Hvem skal passe på hjelperne?

Tidlig en solfylt morgen i mai er Marie Haavik på vei til jobb. Hun passerer den lille dammen på St. Hanshaugen, og blir et øyeblikk stående og se på de svømmende endene omgitt av lysegrønne blader. Hun tenker: «For et vakkert sted. Jeg lurer på hvor mange som har blitt voldtatt her.»

– Denne personlige anekdoten innleder et av kapitlene i boka vår, forteller Haavik, som er psykologspesialist.

Sammen med Siri Toven, også hun psykologspesialist, har hun skrevet boka Ivaretakelse av hjelpere, som handler om hvordan personer i såkalte hjelperyrker kan unngå overbelastning gjennom et langt yrkesliv.

«Hjelperyrker» omfatter sykepleiere, sosionomer, vernepleiere, psykologer, leger og andre som daglig møter mennesker som har det vanskelig.

For hva slags omkostninger har det å måtte åpne opp for andre menneskers lidelse på daglig basis? Haaviks spontane tanker om voldtekt peker på én av mange mulige ting: Verdensbildet hennes har blitt endret av å jobbe lenge med voldsomme og traumatiserende hendelser.

Andre omkostninger kan være kroppslige plager, konsentrasjonsproblemer, emosjonelle forandringer, traumesymptomer eller holdningsendringer.

– Og det er viktig å understreke at det på ingen måte bare er voldsomme ting som voldtekt, vold eller incest som skaper slitasje. Å yte omsorg og være empatisk som en del av yrkesutøvelsen sin, krever uansett sitt, sier Haavik.

Systemet må ivareta

Da er det vesentlig å ha et ivaretakende system, ikke bare overlate til den enkelte arbeidstaker å passe på seg selv, mener forfatterne:

– Du kan ivareta deg selv, meditere og lære stressmestring til du blir blå, men det hjelper ikke hvis systemet ikke spiller på lag, sier Haavik.

– Det er derfor vi har skrevet denne boka: Vi ser at det trengs mer kunnskap om hjelperes behov for ivaretakelse, og hvordan dette kan forankres i organisasjonene.

Haavik og Toven har undervist og holdt kurs om ivaretakelse av hjelpere i en årrekke.

– Man må ha kunnskap om hvorfor belastninger oppstår, hvordan de viser seg og hvordan de kan forebygges. Det å ivareta seg selv må dessuten være en del av selve jobben – ikke noe som kommer i tillegg – og alle må ha en felles kunnskap i bunnen.

Mening og mestring

De aller fleste som jobber i hjelperyrker, trives godt og blir værende i år etter år til tross for de yrkesmessige belastningene. Det må vi ikke glemme, mener Haavik.

– Vi snakker generelt for lite om gevinstene av sånne jobber. Faktum er at man kan få enormt mye godt ut av å jobbe i et hjelperyrke, sier hun.

Viktige trivselsfaktorer hun og Toven ofte får høre om når de holder kurs, er menneskelig kontakt, meningsfullt arbeid, felles engasjement og positive endringer hos pasienter.

– Vi må være bevisst på gevinstene også, siden mestring og mening er godt for ivaretakende praksis, påpeker Haavik.

Suksesskaffe

– Har du noen eksempler på arbeidsplasser eller organisasjoner som er gode på ivaretakelse?

– Ja, min egen tidligere arbeidsplass, Alternativ til Vold. Det var her jeg lærte om disse tingene for første gang, forteller Haavik.

– Det er en organisasjon som jobber med vanskelige og tunge ting, nemlig vold i nære relasjoner. Det er tøffe saker, og helt fra ledelsen og ned til kollegafellesskapet og den enkelte er det en felles anerkjennelse av og bevissthet på det. Ivaretakelse er bygget inn i selve organisasjonsstrukturen, forteller forfatteren.

Det er ikke uprofesjonelt å bli berørt eller oppleve belastning.

– For eksempel er alle bevisste på at variasjon i arbeidsoppgavene er viktig. En enkeltansatt skal ikke bli sittende med bare tunge klientsaker, men bør for eksempel også komme seg ut for å undervise og veilede. De understreker at det er lov med pauser, og de vet at det er viktig med faglighet og videreutdanning.

I Alternativ til Vold i Oslo er de også opptatt av å orientere seg mot gevinstene, forteller Haavik:

– En halvtime i uka har de noe som heter «suksesskaffe», der man har mulighet til å fortelle om noe positivt man har fått til den siste uka. Det er viktig, for vanligvis sitter vi i møter og snakker om alt som er vanskelig og som vi kanskje ikke får til.

Tabu å la seg berøre

Tradisjonelt har det vært tabu å snakke om belastningene ved slike yrker. Mange av kursdeltakerne Haavik og Toven møter, forteller at det fortsatt snakkes lite om temaet på deres arbeidsplass.

– Hvorfor har dette vært – og er fortsatt – så underkommunisert?

– Vi kan ikke vite sikkert hva grunnen er. Men vi har noen hypoteser, sier Haavik.

– Det kan dreie seg om hensynet til klientene. Mange vil være forsiktig med å sette ord på at klientenes problemer kan være en belastning også for dem. Trolig vil mange i hjelperyrker gjerne skåne klienter og pasienter.

En annen hypotese er at det kan ha blitt ansett som uprofesjonelt å la seg berøre.

– Hjelpere må selvfølgelig være dyktige til å kontrollere følelsene sine i mange tilfeller. Men det betyr ikke at det er uprofesjonelt å bli berørt eller oppleve belastning. Mye av kjernen i hjelpearbeidet er innlevelse og empati, og da sier det seg selv at man ikke kan skru av helt og aldri bli berørt.

En uperfekt virkelighet

Haavik mener at de som underviser studenter som skal ut i hjelperyrker, bør lære mer om ivaretakelse.

– Når jeg holder kurs, er det to ting som alltid blir sagt: Det ene er «dette skulle lederen min ha hørt», mens den andre tingen er «dette lærte jeg aldri om på studiet», forteller hun.

Møtet med virkeligheten, det såkalte praksissjokket, er hardt for mange nyutdannede.

– På mange studier prøver man nok å lære bort den ideelle praksis til det som skal bli den ideelle sosionom eller sykepleier og så videre, tror Haavik.

– Men studentene skal ut og praktisere i en uperfekt virkelighet. De skal dessuten helst bli i yrket i 30–40 år. Hva trenger man da? Den orienteringen skulle jeg gjerne sett mer av i undervisningen.

Les mer om boka og bestill den her!