Hvem eier fortellingen om et liv?

Kjennskap til en persons livshistorie er viktig for å yte profesjonell, individualisert omsorg. Det er i hvert fall tanken når regjeringens Demensplan 2020 foreslår økt bruk av det såkalte livsarket i demensomsorgen – en kort tekst som viser pasientens preferanser og livserfaringer.

Men hvem bestemmer hvordan denne livshistorien skal konstrueres? Hva skal utelates, og hva skal innlemmes?

Det er disse spørsmålene Nora Simonhjell og Ingvil Hellstrand reiser i det som har blitt kåret til årets beste tidsskriftartikkel: «De skrev henne ned. Livsarket og fortellinger om identitet og omsorg». Artikkelen ble utgitt i Tidsskrift for omsorgsforskning nummer 2–2019.

Litteraturen som framtidslaboratorium

Artikkelforfatterne bruker skjønnlitteratur når de analyserer livsarket som fortellende sjanger, deriblant Eli Sol Vallersnes’ roman Høstreise.

– Skjønnlitteraturen kan nyansere det som ofte blir fine ord i politiske dokumenter, og Vallersnes’ Høstreise er et godt eksempel på det, sier Simonhjell, som er førsteamanuensis ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder.

– Vi vil vise hvordan spørsmål som er mye diskutert i litteraturvitenskapen, kan være relevante for omsorgsforskningen.

I romanen skildrer Vallersnes 80 år gamle Sigrid og hennes alderdomserfaringer. Sigrid bor alene og får hyppige besøk av hjemmetjenesten, samtidig som hun opplever gradvis kognitiv svikt og økte fysiske utfordringer. Samtidig som hennes språk svekkes og barndomsminnene spiller en stadig større rolle i bevisstheten, øker også de skjematiske nedtegnelsene og journalfortellingene rundt henne.

– Høstreise kom ut i 2000, og tematiserer hvilke mulighetsbetingelser man har for å fortelle i alderdom og under omsorgsytelse, sier Hellstrand, som er førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

– Kunsten gir ofte innblikk i problemstillinger «forut for sin tid» – de reiser viktige spørsmål lenge før de problematiseres politisk. Litteraturen kan være et framtidslaboratorium, sier Simonhjell.

– Det er spennende å lese Høstreise opp mot politiske momenter som er aktuelle nå.

Forfatterne viser også til forfatterne Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård, som begge har skapt debatt om måten de fremstiller og fortolker seg selv på i sine forfatterskap.

– Det gjør vi for å peke på premissene for å fortelle, på livsfortellingen som struktur, og på hvordan biografiske fortellinger alltid nødvendigvis også er noe konstruert – inkludert livsarket, sier Simonhjell og Hellstrand.

– Livsarket er et verktøy for god, individualisert omsorg i vår tid, men det er ikke et uproblematisk verktøy.

Imponert over tidsskriftet

Hellstrand og Simonhjell roser Tidsskrift for omsorgsforskning for å ha sluppet dem til i spaltene selv om de kommer fra helt andre fagfelt.

– Det vitner om mot og en forbilledlig faglig nysgjerrighet, sier Simonhjell.

– Vi fikk veldig grundige og gode innspill fra fagfellene, og vi er takknemlige for den spennende fagforståelsen tidsskriftet har.

Det var dessuten viktig for forfatterne allerede fra starten at artikkelen skulle publiseres i nettopp dette tidsskriftet, forteller Hellstrand:

– Omsorgsforskning er et fagfelt med mange allmenne problemstillinger. Litteratur og kunst er meningsbærende tenkeverktøy der det spesifikke og konkrete kan åpne for å diskutere allmenngyldige spørsmål.

Hvem definerer historien?

I juryens begrunnelse står det om vinnerartikkelen: «Den har relevans ut over behandlingen av demente, også generelt for hvordan vi omtaler og forteller om ulike grupper.» Det står også at «de grunnleggende spørsmålene som drøftes i artikkelen, vil være aktuelle og viktige i alle menneskers liv».

Dette gir gjenklang hos forfatterne:

– I artikkelen viser vi at den grunnleggende ideen om en livsfortelling krever kritiske og etiske refleksjoner. Det gjelder på mange, mange flere områder enn i omsorgsforskningen, sier Hellstrand, og utdyper:

– Akkurat nå står vi midt i et historisk øyeblikk der Black Lives Matter-mobiliseringen viser – blant mye annet – hvordan hele historien har blitt fortalt av én gruppe, mens andre perspektiver er helt utslettet. Noen fortellinger blir værende, mens andre forsvinner. Det gjelder både i de lange, historiske linjene og i private livsløp. Det er viktig å løfte dette fenomenet fram i lyset og gjøre plass til flere fortellinger.

Et gammelt feministisk credo er at det universaliserende vil være ekskluderende for mange. Det kan gjelde historieskrivningen, og det kan gjelde omsorgsverktøy som livsarket.

– Så det å ha øye for det spesifikke og konkrete, og åpne opp for kritiske refleksjoner, er viktig politisk når verktøyene skal tas i bruk, sier Hellstrand.

Forfatterne forteller at de er utrolig glade og overrasket over både nominasjonen, juryens begrunnelse og at de vant.

– Det viser at forskning med litteratur og kunst har rekkevidde utover det enkelte fagfelt, og at tverrfaglig forskning kan gi nye perspektiver.

Les vinnerartikkelen her!

Hederlig omtale

Hederlig omtale går til Agnes Bolsø for artikkelen «Kroppen og fantasiene om den. Det allmenne ved transkjønn», publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning.

Også Lise Karin Meling får hederlig omtale for artikkelen «’Jubel og Kjærlighed, Fortvivlelse og Vanvid, Alt laa i dette tonende Hvelv’: Kvinnenes pianomusisering i norsk skjønnlitteratur 1850–1900», publisert i Studia Musicologica Norvegica.