Klassikeren om nomadens frihet

Fredrik Barth var en av verdens mest innflytelsesrike sosialantropologer i siste halvdel av forrige århundre, men mange av bøkene hans ble utgitt av det den gang lille Universitetsforlaget i utkanten av den akademiske verden.

Ikke desto mindre ble flere av dem klassikere. Den mest kjente er Ethnic Groups and Boundaries (1969), som bidro til å revolusjonere tenkningen rundt etniske relasjoner. Den er fremdeles viktig, og blir mye sitert.

Fra vinterbeite til sommerbeite

Noe mindre kjent, iallfall utenfor antropologien, er Nomads of South Persia fra 1961, men den hadde en spesiell plass i Barths hjerte. Han snakket ofte om feltarbeidet hos basseri-nomadene som en av sine fineste opplevelser som antropolog, og boken er en liten perle: original, velskrevet og med stor betydning for senere forskning om nomadisme.

Jeg leste den som student tidlig på 1980-tallet, og den gjorde inntrykk. Både fordi den var en nøktern studie av økologi og økonomi hos husdyrnomader i Iran, og fordi forfatterens glede over å vandre med nomadene fra vinterbeite til sommerbeite skinner gjennom mellom linjene.

Opprinnelig var det ikke meningen at dette skulle bli en vitenskapelig bok overhodet. Barth var 28 år gammel, han hadde nettopp levert inn doktoravhandlingen sin i Cambridge og var på vei opp, men i øyeblikket var han en arbeidsledig familieforsørger. Derfor kom tilbudet fra UNESCO om å skrive en rapport om en nomadegruppe i Iran beleilig.

Upopulær konklusjon

Det UNESCO-finansierte prosjektet tok utgangspunkt i statens problemer med nomader: De var jo bokstavelig talt uregjerlige! De hadde verken fast bopel, lønnsarbeid eller formell utdannelse for sine barn. De underla seg ikke statens maktmonopol med mindre de måtte, de var vanskelige å skattlegge, og de respekterte ikke offisielle politiske grenser.

Historisk er det sannsynlig at de første husdyrnomadene var rike bønder.

Over hele verden har nomadiske folk blitt et problem for staten etter hvert som dens dominans har blitt mer og mer total – og staten har tilsvarende blitt et voksende problem for nomadene.

Målet med prosjektet var dermed å undersøke hvordan nomadene kunne bli fastboende, slik at de kunne bidra mer effektivt til nasjonaløkonomien.

Barth skrev rapporten, men verken UNESCO eller myndighetene satte pris på konklusjonen. Hans syn var nemlig at nomadene hadde lite å tjene på å bli fastboende. De hadde et friere liv som vandrende folk med flokker og telt, og minst like god levestandard som resten av befolkningen.

Rike bønder ble nomader

Omtrent hver setning i den knappe rapporten ble utvidet til et avsnitt i den senere boken, som er strukturert rundt økologi og økonomi. Hos bønder er jord den viktigste investeringen, og gjennom arbeid skaper de et levebrød av jorden. Blant husdyrnomader er det derimot dyrene som utgjør kapitalen, og jorden er gratis. Arbeidsinnsatsen er også mindre hos nomader enn hos bønder.

Jordbruket er eldre enn husdyrnomadisme. Historisk er det sannsynlig at de første husdyrnomadene var rike bønder som hadde nok husdyr til at de kunne slutte å hakke i jorda og bevege seg fritt i landskapet, slik deres forfedre, som var jegere og sankere, hadde gjort.

Alt henger sammen

Nomads of South Persia er en kort bok på litt over 150 sider. Selv om hovedtemaet er noe så avgrenset som nomadisk økonomi, er boken holistisk i den forstand at forfatteren også behandler konteksten rundt økonomien.

For en antropolog er kontekst like viktig som beliggenhet er for en eiendomsmegler. Derfor er det nødvendig å kartlegge forholdet mellom nomader og deres sosiale omgivelser, altså fastboende og staten, for å forstå basserienes økonomi.

Det er videre ikke mulig å skjønne økonomien uten å kjenne til basserienes politiske organisasjon, som gir det enkelte hushold stort handlingsrom og mange valgmuligheter. Politikken kan i sin tur ikke forstås uten å kjenne til slektskapssystemet, som er patrilineært (altså farslinjet), men uten at det dannes sterke allianser basert på klans- eller ættelinjemedlemskap. Slektskap kan ellers ikke forstås uten at man kjenner til arbeidsdelingen mellom kjønnene og regler og praksiser for ekteskapsinngåelse og overføring av eiendom ved arv.

Vandring med rituell verdi

Religion, som i boka tas opp først i et appendiks, er en lite fremtredende dimensjon ved basserienes liv.

Bare det i seg selv er interessant for en antropolog, som er vant til at tradisjonelle folkeslag har en grunnleggende religiøs orientering. Basseriene omtaler nemlig seg selv som «slappe muslimer». Riktignok forholder de seg til den persiske årssyklusen og feirer Nawroz, persisk nyttår. Gutter blir omskåret, og en sayyid forretter ved inngåelse av ekteskap, men religiøse ritualer er lite dominerende.

Barth må ha vært en eksepsjonelt kompetent og målrettet feltarbeider.

Mot slutten av appendikset om religion og ritualer vender Barth imidlertid problemstillingen på hodet, og reiser spørsmålet om ikke selve migrasjonen og aktivitetene omkring den kan sies å ha en rituell verdi. Migrasjonsprosessen er meningsfylt på en slik måte at den gir en overordnet mening til tilværelsen. Disse kvalitetene eksisterer parallelt med migrasjonens åpenbare pragmatiske og praktiske sider.

Slik innlemmer Barth fraværet av rituell aktivitet i helheten i basserienes livsform, samtidig som han lar den utgjøre en kritikk av konvensjonelle antropologiske tilnærminger til religion. Hans egen bakgrunn i en borgerlig norsk kultur der nærhet til naturen og turliv settes høyt, gav nok Barth et fortrinn for å forstå de symbolsk meningsfylte aspektene ved migrasjonene.

En eksepsjonelt kompetent feltarbeider

Den faktiske tiden Barth tilbrakte sammen med basseriene utgjorde bare tre–fire måneder. Først ventet han i tre måneder på en forskningstillatelse han var avhengig av, og mot slutten av feltarbeidet var han både i Teheran og hos andre folkegrupper i området på kortere besøk.

Tatt i betraktning kvaliteten og dybden på etnografien i Nomads of South Persia er dette oppsiktsvekkende. Ingen har meg bekjent beskyldt Barth for juks og lettvintheter, og beskrivelsene av alt fra ekteskapsriter til håndverk og migrasjonsrytmer er konkrete og etterrettelige.

Konklusjonen må være at Barth har vært en eksepsjonelt kompetent og målrettet feltarbeider, som på tre måneder samlet inn et materiale det ville ha tatt andre minst et år å få grep om.

Det er imponerende hvor mye Barth fikk mye ut av sine observasjoner og erfaringer hos basseriene, og han fikk maksimalt ut av sitt korte feltarbeid. Boken er for lengst etablert som klassiker i nomadeforskningen. Den viser logikken og rasjonaliteten i nomadenes økonomi, og hvordan den både henger sammen med økologien og andre folkegrupper.

Det jeg husker best fra boken, er likevel de små kommentarene som skildrer, ofte indirekte eller med bare noen få ord, en levemåte og en livsfølelse som Barth satte stor pris på, og hvordan dette smitter over på leseren.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantrolpologi ved Universitetet i Oslo.