Ingen bryr seg om norsk lederstil

– Om man virkelig vil lykkes som leder, må man se forbi suksesshistoriene, mener Jan Ketil Arnulf.

Går du innom en flyplassbokhandel, ser du mye av det han kaller ledelsespornografi: stabler av bøker om hvordan man lykkes som leder.

– Men bøkene gir liten kunnskapsgevinst. De inneholder bare lovsang av de som klarte det. Alle vil jo ha Bitcoin etterpå.

Skal litteratur om ledelse ha noe for seg, må den heller tematisere usikkerhet. Det finnes ingen felles oppskrift for alle ledere. For ledelse er en nokså ny måte å organisere arbeid på. I Norge har ledelse som organisasjonsprinsipp bare eksistert i cirka 70 år, mener han. Så det er fortsatt mye vi ikke vet.

Lille Norge

Arnulf har selv skrevet flere bøker om ledelse, blant annet hva er LEDELSE, A Brief Introduction to Leadership og En kultur kalt ledelse. Noe av bakgrunnen for sistnevnte var at han i to år ledet BIs virksomhet i Kina og selv fikk kjenne på utfordringene ved å jobbe på tvers av nasjonale kulturer.

– Følgende er det første du må lære når du drar til utlandet: Utlendingene er ikke interessert i Norge. Eller i norsk lederstil.

En av de største feilene folk gjør, er å begynne å fortelle om Norge, mener han.

– Du må være mer bevisst på hvem kundene dine er, og hva de trenger. I Kina er de for eksempel opptatt av sitt eget land som en økonomisk stormakt. De er ikke interessert i hva de kan lære av lille Norge.

Ifølge Arnulf finnes det ikke nasjonale lederstiler. Ledelse er en egen kultur. Og å være en god global leder handler om interaksjon.

– Folk som er imponert over ledere, er nesten alltid imponert over hvordan de snakker med folk.

Ikke vær fra Harstad

De fleste norske ledere reiser ikke til utlandet, men opplever at utlandet kommer hit i form av arbeidstakere med bakgrunn fra andre land, sier Arnulf. Nettopp derfor er det viktig å forstå hvordan ledelse oppfattes i norsk kultur også. Kulturforskjellene behøver ikke engang være knyttet til nasjonalitet. De kan bli store nok mellom aldersgrupper, fagfelt og geografi. Og de har mye å si for hvem som blir ledere og ikke.

– Vi lagde en undersøkelse med masterstudenter på BI for å se hvor norske ledere bør komme fra. Vi produserte en mengde CV-er som beskrev folk fra Oslo vest og Bærum, fra Råde, Notodden og Harstad.

CV-ene ble sendt ut til en stor gruppe mennesker som ble bedt om å rangere dem, og de var uvitende om at de samme kandidatene figurerte om igjen og om igjen, lett forkledd.

– Da kunne vi se at de som kom fra Notodden og Harstad og spilte sjakk, i mange sammenhenger havnet nede på lista, sammenlignet med dem som kom fra Bærum og syklet Birken. Selv om alt annet var likt.

– Vi ser at idiotiske merkelapper som signaliserer elitetilhørighet, kan gjøre usentrale hjemstedsadresser og uvanlige hobbyer til irrasjonelle problemer for håpefulle ledere.

Den samme irrasjonaliteten spiller inn når valget står mellom menn og kvinner.

– Jeg har jobbet som headhunter og sett hvor skeptisk mange styrer er til å ansette kvinner. Den skepsisen er ofte veldig vag, og sjelden uttalt, sier Arnulf.

– Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at det skal være noe kjønnet over ledelse. Det er ikke det. Folk snakker om mannlig og kvinnelig lederstil. Jeg kan ikke forestille meg at det finnes.

Les mer om En kultur kalt ledelse.