Hva er den gode skole?

Vi ønsker oss den nyeste bilen, om det så bare er en facelift, ganske enkelt fordi vi har klokkertro på at siste versjon er bedre enn forrige. Slik er det ofte med teknologi, men ikke nødvendigvis med skolen og lærerarbeidet. Skolen som organisasjon er ingen produksjonshall: Elevene er ikke produkter med kunnskaper og ferdigheter, som uten videre kan omsettes til kapital eller brukes til samfunnsnyttige formål.

Lærernes pedagogiske verktøykasse inneholder ikke instrumenter som kan forme elevene akkurat som man vil ut fra bestemte ideal. I skolen lærer og utvikler barn og unge seg. Forhåpentligvis skal de bli både selvstendige, modige og frie nok til å finne sin plass som demokratiske medborgere og skrive historie med sine liv. Med andre ord: Jakten på den gode skole har i bunn og grunn mer med klokskap, verdier og menneskesyn å gjøre enn produksjon, økonomi og teknikk.

Spørsmål vi aldri blir ferdig med

Spør vi om hva som kjennetegner en god skoleopplæring, støter vi før eller siden på noen enkle, men likevel stadig aktuelle, spørsmål:

• Hva skal vi ha som mål for opplæringen?
• Hva skal elevenes timeplaner fylles med av innhold?
• Hvilken pedagogisk tilrettelegging fører oss frem dit vi vil?

For flere tusen år siden stilte Aristoteles spørsmål om hva som har den høyeste verdi i opplæringen av barn og unge: «forstandsdannelse» eller «hjertedannelse», «det praktisk nyttige» eller «personlighetsdannelse» og «visdom»? Den gang måtte Aristoteles konstatere at det var uenighet om opplæringens mål og innhold, og dermed også om dens virkemidler og pedagogikk. Mangler man en samlet forståelse av hva som er en god skole – hva som har den høyeste verdi – vil det naturlig nok være vanskelig å drive målrettet kvalitetsarbeid.

Det er langt fra det gamle Grekenland til Norge – i tid, rom og kultur – men også her til lands har skolefolk gjennom historien måttet ta stilling til de samme utfordringene. Spørsmålene krever svar også i dag; nå når fremtidens skole er under utvikling.

Jakten som aldri tar slutt

I Norge har jakten på den gode skole særlig handlet om å realisere en offentlig skole for alle – en enhetsskole – i dag kalt fellesskole. Dette skoleprosjektet peker helt frem til vår tid, med motiver som folkeopplysning, sosial utjevning, opplæring til demokrati, og med et humanistisk og kristent menneskesyn i bunn. Går vi tettere på, kan vi finne flere skoleprogram som alle bærer med seg ulike svar på spørsmål om opplæringens mål, innhold og virkemidler.

Da den gamle kristendomsskolen var under oppbygging på 1700-tallet, mente makthaverne at den gode skole først og fremst drev med systematisk religionsopplæring med utenatlæring som pedagogisk verktøy. Målet var å danne det gudfryktige menneske. Utover 1800-tallet tok myndighetene et oppgjør med kristendomsskolen i et forsøk på å etablere en mer nasjonal kulturskole. Det allmenndannede menneske ble satt som skolens mål, og lærerne tok fortellingskunsten i bruk ved formidling av eventyr, myter og folkeviser.

Tidlig på 1900-tallet var det bred enighet om at den gode skole først og fremst utrustet de unge til å ta del i den industrielle utviklingen. Det samfunnsnyttige menneske ble stilt opp som et hovedmål for opplæringen, og ferdighetsfag og oppøving av evne til problemløsning fikk plass i undervisningen. Og da en skole for sosial utjevning var under oppbygging etter annen verdenskrig, ble opplæringsmålet endret fra den direkte samfunnsnytte til å danne det solidariske samfunnsmenneske. Barn og unges evne til medborgerskap ble nå en hovedsak, og oppøving av sosial kompetanse gjennom elevsamarbeid ble forstått som en viktig pedagogisk tilnærming.

I dag, og så langt vi kan se inn i fremtiden, står utvikling av det kunnskapsrike menneske i sentrum for skolen mål, innhold og tilrettelegging for læring. Det er vel ingen som betviler at i den gode skole lærer barn og unge å lese, skrive og regne. Ved skoleslutt bør elevene vite hvem som skrev skuespillet Et dukkehjem i 1879, hvordan fotosyntesen fungerer, hvilke hovedsteder som finnes i Europa, og hva bokstavene står for i algebra. Men hva skal kunnskapen tjene til, ut over kunnskapens verdi i seg selv?

Med grunnlag i skolehistorien kan vi spørre: Er kunnskap i skolen først og fremst et danningsmiddel, som utvider elevenes åndelige horisont, personlige og sosiale kompetanse, og som skaper tilhørighet til verdier og kulturuttrykk i samfunnet? Eller er kunnskap i skolen først og fremst en form for investering som skal gi økonomisk avkastning gjennom å fremme samfunnsnyttig kompetanse i befolkningen? Og hvilken plass skal religion, kultur og holdningsdanning ha i en skole for alle, i dagens svært så mangfoldige fellesskole?

 Med øynene lukket og hjertet åpent

I gjeldende opplæringslov knyttes den kulturelle og religiøse arven til verdier som kristendommen i sin tid brakte med seg. Verdiene har utviklet seg sammen med humanistiske strømninger av både sekulær og religiøs karakter: menneskeverd, toleranse, solidaritet, nestekjærlighet, likeverd og frihet. Kanskje er det her at formålsparagrafen danner et stabiliserende bindeledd mellom fortidens, dagens og fremtidens skoleoppgaver? Kanskje det er her vi finner materiale for en opplæring, som gjør barn og unge i stand til å leve sammen som kunnskapsrike mennesker i et demokratisk samfunn og i en globalisert verden?

Formålsparagrafen vektlegger frihet og medmenneskelighet: Den gir lærere et klart mandat til å bidra til å gjøre det godt å være menneske, både for den enkelte elev og for fellesskapets skyld. Som helhet inviterer lovparagrafen til en opplæring som fremmer skaperglede og nysgjerrighet. Den åpner for elevenes undring over eksistensielle spørsmål, den ber lærerne ta ansvar for at elevene får kulturell innsikt og forankring, samtidig som de utvikler respekt for ulike standpunkt og kulturuttrykk. Og alt dette fordi det er godt og skjønt og menneskevennlig.

Kanskje formålsparagrafens danningsoppgaver er viktigere for det flerkulturelle og mangfoldige samfunnet enn satsing på læringsmål som mer umiddelbart – og for det blotte øyet – er skreddersydd for en samfunnsnyttig skole? I så fall må vi tenke nytt om skolens innhold og virkemidler.

Jeg vil la den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry få siste ordet. Barneboken Den lille prinsen (2004/1943) er et stykke livsfilosofi hvor følsomhet, skjønnhet og klokskap vektes tyngre enn makt, tall og regler. Forfatteren forteller om en rev som skal gi den lille prinsen en gave som er til å bli klok av. Reven sier det slik: – «Nå skal du få høre min hemmelighet. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet». – «Det vesentlige er usynlig for øyet, gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre» (s. 78).

Vegard Kvam er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen og har skrevet boken Jakten på den gode skole. Utdanningshistorie for lærere.