Hva må studenten kunne for å tenke krititisk?

Historieprofessor Einar Lie har siden midten av 90-tallet utgitt en rekke bøker – fra Finansdepartementets historie til nylig utgitte Norge etter 1914. Han har undervist ved Universitetet i Oslo i flere tiår og har observert studentenes utvikling på nært hold. Vi tok en prat med Einar for å høre hva som egentlig kreves av en student for å kunne tenke kritisk. Og hvordan ivaretar vi denne ferdigheten?

Kritikkens fundament under press

For historieprofessor Einar Lie ved Universitetet i Oslo står vi ved et veiskille i høyere utdanning. I løpet av de siste 20 årene har han observert betydelige endringer i studentmassen, særlig de siste 3−5 årene. Det som bekymrer professoren er ikke studentenes kritiske sans i seg selv, men snarere de grunnleggende ferdighetene som kritisk tenkning bygger på. «Problemet er ikke mangelen på vilje til å fremme et synspunkt», påpeker Lie, «men de kunnskapene og ferdighetene som må ligge til grunn for å etablere informerte synspunkter». Han observerer at mange studenter i dag mangler evnen til å lese mye og raskt, en essensiell ferdighet i historiefaget, og de sliter med å skrive sammenhengende tekster som uttrykker egne tanker og resonnementer.

Lie påpeker også at tidligere selvfølgelige referansepunkter ikke lenger kan tas for gitt: «Når jeg begynner med forelesning på første år og snakker om europeisk historie, om Storbritannia, Tyskland og Frankrike, merker jeg at en del referanser man tidligere uten videre kunne ta for gitt, egentlig ikke er der.» Dette skaper utfordringer i undervisningen, der professorer tidligere kunne bygge sine forelesninger på antatte forkunnskaper. «Det er veldig lite man kan forutsette», konstaterer han.

Fragmentert kunnskap i en digital tidsalder

En særlig utfordring Lie identifiserer, er studentenes forhold til kunnskap i en digital tidsalder. Der studenter tidligere bygget sin forståelse på sammenhengende lesning av bøker og større tekster, henter mange nå inn «kunnskapsfragmenter herfra og derfra» – ofte fra nettbaserte kilder. Resultatet blir en faktabasert tilnærming med «snutter basert på det ene og det andre» som mangler analytisk dybde og sammenheng.

«Det blir lite ordentlige bøker og sammenhengende studier, og lite sammenhengende og overgripende analytiske forståelser», forklarer Lie. Dette skaper utfordringer for utviklingen av kritisk tenkning, som krever evnen til å plassere enkeltstående fakta i større sammenhenger og teoretiske rammeverk. Han sammenligner med observasjoner fra et forskningsopphold i Paris rundt årtusenskiftet, der Bruno Latour beskrev franske studenter som kunnskapsrike, men manglende i evnen til å formulere selvstendige synspunkter. «Noe av problemet med de norske studentene i dag er nesten litt motsatt», hevder Lie. «For at synspunktene skal ha vekt og virke i et avansert samfunn, trenger man en del kunnskap og peilepunkter og forståelse for rådende perspektiver.»

Lærebokens rolle i en digital tid

I dagens informasjonslandskap står læreboken i en særstilling, mener Lie. Som nylig medforfatter av en lærebok i historie har han reflektert mye over hvilken rolle boken skal spille i en tid der informasjon er umiddelbart tilgjengelig fra utallige kilder. «Min erkjennelse er at dette kan ikke og bør ikke erstatte læreboken. Men det betyr at læreboken mye mer eksplisitt må gi noe annet», understreker han.

En god lærebok må ifølge Lie tilby det nettkildene ikke gir: «sammenhengende perspektiver, drøftelser, eksplisitt henvisning til metodiske diskusjoner … som har en forfatterstemme og en analytisk driv.» Løsningen på utfordringen fra ulike digitale ressurser er ikke å la læreboken forsvinne, men å utvikle den slik at den tilbyr noe annet og mer verdifullt. «Svaret er ikke at vi lar læreboken skvises ut og drukne i dette, men at man tar det som en utfordring, og at man med styrke presenterer det man ikke får når man søker på enkle historiske spørsmål i AI og får en ferdiggenerert tekst», sier han.

Lie er optimistisk når det gjelder bokens fremtid i universitetsmiljøet: «Jeg tror at boken vil bevare sin plass i universitetene og i universitetsutdanningene.» Han observerer til og med at boken som medium har fått fornyet interesse i akademiske miljøer de siste ti årene, etter en periode der artikkelpublisering var dominerende. Denne trenden ser han også internasjonalt, hvor sammenhengende bokverker igjen verdsettes for den dybden og sammenhengen de kan tilby, sammenlignet med korte artikler.

Tilpasninger for kritisk tenkning

Endringene i studentenes forutsetninger og kunnskapstilgang har tvunget frem tilpasninger i undervisningsopplegget. Lie beskriver hvordan historieundervisningen ved UiO nå inkluderer smågrupper og læringsassistenter som hjelper studenter med skrivetrening og gir tilbakemelding. Han bruker også mer tid på å snakke om arbeidsmetoder og tilbyr supplerende litteratur i form av kortere artikler som er tilgjengelige på nett.

«Vi går langt i å tilpasse oss den erkjennelsen at mange av studentene ikke er så vant til å jobbe på den måten som vi tenker at de må gjøre», sier Lie. Disse tilpasningene handler om å utvikle de fundamentale ferdighetene som kreves for kritisk tenkning: evnen til å lese omfattende tekster, forstå komplekse sammenhenger og utvikle egne analytiske resonnementer basert på solid kunnskap.

Kritisk tenkning i fremtiden

Når det gjelder fremtidsutsiktene, er Lie særlig opptatt av hvordan kunstig intelligens vil påvirke utdanning og kritisk tenkning. «Jeg er litt bekymret for kombinasjonen av masse lett tilgjengelig kunnskap og AI», sier Lie, men understreker samtidig at løsningen ikke ligger i å bekjempe teknologien. «Når vi kommer 5−10−15 år frem i tid, så kommer vi alle til å bruke kunstig intelligens.»

Det avgjørende blir derfor hvordan vi forholder oss til disse verktøyene: «Her er det spørsmål om man bruker det eller blir brukt av det. Og det å kunne bruke det på en avansert, selvstendig måte, det krever en egen kunnskapsbasis.» For Lie ligger ikke løsningen i å skape alternativer til nye teknologier, men i å sikre at studentene utvikler den selvstendige kunnskapsbasen som trengs for å bruke disse verktøyene kritisk og konstruktivt.

«Utfordringen ligger i å få håndtert det på en måte som gjør at det er et verktøy, og at vi ikke snur om på rollene mellom personer, samfunn og teknologi», konkluderer han. Denne utfordringen står sentralt også for Universitetsforlaget, som i 75 år har bidratt til kunnskapsformidling i norsk akademia og nå må finne sin rolle i en digital tidsalder hvor kravene til kritisk tenkning er større enn noensinne.