart og fengende.
Les mer om boka og bestill den her!
