Hva skjer hvis læreboken forsvinner?

Vi tok en prat med forfatter, forsker og styreleder i NFFO, Professor Marte Blikstad-Balas om fagbøkenes endrede rolle i høyere utdanning og stiller spørsmålet: Hva skjer med læringen hvis læreboken forsvinner?

En forsker med lidenskap for fagbøker 

Professor Marte Blikstad-Balas er ikke i tvil når det gjelder sitt forhold til Universitetsforlaget: «Jeg synes det er veldig stas å få lov til å være forfatter for Universitetsforlaget. Dere er jo et av de viktigste fagforlagene.» Som professor på Blindern forsker hun mye på hvordan barn og unge leser og skriver på skolen, med særlig vekt på hvordan digitalisering endrer skolehverdagen for lærere og elever. Hennes første bok for Universitetsforlaget ble til etter at forlaget tok direkte kontakt.

«Den første boken min hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive. Så det var dere som tok kontakt og sa: ‘Vi trenger en bok om literacy, om hvilke lese- og skriveferdigheter som trengs nå som mye er i endring. Og vi tror at det er du som burde skrive den’», forteller hun. «Og da husker jeg at jeg synes det var utrolig spennende og veldig skummelt. Og jeg brukte litt tid på å skjønne at hvis noen skal skrive denne boka, så må det bli meg.» Samarbeidet med redaktør Ingrid Ugelvik, som tok kontakt og som fortsatt er hennes redaktør i dag, har vært viktig for Blikstad-Balas’ forfatterskap.

Marte Blikstad-Balas har utgitt fire bøker sammen med Universitetsforlaget om temaer som strekker seg fra literacy, lesing og skriving til digitale medier, klasseromsforskning og norskdidaktikk.

Hva skjer når gratis er viktigst?

Det er særlig én utfordring Blikstad-Balas ser knyttet til studentenes læring. I dag må studenter i økende grad lese vitenskapelige artikler som ikke er skrevet med dem som målgruppe. «Det er det jeg kanskje er mest kritisk til. Jeg har selv skrevet mange vitenskapelige artikler på engelsk, som er ment for noen helt andre, som så blir plassert på norske pensumlister for lærerstudenter», påpeker hun. «Og da må jo studenten gjøre en ekstra jobb med å tolke de tekstene, for de er ikke skrevet for dem. Jeg tror nok læringsutbyttet ville blitt større hvis de hadde hatt flere tekster hvor de var den intenderte målgruppen.»

Hvorfor må studenter lese tekster som ikke er ment for dem? Blikstad-Balas peker på flere faktorer: «Jeg vet at mange forelesere er opptatt av at det er gratis. Altså fremstår som gratis for studentene, det er jo ikke det. Universitetet bruker veldig mye penger på dette, disse avtalene for å sikre såkalt open access.» Hun fortsetter: «Da tenker man at studentene, som har så lav studiestøtte, slipper å bruke penger på å kjøpe bøker.» En annen faktor er fleksibiliteten: «Jeg tror det foreligger en idé om at du kan få veldig mye nytt. Du kan bytte ut en artikkel i stedet for å bytte ut en hel bok. Du kan få nyere, oppdatert kunnskap hvert eneste år.»

Bekymret for studentens læring

Overgangen til et mer fragmentert pensum stiller nye krav til studentenes læringsstrategier, mener Blikstad-Balas. «Det krever mye mer av deg som leser hvis du skal forholde deg til en rekke tekster som er skrevet for noen andre på engelsk, enn hvis du skal lese en bok som medisinstudent, sosiologistudent eller lærstudent, hvor de har tenkt på hva du trenger i din kommende profesjon.» Hun observerer også at mange studenter strever med å tilpasse seg: «Ofte er teksten tatt ut av sammenheng, så du kan plutselig få noe som er ment å være kapittel åtte i en bok, eller en artikkel i et temanummer. Så må du selv skape mye sammenheng.» Hun fortsetter: «Det blir med én gang mer krevende å lese det. Jeg vet at mange av mine studenter bruker for eksempel Google Translate for å oversette pensumet. Det er ikke en god idé.»

Blikstad-Balas ser paralleller mellom dagens diskusjoner om kunstig intelligens og tidligere bekymringer rundt Wikipedia. «Jeg synes det var veldig spennende med Wikipedia når det kom. For det gikk over natta fra å være noe ingen hadde hørt om, til at det ble en av skolens aller viktigste tekster. Det skjedde veldig fort, og det var ikke lærerne som stod for den endringen, for å si det mildt.» Hun ser lignende mønstre med KI: «Jeg synes det er spennende med KI nå fordi det er mange som argumenterer på samme måte som da Wikipedia kom. Men bekymringene er de samme. At elevene skal hoppe over intellektuelt arbeid og gå rett på fasit og få poeng for det, som de ikke skulle ha hatt.»

Vil læreboken forsvinne?  

I en tid hvor digitale ressurser blir stadig mer dominerende, hva blir konsekvensene hvis læreboken forsvinner helt? Blikstad-Balas beskriver en virkelighet mange undervisere allerede opplever: «Jeg tror det er mange som har det litt sånn allerede, de bruker ikke én felles lærebok …  Dermed skjer det som ofte skjer når man har mye fragmentert pensum; forelesere og seminarledere må gå mye mer aktivt inn i rollen med å tolke pensum for studentene og prøve å skape sammenheng. Dette er en kjempejobb», påpeker Blikstad-Balas.

Når det gjelder forlagenes rolle i denne utviklingen, er Blikstad-Balas tydelig på at de må finne en balanse mellom tradisjonell kunnskapsformidling og digital innovasjon: «Forlaget må fortsatt argumentere for at det er viktig med sammenhengende narrativer på norsk, i alle former. Samtidig må man passe på at ikke alt man utgir, blir digitalt tilgjengelig for fort, i ulike piratformater. Man må jo følge med i tiden, men ikke kaste seg på alt av trender.» Til tross for den digitale utviklingen ser Blikstad-Balas tegn til at pendelen kan være i ferd med å svinge tilbake: «Jeg tror vi får en tilbaketrekning nå. Jeg tror det snur litt på den digitaliseringsiveren. Det tar alltid tid med høyere utdanninger, men jeg tror retningen nå peker mot mer papirbøker, og mer mot sammenhengene.»

I Universitetsforlagets jubileumsår er Blikstad-Balas’ refleksjoner en viktig påminnelse om fagbøkenes betydning for kunnskapssamfunnet – en påminnelse om at sammenheng og det å skrive for den studenten som skal lese, fortsatt er essensielle kvaliteter for god læring, selv i en digital tidsalder.