Hvorfor slottet ikke er i dragestil

Amadou er fagbokforfatter, oversetter og førsteamanuensis i idéhistorie. Denne høsten er hun ute med et av de siste tilskuddene til Universitetsforlagets hva er-serie.

– Antikken er jo noe som vi omgir oss med den dag i dag! sier hun.

Ordet betegner riktignok kulturhistorien i den gresk-romerske verden fra rundt 700 f.Kr.

– Ja, det er lenge siden. Og antikken er lang, den spenner over minst 1000 år. Men bøker om denne perioden, om filosofien, litteraturen, arkitekturen og hvordan verden så ut, finnes det jo allerede mange av. Jeg ville gjøre noe annet. Jeg ville finne ut hva antikken er i dag.

Amadou har skrevet en annerledes fortelling om Vestens historie, men uten at det på noen måte blir perifert.

– Det er jo ikke en eneste epoke der antikken ikke har vært en sentral referanse, sier hun.

Søyler

Vi møtes i Oslo sentrum, på Universitetsplassen, mellom tre bygninger som nokså nylig er blitt grundig rehabilitert og nå stråler i fordums prakt.

Bygningskomplekset fra 1840 ble til i en periode da begeistringen for gresk antikk, og særlig bygg som Akropolis i Athen, var på sitt mest intense.

Arkitekt Christian H. Grosch tegnet disse bygningene. Han brukte tyske Schinkel som konsulent, mannen som for alvor bidro til at museer, universiteter og andre nøkkelbygninger i det nye Nasjonalstats-Europa ble oppført i stil med det man oppfattet som gresk antikk.

Amadou tar på en av søylene.

– Dette er et eksempel på hva antikken er for oss i dag. Oslo er fylt med nyklassiske signalbygg, som universitetet på Karl Johan og Børsen. Eller Slottet, sier hun.

Denne antikken oppsto ikke plutselig på 1800-tallet, forklarer hun videre, det er en historie bak den. Hvorfor skulle ellers Universitetet i Christiania, en viktig del av norsk nasjonsbygging, bli oppført etter antikkens stilidealer?

– Dette kunne jo vært bygget i dragestil!

Amadou har blant annet villet si noe om hvorfor universitetet på Karl Johan nettopp ikke ser ut som Frognerseteren eller andre bygninger i nasjonalromantisk stil. Nå kom riktignok dragestilen litt senere, men likevel:

Både i Norge og Europa ellers har den klassiske antikken blitt brukt for å finne fram til en egen nasjonal identitet. Selv det nye universitetsbiblioteket på Blindern fra 1990-tallet har en arkitektur som spiller på klassiske søyler og bruker pompeiansk rødfarge som gjennomgangselement innendørs.

Antikkens avleiringer

Amadou ønsket å skrive en fortelling om avleiringene som har lagt seg mellom antikken og oss, fra den tidligste mottagelsen av antikken fram til våre dager.

Hun tar ikke for seg hele resepsjonshistorien til antikken. Hun retter oppmerksomheten mot det som er aktuelt for oss i dag, det som leder opp til vår tid. Det er altså et mer selektivt utvalg. Hvilken antikk omgir vi oss med nå?

Introduksjonskapitlet i boka er riktignok en mer tradisjonell gjennomgang av hva antikken var, slik vi kanskje husker den fra historietimene.

– Historiekunnskaper kan ikke lenger tas for gitt. Derfor var det nødvendig med et slikt introduserende og gjenfortellende kapittel, sier forfatteren.

Amadou sier at boka i grunnen er beregnet for alle.

– Jeg har hatt studenter og et allmennkulturelt publikum i tankene. Som sagt er antikken noe vi alle forholder oss til, om vi er det bevisst eller ikke. Det å bli mer oppmerksom på hva og hvordan synes jeg er viktig for å forstå hvem vi er.

Barna våre møter jo antikken i dataspill, i filmer og i populærkultueren. Logoen på Nike-skoene er inspirert av vingespennet i skulpturen av gudinnen Nike fra Samothrake.

– Dette synes jeg det er viktig å vite noe om: Hvordan bruker vi symboler, og hvorfor fikk de den posisjonen de har? Det sier noe om hvem vi er. Nike-logoen er et eksempel på noe antikt som vi normalt ikke assosierer med antikken. Men det kan vi gjerne gjøre, og jeg har villet bidra til det, sier Amadou.

Overgikk forbildene

Oldtidens grekere tenkte selvsagt ikke på sin egen tid som antikken. De så på seg selv som grekere. Men med romerne begynte en dyrking og en iver etter å etterlikne grekerne.

– På en måte er det med romerne og utbredelsen av deres rike at «antikken» begynner. Romerne oversatte greske tekster og kopierte greske skulpturer, de etablerte den gresk-romerske antikken som en enhet og formulerte et ideal om det greske.

Vi tenker gjerne at dette var den vestlige kulturens vugge, men for Amadou er det viktig å få fram at antikken ikke alltid er det vi tror.

– Idéen om antikken som den vestlige sivilisasjons vugge er nettopp bare en idé eller forestilling, og den oppsto ikke før på 1700-tallet. Da ble man også interessert i Homer og den tidligste greske kulturen. For antikken har flere faser, og i ettertiden har man trukket fram det man har likt eller hatt bruk for.

Romerne satte i gang med oversettelser til latin.  Kulturelt framsto grekerne som overlegne, skriver Amadou i boka. Hun siterer den romerske dikteren Horats (65‒8 f.Kr.):

«Hellas ble fanget, men tok selv den ville seierherren til fange og førte sine kunster til det ubehøvlede Latium.»

De beseirede grekerne kan sies å ha tatt en indirekte revansj over romerne ved å overrisle Romerriket med sin egen kultur, skriver Amadou.

Det handlet ikke bare om å oversette tekster, men om en imitasjonsestetikk der det å etterlikne grekerne også i kunst og arkitektur i sin tur førte til at romerne skapte noe som så overgikk forbildene.

Antikken er for alle

Hun forteller om selve arbeidet, hvordan hun har beveget seg gjennom de historiske epokene med dette ene perspektivet for øye. I skriveperioden var hun i Athen i flere månedslange opphold, og i Berlin.

Det siste var vel så nyttig som det første, mener hun, for i denne byen ser vi virkelig hvor viktig den tyske klassismen fra 1700-tallet og 1800-tallet har vært for vår egen tids forståelse av hva antikken er.

Den tyske antikkbegeistringen fikk også betydning for norsk nasjonsbygging. For hvordan skulle man bygge opp en kulturnasjon? Jo, ved å vise at man kunne kombinere sin egen arv med den klassiske antikken. På det litterære området skjedde dette blant annet ved at Arne Garborg oversatte Odysseen til landsmål (med tittelen Odyssevskvædet). Selv norskdomsrørsla ville nære seg av antikken.

Amadou fører avleiringene fra antikken helt opp til vår egen tid.

For eksempel fikk Evripides’ tragedie Trojanerinnene ny mening da den ble satt opp og spilt av syriske flyktningekvinner i Jordan.

– Mulighetene blir flere, ikke færre, når antikken blir løsrevet fra det vestlige eierskapet og brukt i nye frigjøringsprosjekter, også fra den antikke tradisjonen selv, skriver Amadou.

Men skal antikken komme til sin fulle rett, trenger vi både kunnskap om antikken selv, og om dens lange etterhistorie. Og hun avslutter med å sitere den tyske filosofen Schlegel:

«I antikken kan enhver finne det han trenger. Først og fremst seg selv.»

Hun minner samtidig om det ironiske i at NATOs luftangrep på Libya – en gammel romersk provins – i 2011 gikk under kodenavnet Odyssey Dawn.

Hva er ANTIKKEN er altså noe mer og annet enn en introduksjon til antikken. Christine Amadou mener at det stramme, kondenserte formatet og de strenge rammene nok kunne invitert til en slags leksikalsk framstilling av en fjern historisk epoke, men at hun selv ville benytte det til noe annet: et langessay der grepet har vært å vise at antikken er en vedvarende kraft med et mangslungent etterliv, helt opp til vår egen tid.

Artikkelforfatter Kristin Gjerpe er idéhistoriker, skribent, oversetter og forlagskonsulent.