Hva skal vi med litteraturkritikk?

Litteraturkritikk har eksistert like lenge som litteraturen selv, men har ikke alltid blitt betraktet med like begeistrede øyne. Spesielt ikke i dagens fragmenterte medievirkelighet – en flora av bokbloggere skaper nå hodebry for profesjonelle bokanmeldere. Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 tegner et bilde av kritikkens utvikling gjennom 140 år. Bokens innhold strekker seg fra den politisk engasjerte kritikken under det moderne gjennombrudd – perioden hvor nasjonalromantikken og poetisk realisme avløses av realismen i litteratur og kunst – og videre fram til vår egen tid, hvor omveltninger i mediene har endret kritikkens rammevilkår.

Vi satte oss ned med bokens tre redaktører, Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden, for å finne ut hvordan kritikken har utviklet seg, hvem litteraturkritikeren var og er, og naturligvis hvordan kritikkens framtid ser ut.

Litteraturkritikeren var en politisk aktør

Kristian Wikborg Wiese (KWW): Nå har dere jobbet dere gjennom den norske litteraturkritikkhistorien fra 1870 til 2010. Kan dere si noe om hvem kritikeren var tidligere, og hvem kritikeren er i dag?

Sissel Furuseth (SF): Kritikeren ved inngangen til vår epoke var en politisk engasjert person som ville bygge opp det norske samfunnet, og som var opptatt av å demokratisere Norge. Litteraturkritikeren var en politisk aktør. I vår tid er kritikerrollen mer profesjonalisert. Mange har en eller annen form for litteraturvitenskaplig utdannelse. Dette kan vi si utgjør de historiske ytterpunktene. Mellom disse finnes det mange ulike kritikertyper.

Eirik Vassenden (EV): Hvis kritikeren av i går har et navn, er det Arne Garborg. Han er også den kritikeren som opptrer flest ganger i verket vårt, og som kanskje er den viktigste. Han har en posisjon, en agenda, et ønske om å etablere noe som ikke finnes i offentligheten, og en outsiderposisjon som kritikeren tradisjonelt sett ofte har hatt.  Denne blir vekslet inn til en autoritetsposisjon i feltet. Dagens kritikere skiller seg fra Garborg når det gjelder kontinuitet: Garborg skrev kritikker fra han var 20 år tidlig på 1870-tallet til en uke før han døde i 1924. Det er det vel ingen som gjør i dag?  Kritikeren kommer inn i feltet utenfra og nedenfra, inntar feltet og er der en kort stund før han eller hun forsvinner ut igjen. Vår tids kritikk og kritikere kjennetegnes vel av  en viss mangel på kontinuitetsbærere.

KWW: Hvordan har kritikken endret seg fra 1870 og fram til i dag? Er det mulig å skissere noen tendenser?

Jahn Holljen Thon (JHT): Selve kritikken, grunnlaget og institusjonen, har i liten grad forandret seg. Det er de samme normene, de samme vurderingene, samspillet mellom det etiske og det estetiske. Det tar selvfølgelig nye former, men det som i størst grad har endret seg, er medievirkeligheten omkring. Etter hvert som sekulariseringen har blitt mer omfattende, har det estetiske blitt viktigere enn den etiske, normative og religiøse kritikken. Det mener jeg er en av de store utviklingslinjene.

Det er veldig mye slapp og intetsigende kritikk i dag

KWW: Ja, og er det noe man kan spore i dagens kritikk, er det at den går langt i å først og fremst vurdere en boks estetiske kvaliteter, i stedet for å si noe eksplisitt om den samtiden vi lever i. I tillegg har jeg et inntrykk av dagens kritikere som mindre opptatt av å felle en dom og mer opptatt av å formidle sin lesing av boken de skriver om. 

JHT: Det har også noe å gjøre med utviklingen i litteraturen selv. Selv om jeg har argumentert sterkt for at kritikken er en egen sfære og en egen institusjon, er den i et samspill med litteraturen. Det er veldig mye slapp og intetsigende kritikk i dag. Du kan ikke vite om det er en god eller dårlig bok som anmeldes. Kritikeren tør ofte ikke utfordre det litterære prosjektet. Mye av dagens skjønnlitteratur er fordekt sakprosa, med mindre språklig refleksjon og svært tradisjonell form. Denne litteraturen avføder en trygg og kjedelig kritikk som heller ikke reflekterer språk og form. Via kritikkhistorien kan du se de kritikerne som har turt å utfordre, og du kan ofte være uenig med dem, men de har nå i hvert fall vært modige. Samtidig tror jeg det har å gjøre med at det gis ut mange halvgode bøker i dag.

kritikerne er frekke fordi man vet at det selger aviser

KWW: Det virker også som det var mer som sto på spill for kritikken tidligere. Tilsier det at det var høyere temperatur før, eller at kritikken var råere?

SF: Verken ja eller nei. Man finner både forsiktig kritikk og kraftkritikk gjennom hele perioden. Men polemikken beveger seg på ulike plan. Mellomkrigskritikken var verdiorientert, og da kunne bokanmelderne være veldig krasse når det gjaldt verdisyn, mens i den tabloidiserte avisoffentligheten som særlig vokser fram fra 1980-tallet og utover, er kritikerne frekke fordi man vet at det selger aviser.

EV: Ja, og så er det lav terskel i vår tid for å flytte debattstoff fra kritikkens eget felt, til nyhets- og kulturjournalistikken. Dersom to kritikere eller litterater krangler i dag, skjer det ofte via en journalist – da aktører som Wergeland og Welhaven utvekslet sine lange tirader, skjedde det på trykk. Det er som om skriftbildet ikke lenger består av ordvekslinger i kritikerens eget vokabular, men det skjer i en slags formidlet mellomstil, og da synker temperaturen. Debattene har samtidig en bestemt dramaturgi, og de skal vare akkurat så lenge som formen tillater det. De skal ikke vare i årevis, som de kunne tidlig på 1800-tallet, ja, selv et par uker blir visst for lenge. Den formaterte rammen gjør at man mister noen muligheter. Det i seg selv betyr ikke at temperaturen er lavere, men det betyr at den tar plass innenfor en medial dramaturgi som skaper andre begrensinger.

Kritikken ble en kampsone hvor man kjempet for de riktige verdiene

KWW: Noe som slår meg etter å ha lest boken deres, er hvor alvorlig kritikken var før i tiden. Som dere sier, den hadde en klar samfunnsengasjerende agenda, eller et ønske om å forandre samfunnet. Hvorfor har ikke kritikken denne funksjonen i dag? 

SF: Det har nok sammenheng med litteraturens generelle domenetap i den kulturelle offentligheten. Fordi litteratur ikke leses i like stor grad nå som tidligere, blir heller ikke litteraturkritikken prioritert i like stor grad. Men det er riktig som du sier: I mellomkrigstiden var det politikere som skrev kritikk fordi de innså at litteraturen inngikk i en verdikamp. Kritikken ble en kampsone hvor man kjempet for de riktige verdiene; og det kunne være dødsens alvorlig.

EV: Men den ble også en kampsone i et kulturelt kretsløp som var betraktelig mindre, med mindre sjangermangfold, mindre bredde, så å si, i oppvurderte kulturuttrykk. Med andre ord, kritikken ble sett på som forvalter av noe som var viktigere enn mye annet. Den vertikale hierarkiske strukturen, er på vei til å bli borte i vår tid. Kritikeren rundt 1870 ble ikke oppfattet først og fremst som en forbrukerveileder, tvert imot som en moralsk og verdimessig forvalter som ikke bare leste på vegne av folks lommebok, men på vegne av andres følelsesliv, tankeliv og moral.

SF: Men det har også en sammenheng med at litteraturen vår den gang var avantgarde. Norsk litteratur, med Ibsen og Bjørnson i spissen, var verdenslitteratur i den forstand at den var i front når det gjaldt å fremme kvinners rettigheter og et mer sekularisert livssyn. Det er også en grunn til at kritikken var så alvorlig, for de konservative som var redd for det nye, fryktet et moralsk forfall i samfunnet generelt. Kritikken får en ekstra temperatur og energi av denne angsten for det moralske forfallet. Det ser vi både under bohemstriden på 1880-tallet og i mellomkrigstiden med den såkalte «skitne strøm»-debatten. (Red. anm.: Den andre store bølgen med litteraturkritisk debatt i landet. Innledet av den 39 år gamle journalisten og kritikeren, Fredrik Ramm på begynnelsen av 1930-tallet, som en reaksjon på samtidsforfatternes prosaeksperimenter, som ut i fra et kristentkonservativt perspektiv ble ansett å være umoralsk).

KWW: Er det noen årstall som har vært særlig viktige for kritikken?

JHT: Grunnleggelsen av det litteraturvitenskaplige tidsskriftet Edda i 1914 var viktig. Da fikk du den store vitenskapliggjøringen av kritikken, og du fikk store vitenskapelige utgaver av blant andre Ibsen og Wergeland. Det virkelige kunnskapsnivået i kritikken kom etter 1900, og altså særlig med Edda. Ikke minst fordi det brakte med seg en mengde verktøy, for eksempel kom begrepet «stil» på denne tiden. Ideen om at «mannen er stilen», ble veldig populært, og slo veldig gjennom også i kritikken.

KWW: Tidsskriftenes rolle og betydning er også et interessant aspekt. Hvordan har disse vært med på å forme kritikken, og hvordan er situasjonen i dag for tidsskriftene sammenlignet med tidligere?

EV: Det er mange grunner til at tidsskriftene er viktige for kritikkens historie. For det første er tidsskriftene med på å skape en offentlighet. De er med på å etablere en trykt offentlighet i den demokratiske sivilisasjonen. Og de er med på å lage skriftrom for rasjonell deltagelse, meningsutveksling og meningsbrytning. På den andre siden er den viktig fordi den er en slags manifestasjon av samarbeidet, et interessesamarbeid, med grupperinger som vil det samme. Vi sa innledningsvis at kritikeren har en agenda, han eller hun vil gjøre noe og forandre noe, som står i motsetning til det etablerte. Disse menneskene samler seg i klynger og etablerer ulike tidsskrifter med ulike agendaer. Det skjer en enormt fruktbar meningsbrytning og kunstnerisk bryting i tidsskriftene, noe som kjennetegner dem fra midten av 1700-tallet og fram til vår egen tid.

Tidsskriftene er som små punkter i historien som genererer masse energi

SF: Det at nettverkene er små, gjør dem også veldig fleksible. De er fristilte og ikke bundet av tunge institusjonelle rammer, og kan derfor skape ny smak og nye forfatterskap. Og selv om flere tidsskrifter i dag er eid av forlagene, tror jeg disse ser verdien av at tidsskriftene kan arbeide relativt fritt fordi de genererer noe ekstra. Tidsskriftene er som små punkter i historien som genererer masse energi. Det er naturligvis også veldig utmattende, og ofte dør de hen etter relativt kort tid. De er flyktige, men de kan ha en stor innvirkning på historien fordi de fyller et akutt behov der og da.

EV: Tidsskriftoffentligheten i Norge har de siste hundre årene hatt god bredde. De vokste mye på 1890-tallet, og så igjen i mellomkrigsårene. De fleste tidsskriftene har kommet og gått igjen, men noen har holdt ut lenge – og har blitt institusjoner. Mange hadde noen trege år rundt årtusenskiftet, men jeg innbiller meg at pilen nå peker oppover for de litterære og akademiske særoffentlighetene, på samme måte som for de ukeavisene som har satset på kritikk og kommentar- og debattstoff. De har en helt annen utvikling enn dagsavisene.

SF: Det går i bølger. 1960- og 1970-tallet er en periode i norsk litterær offentlighet som er preget av en voldsom vekst. Det store etterkrigskullet som kommer inn på universitetene da, utgjør et stort marked for tidsskriftene.

KWW: Tror dere på kritikkens framtid?

SF: Ja, det er klart.

EV: Den finner ut av det, og finner sine steder.

SF: Vi er nok mer bekymret for avisenes situasjon enn for kritikken som sådan.

EV: Avisene har vært kritikkens vertskap for en periode, kanskje blir det annerledes i tiden som kommer. Vi kommer til å ha kritikk så lenge folk finner glede i å vurdere kunstverker og estetiske fenomener i verden rundt oss. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å ta slutt med det første.

JHT: Jeg tror kritikken skal tilbake dit den startet. At den ikke er for alle. Vi har hatt en periode hvor vi har tenkt oss at kritikk er for alle, gjennom de store avisene. Og om den ikke var for alle, var den i hvert fall for en stor, bred, lesende offentlighet. Det som skjer nå, er en fragmentering med ulike deloffentligheter hvor bloggerne tar seg av lesningen for alle, mens kritikken får spesielle arenaer som tidsskrifter og enkelte aviser, for eksempel Klassekampen og Morgenbladet. Ideen om kritikk i den store, brede offentlighet er borte.

Les mer om Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010.