Forfatterinspirasjon fra professor Per Thomas Andersen. Fra lektor i Tromsø til Kongens fortjenestemedalje.
– Hovedmålet mitt har alltid vært å få folk til å lese mer

Norsk litteratur har en lang og rik historie som har blomstret gjennom århundre. Per Thomas Andersen er blant de store bidragsyterne som virkelig har skilt seg ut i skapelsen av vitenskapen, forståelsen og formidlingen av norsk litteratur.
Vi fikk muligheten til å sette oss ned med ham og samboer Elisabeth Oxfeldt, bare noen dager etter at han fikk tildelt Kongens fortjenestemedalje.
En pioneer i utvikling
Av alle dine akademiske verk, hvilket er du mest stolt av?
– Norsk litteraturhistorie. Den inneholder alt fra A til Å og dekker hele det litteraturhistoriske forløpet … Boken startet faktisk med at jeg skrev ned alle mine forelesninger for hånd, da jeg jobbet som lektor i Tromsø.
For inspirasjonen og lidenskapen for norsk litteraturvitenskap, og det som skulle lede til Andersens mest innflytelsesrike bok, Norsk litteraturhistorie, startet allerede på 1970 tallet. Etter innleveringen av hovedfagseksamen flyttet Per Thomas Andersen til Tromsø, hvor han ble ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Det var her formidlingen av norske litterære verk fikk grobunn.
– I Tromsø fikk jeg i oppdrag å undervise den hele norske litterære kanon. Mens de andre professorene tradisjonelt sett hadde valgt å satse på formidlingen av et fåtallig forfattere, slik som Hamsun. Fikk jeg som nyansatt ansvaret for formidlingen av resten.
Tiden i Tromsø var viktige og transformative år i Andersens liv, hvor Per Thomas fikk utdype seg og inspirere i formidlingen av norsk litteraturvitenskap. Men det er ikke bare gode minner.
Har du noen ekstra gode minner fra tiden din i Tromsø?
– Nei, jeg har egentlig ikke det. Det var litt som å bo på hytta i fem år (sier han mens han smiler)
I 1993 vendte han tilbake til Universitetet i Oslo, hvor han fram til i dag har vært en høyt respektert professor.
Et budskap må frem
Hvordan ser du på ditt litterære bidrag til samfunnet? Hva håper du at leserne tar med seg fra dine bøker?
-En humanistisk impuls.
Hva inngår i det?
– At folk bryr seg om hverandre. Det har alltid vært et valideringspunkt i det jeg har gjort.
For Andersen har ikke bare blitt hedret for sitt akademiske bidrag, men også skjønnlitterære verk (som bøkene Hold i 1985, og Arr i 1992). I en årrekke var Andersen aktiv i organisasjonen Amnesty International Norge. Hvor han blant annet ble generalsekretær og daglig leder. En tid som har både påvirket hans forfatterskap, men også formet ham som person.
– Amnesty er en organisasjon som hjelper folk i nød, folk som er i fengsel og som opplever tortur. Mine skjønnlitterære tekster er inspirert fra arbeidet derifra.
På hvilken måte da?
– Jeg tror at det er på en måte en traumebearbeidelse. Det ble en måte å forstå menneskers ondskap og samtidig få klarhet overfor egne verdier.
Har noen av opplevelsene dine fra arbeidet i Amnesty inspirert noen av bøkene dine?
– Ja, det var en hendelse i Argentina. For på den tiden var det mange forsvinninger. I Amnesty jobbet vi for folk som var fengslet. En gang fikk vi fri en fange, som vi plutselig møtte i Norge. Han takket oss enormt for arbeidet for å få ham ut. Han fortalte at det var sånne som oss som folk ville henge i gatene.
Elisabeth bryter inn; «Det var den gangen du hadde langt hår og var hippie»
– Ja (mens vi alle ler). Mye av det jeg har skrevet om har handlet om menneskelige verdier, forstått gjennom ulike sosiologiske og psykologiske teorier.

Inspirasjon for en generasjon
Hva vil du si har vært hovedmålet ditt med de akademiske publikasjonene?
– Å få folk til å lese mer.
Hvorfor er det så viktig?
– Fordi litteraturen trenger lesere.
Det er vanskelig å måle en forskers samfunnsmessige betydning, men Per Thomas Andersens virke kjennetegnes i alle fall av en sterk vilje og evne til å formidle sitt fag og ta del i samfunnsdebatten. Han har holdt gjesteforelesninger, deltatt i debatter og forfattersamtaler over hele landet. 1. september 2023 fikk han tildelt Kongens fortjenestemedalje for sitt samlede virke.
En veiviser
Andersens verk har vært hovedinngangen til studiet nordisk litteratur ved universiteter og høyskoler i over 20 år. Han har vært en veileder for en generasjon av studenter og doktorgradsstipendiater ved norske og utenlandske høyskoler og universiteter. Hvor han var flittig på besøk på øst-europeiske universiteter, til norsk interesserte litteraturstudenter i Europa.
Hvordan har det gått? Har vi begynt å lese mer?
– Ikke generelt … Til og med barna mine leser ikke en gang.
Hva skal til for at vi begynner å lese mer? Tror du det trengs en ny bok?
– Nei, tror ikke det kommer til å bli skrevet en ny norsk litteraturhistorie. Da blir det leksikon neste gang.