Konspirasjonsteorier er farlige og kan føre til katastrofer, hat og vold. Hva gjør vi når ungdommer synes konspirasjonssnakk er gøy og spennende?
– Konspirasjonsteorier er det stikk motsatte av kritisk tenkning
Det er viktig å lære seg å gjenkjenne konspirasjonsteorier: De er forklaringsmodeller som aktivt brukes til å stigmatisere grupper, til hatprat og til å underbygge farlige ideologier som islamofobi og antisemittisme.
Slike skadevirkninger kan være lett å glemme når man hører om de mer bisarre og tilsynelatende uskyldige konspirasjonsteoriene: Det var det hemmelige brorskapet Illuminati som egentlig drepte Michael Jackson. Månelandingen i 1969 var falsk. De mange båtulykkene i Bermudatriangelet skyldes den forsvunne byen Atlantis – eller var det magnetfelt skapt av UFO-er?
Ifølge NRK er ungdom i økende grad opptatt av slike teorier, og de siste månedene har flere advart mot konspirasjonssnakk i skolegården og ungdoms fascinasjon for YouTube-videoer som sprer konspirasjonsteorier.
Bør vi være bekymret?
– Selvfølgelig er det viktigere enn noensinne å lære unge mennesker om kildekritikk, vitenskapelig metode og sunn skepsis, sier forfatter og seniorforsker på Holocaustsenteret Terje Emberland. Sammen med Asbjørn Dyrendal har han nylig gitt ut siste tilskudd til Universitetsforlagets Hva er-serie: hva er KONSPIRASJONSTEORIER
– Men vi bør holde oss for gode for å vifte med en moralsk pekefinger. Det er neppe ungdommers fascinasjon som er det største problemet når det gjelder konspirasjonsteorier.
Godtroende autoritetskritikk
I april holdt Emberland foredrag om konspirasjonsteorier for journaliststudenter fra OsloMet. Flere av studentene hevdet da at kritisk tenkning og fravær av lettlurthet er viktig. Et viktig element i en konspirasjonsteori er nettopp mistro til etablerte sannheter og autoriteter. Og er ikke det en viktig egenskap for en journalist?
Det finnes faktisk de som mener at serieskaperne bak The X-Files har lagt ut ledetråder i episodene for å signalisere at romvesener har landet på jordkloden på ordentlig.
– Disse studentene stilte mange gode spørsmål som det er viktig å svare på, sier Emberland.
– For selvsagt er systemkritikk noe vi trenger, det er noe vi definitivt skal oppfordre unge mennesker til. Derfor er det viktig å være tydelig på hva som skiller konspirasjonstro fra kritisk tenkning: nemlig at konspirasjonstro i realiteten er det stikk motsatte av kritisk tenkning.
Han utdyper:
– Konspirasjonsteoretikere er som regel veldig kritiske til den allment aksepterte versjonen av noe, men de er også totalt naive og godtroende til all informasjon som støtter deres virkelighetsoppfatning. Konspirasjonstroende mangler enhver vilje til å underkaste sine egne teorier kritisk etterprøving.
I boka beskriver Emberland og Dyrendal konspirasjonsteorier som såkalte monologiske trossystemer, det vil si at man lukker seg for motargumenter i stedet for å ta dem innover seg – eller rett og slett gjør motbevisene til en del av konspirasjonen.
For eksempel kan politiets mangel på funn av nedgravde barnelik som skal ha blitt ofret av satanister, bli et bevis på at både satanistene og barnelikene faktisk finnes: Politiet er med på konspirasjonen. Mangelen på bevis blir i seg selv et bevis på hvor mektig konspirasjonen er.
– På denne måten immuniserer en konspirasjonsteoretiker seg mot kritikk, sier Emberland.
Lek og nysgjerrighet
Vi må imidlertid ikke overvurdere faren ved at ungdom er opptatt av konspirasjonsteorier, ifølge forfatteren:
– Interessen for konspirasjonsteorier blant ungdom er i stor grad lek, i tillegg til at den ofte er basert på en genuin nysgjerrighet og en vilje til å prøve å grave dypere. Og det er ikke noe vi skal frata unge mennesker, tvert imot bør det stimuleres, sier han.
En konspirasjonsteoretiker immuniserer seg mot kritikk.
Bør da en lærer eller foreleser være tydelig på hvor farlige konspirasjonsteorier kan være, eller bør man la ungdommene finne ut av det selv? Begge deler, mener Emberland.
– Men det er som sagt viktig at man ikke kommer med den moralske pekefingeren først. Det kan føre til at opposisjonsviljen hos unge – som bør ivaretas – resulterer i at de lukker seg. Da risikerer man at de blir stående tvert på sin posisjon uten å gå i dialog.
I stedet bør man ta tak i nysgjerrigheten som har ført til interessen for en konspirasjonsteori i utgangspunktet, og prøve å lede den mer over i en kritisk retning, mener han:
– Konspirasjonsteoriene florerer på nettet, men det gjør også motinformasjon om alle konspirasjonsteoriene. Det viktige blir å gi ungdom redskaper de selv kan bruke for å plukke konspirasjonsteoriene fra hverandre.
The X-Files og spionromaner
Den amerikanske statsviteren Michael Barkun har oppsummert konspirasjonsteoretikeres tenkemåte på denne måten: Ingenting er tilfeldig, ingenting er hva det utgir seg for å være, og alt henger sammen. Konkret vil dette ofte handle om myndigheters sammensvergelser, løgner og superskurker som det er opp til menigmann å avsløre.
– Konspirasjonsteorier er også et viktig element i populærkulturen. Det som er fascinerende med dem, er jo at man kan være litt detektiv, sier Emberland.
Konspirasjonsteorier handler om at det ligger en vilje bak alt. Ingenting kan bare skje av seg selv.
– Man graver, avdekker «sannheter» og ser «noe» som ingen andre har sett. Konspirasjonsteorier appellerer dermed til det samme i oss som gjør at vi setter pris på spionromaner, krim og annen underholdning.
I The X-Files, en av 1990-tallets store TV-suksesser, kjemper FBI-agentene Mulder og Scully mot utenomjordiske konspirasjoner og statlige dekkoperasjoner. En farsott av nyere dato, Netflix-serien Stranger Things, handler om overnaturlige krefter og den amerikanske regjeringens topphemmelige eksperimenter. I tillegg finnes et utall spionromaner og krimfortellinger med avdekkingsplott av ymse slag.
Kan disse fortellingene ha en fordummende effekt? Blir man mer henfallen til å tro på konspirasjonsteorier når man sluker slik underholdning?
– Det har nylig kommet en undersøkelse som viser at man ikke blir mer konspirasjonstroende av å se alle sesongene av The X-Files eller massevis av spionfilmer, forteller Emberland.
– Men undersøkelsen viste også at de som tror på konspirasjonsteorier fra før, får sitt verdensbilde bekreftet av å se slike serier. Det finnes faktisk de som mener at serieskaperne bak The X-Files har lagt ut ledetråder i episodene for å signalisere at romvesener har landet på jordkloden på ordentlig.
– Likevel kan vi altså fastslå at populærkultur som bruker konspirasjonstematikk, ikke har noen særlig negativ effekt. Det blir litt som at mange trodde at dataspill var farlig da det først ble lansert – det viser seg ofte at vi ikke har noen grunn til å overdramatisere.
En viktig forutsetning for å kunne glede seg over fiksjon og populærkultur, kalles på engelsk suspension of disbelief – man velger å tilsidesette sin egen kritiske sans for å gå inn i et annet univers.
– Og som sagt er det er sånn de fleste ungdommer tilnærmer seg flere av konspirasjonsteoriene, litt som en lek, sier Emberland.
En verden i oppløsning
Men hvem er det egentlig som er mest tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier? Er noen mer sårbare enn andre?
– Det er gjort en del psykologiske undersøkelser som viser hva som sammenfaller med konspirasjonsforestillinger, og det er to ting som er veldig framtredende. Det ene er at hvis du tror på én konspirasjonsteori, så tror du på flere, forteller Emberland.
– Og det i så stor grad at folk er tilbøyelig til å tro på to motstridende fortellinger samtidig. I boka forteller vi blant annet om at de som tror at prinsesse Diana ble myrdet av det britiske kongehuset, er mer tilbøyelige til å tro på at hun fortsatt lever.
De som tror at prinsesse Diana ble myrdet av det britiske kongehuset, er også mer tilbøyelige til å tro at hun fortsatt lever.
Den andre tingen som sammenfaller med konspirasjonstro, er troen på overnaturlige fenomener, ifølge forfatteren:
– Det er fordi konspirasjonsteorier handler om at det ligger en vilje bak alt. Ingenting kan bare skje av seg selv. Dette er også viktig for troen på overnaturlige fenomener: overbevisningen om at det ligger en bevissthet bak ting.
Noe av det forlokkende med konspirasjonsteorier er at de tilbyr forklaringer – også på ting som kanskje ikke kan forklares. Ifølge forfatteren henger dette også sammen med de mer overordnede årsakene til utbredelsen av konspirasjonsteorier, og som må tas på alvor:
– Vi kan alle føle oss utrygge i en kaotisk og uoversiktlig verden, men det er noen som har større tilbøyelighet til å sette all fornuft og kritisk sans til side og hengi seg til enkle forklaringer.
Denne trygghetslengselen henger ofte sammen med en opplevelse av avmakt, sier Emberland:
– 60 prosent av den norske befolkningen oppgir at de mener politikere ikke bryr seg om «sånne som meg» – og Norge er et samfunn som er preget av høy tillit. Denne avmaktsfølelsen er enda mer utbredt i mange andre land.
Opplevelsen av avstand og maktesløshet er det som forer den generelle mistroen, og med det også konspirasjonstenkningen, ifølge Emberland.
– Derfor mener jeg også at problemet stikker dypere enn ungdoms interesse for konspirasjonsteorier. Ja, ungdom må lære å være kildekritiske – og ja, gjerne i skolen. Men skolen kan ikke løse alle verdens problemer, sier han.
– Problemet må løses ved å få bukt med den utbredte følelsen av avmakt og avstand til makta, og da må vi jobbe politisk. Helt overordnet handler dette om å få borgere til å føle at samfunnet tilhører dem.
|
