Grunnbok gjennom generasjoner

Elevens verden er grunnboken som enhver lærer og pedagog kjenner til. Min egen utgave fra 1991 står stadig i bokhyllen, og ble senest benyttet som oppslagsverk i vårens eksiltilværelse på hjemmekontoret.

I pedagogikkstudiets økologi

Elevens verden havnet på pulten min mens jeg var pedagogikkstudent i Trondheim tidlig på 1990-tallet.

Alle hadde, leste og mente noe om Elevens verden. Vi studenter gikk rundt med boken under armen. Den var med på lesesalen og i kantina, og den ble med hjem i veska til studenthybelen.

Elevens verden ga et første grunnlag for våre famlende akademiske diskusjoner i kollokvier og i seminarer, og den bidro også til nattevåk og nervøse eksamensforberedelser. Elevens verden inngikk naturlig i pedagogikkstudienes sosiale system og økologi.

Å ta den unges verden på alvor

Bokens styrke over tid er perspektivet på pedagogikk og psykologi, på skole og profesjon, som sosiale systemer der elevens verden må ha en sentral plass. Elevperspektivet har preget boken gjennom alle dens seks utgaver – og dermed også generasjoner av nyutdannede lærere.

En tydelig og modig stemme uttrykker forfatterens ståsted i faglige spørsmål.

Det er få bøker som oppnår en så varig posisjon som Elevens verden har gjort. Boken kom i 1984 – en tid da vi hadde få grunntekster på norsk innenfor pedagogikk og utviklingspsykologi som tok barnets, elevens og den unges verden på alvor. Imsen har en stemme som formidler og forklarer – med eksempler, kontraster og forståelige utviklingslinjer for en uerfaren leser av akademiske tekster. Skrivestilen innbyr til lesing, selv av komplekse teorier og utviklingstrekk.

Kritisk og modig

Elevens verden er et sentralt bidrag til pedagogikken, det utdanningsvitenskapelige feltet og lærerutdanningene. Det skyldes først og fremst at forfatteren evner å samle pedagogisk psykologi, læringsteorier og elevers møte med skolen i samfunnet i én bok. Bidraget understrekes ytterligere av at bokens temaer er skrevet fram og forankret i utdanningsvirkelighetens verdi- og interessemotsetninger, maktkamp og politikk.

Plasseringen av læringsteorier og utviklingspsykologi innenfor skolen som samfunnsinstitusjon, tydeliggjør det pedagogiske ansvaret skolen har for å ivareta elevenes liv i samfunnet – før, under og etter skolelivet. Dette er komplekse sammenhenger. Boken bidrar til å sette navn på koblinger mellom elevens verden og skolens verden – i en større verden.

Elevens verden er preget av Imsens engasjement for faget og feltet. En tydelig og modig stemme uttrykker forfatterens ståsted i faglige spørsmål. Leseren får dermed god anledning til å tenke gjennom egne posisjoner, noe som er avgjørende for den som skal jobbe profesjonelt med barn og unge.

Akkurat dette ser vi i mindre grad i nyere faglitteratur: Som forfatter av en litt annen generasjon kan jeg kjenne på spørsmålet om hvor mye skal jeg mene uten å bli uvitenskapelig. Imsen, derimot, står tydelig i sine posisjoner og godt vitenskapelig forankret, og hennes kritiske positur er en kvalitet ved boken og en utfordring til oss andre forfattere av studentlitteratur.

Elevens verden – varig gjennom generasjoner

Mitt første møte med Gunn Imsen husker jeg godt. Det var på et kurs i didaktikk. Hun ankom undervisningsrommet full av energi og kritiske (og kanskje også frustrerte) betraktninger etter en reise til Oslo i tilknytning til Hernes’ Reform-94.

At hun hadde et så tett og aktivt forhold til politikkutviklingen, gjorde inntrykk på meg, og det har preget mitt eget arbeid. Imsen minner oss dessuten på at «det er kjønn i alle tunger som taler!», og hennes engasjement for kjønnstematikk gjorde også inntrykk. Det er godt å se at denne tematikken er ivaretatt også i 2020-utgaven.

Imsens tydelige perspektiver i faget gjør Elevens verden til noe mer enn en grunnbok for meg. Den er også et uttrykk for hvordan et aktivt, engasjert og stadig oppdatert faglig liv kan leves.

Imsen har maktet å redigere boken og bevare dens aktualitet i takt med hurtige samfunnsendringer og intense reformperioder de siste 20 årene i skole, barnehage og i lærerutdanningene i Norge så vel som i Norden og internasjonalt. Den gir et godt grunnlag å reflektere ut fra i det komplekse fagfeltet som pedagogikken er. Boken har varig verdi som meningsbærende kunnskapsbidrag for stadig nye generasjoner.

Tine Prøitz er professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge.