Landets viktigste bok i etterkrigstiden

Det var en gang noe som het forberedende, examen philosphicum. Det er lenge siden. Formålet var å innvie studentene i de store tradisjonene i vestens åndshistorie – og sette dem i stand til ikke bare å forstå denne tenkningstradisjon, men også å hente innsikter derfra til egen orientering og identitet.

Å skape et redskap til å skjerpe egen evne til kommunikasjon – det var hensikten med den unge filosofiprofessoren Arne Næss’ lærebok i empirisk semantikk til forberedende. Boka hadde ikke en særlig pirrende tittel, det må innrømmes: En del elementære logiske emner (ELE blant fansen).

Om tittelen bar noe preg av støv, var innholdet desto mer nyskapende. Jeg vil rent ut sagt si opphissende.

For å kunne si noe meningsfullt om nettopp denne opphisselsen må vi se nærmere på tidssituasjonen verket oppstod i.

Saklighet som demokratiets svar

Næss skrev umiddelbart etter okkupasjonstidens slutt i 1945. I fem år hadde Norge blitt forsøkt omskapt til en rasistisk diktaturstat under ledelse av en lokal fører. Det var en sivilisasjonskrise.

Boka var for Næss’ del part i et eget filosofisk program. Dette språkfilosofiske programmet var i stor grad inspirert av den språkanalytiske vendingen som særlig ble praktisert i Oxford.

Grunntanken er at filosofiske problemer kan finne avklaring, endog kanskje bli løst, gjennom analyse av hverdagsspråket. Utgangspunkt: den selvsagte observasjon at språk har en notorisk evne til å forhekse kommunikasjonen mellom menneskene.

Å forstå hverandre i åpen kommunikasjon er et grunnvilkår for demokratisk samliv.

Mangetydighet, dobbeltkommunikasjon, fordreining av mening, stråmannsargumentasjon («det var ikke det jeg mente eller sa!») og ikke minst uklarhet om hva du selv legger i begrepene – alt dette fløt sammen til et klart program: La studentene avtjene en logisk verneplikt før de starter sine fagstudier.

Saklighet i filosofien som saklighet i arkitekturen, kan du si.

Studentene skulle bli demokratiske borgere. Å forstå hverandre i åpen kommunikasjon er et grunnvilkår for demokratisk samliv. Landet hadde opplevd nazismen. Det var en tett sammenheng mellom den erfaringen og ønsket om klarhet i offentlig og privat kommunikasjon.

Ut av den antiautoritære tåken

En klart bidragende faktor for Næss’ prosjekt var særlig erfaringene med nazi-propaganden. Som ung mann hadde Næss vært i Wien og opplevd den grøtaktige tenkning rundt folk som Othmar Spann og Oswald Spengler. Tung völkisch illiberal idealisme svøpt i antisemittisme, sivilisasjonspessimisme og antidemokrati. Det var tenkere som så den tyske Kultur i kontrast til vestlig Zivilisation, det avsjelede kommersielle massesamfunnet som især det kapitalistiske England stod for. Dette var en autoritær tradisjon innen tysk idealisme.

Næss så sin fremste oppgave i å splitte denne tåken, filosofisk og politisk. I Wien gjennomgikk han psykoanalyse og ble med i den såkalte Wienerkretsen. Her ble den logiske empirismen utformet, blant annet med Bertrand Russell og Rudolf Carnap som tonenangivere.

Overvinnelse av metafysikken gjennom logisk analyse var del av denne kretsens program, som den berømte vitenskapsfilosofen Karl Popper tok videre (bl.a. i bøker som The Open Society and Its Enemies, The Poverty of Historicism and The Logic of Scientific Discovery).

Sent i livet sa Næss at dette språkfilosofiske programmet antakelig var en blindgate, eller at det ikke ga hva det lovet. Næss arbeidet i mange år med et stort verk som gjennom analyse av faktisk språkbruk forsøkte å avdekke meningslag i menneskelig kommunikasjon (Interpretation and Presciseness, 1953). Den boka er nok ikke særlig lest.

Definisjoner og dybde

Ofte oversett er hans begrunnelse for å arbeide med presiseringer og definisjoner: Du får nye innsikter i hva du selv står for. Du øker med andre ord din egen intensjonsdybde (et annet næssiansk begrep), dvs. klarheten og dyden i det du selv mener. Slik kan du klarne blikket når du tenker selv.

Før krigen hadde Næss foretatt en empirisk undersøkelse av hva vanlige folk la i begrepet «sannhet» (Truth as Conceived by Those Who are Not Professional Philosophers, 1937), og han fulgte opp sitt eget program i boka Demokrati – en presiseringsmeny (1966).

Denne boka var et resultat av hans arbeid med å avdekke de underliggende mønstrene i ideologiske kontroverser under den kalde krigen (offentliggjort i Ideology, Objectivity and Democracy, 1956).

I disse studiene ligger også den helt sentrale tredelingen av definisjoner som Næss utviklet i ELE: Først kartlegge hvordan begrepet er blitt brukt (bruksmåtebeskrivende), dernest sette opp hva du mener er kjernen i begrepet (vesens- eller realdefinisjon), og så avklare hvordan vi skal bruke begrepet i våre samtaler (regelgivende definisjon).

Definisjoner og demokrati

Det sier seg selv at det uklare demokratibegrepet i ekstrem grad trenger en slik presiseringsøvelse for i det hele tatt å kunne brukes i kommunikasjon. Tenk bare på pleonasmen «folkedemokrati» og utsagnet «Dette er ikke demokratisk». Hva menes egentlig med det?

Demokratibegrepet stod sentralt i den kalde krigens stridigheter. Det oppstod en veritabel kødannelse foran begrepet etter krigen – alle ville jo være «demokrater». Ja, selv Franco snakket om et «styrt demokrati».

Arne Næss forsøkte å bruke den empiriske semantikken som en avkjølingsmekanisme når han studerte mannjevningen mellom øst og vest. Sammen med Stein Rokkan som nær medhjelper ledet Næss UNESCO-programmet «Democracy in a World of Tensions». Det var også tittelen på boka som kom ut i 1951. Der ble fremtredende politikere og filosofer bedt om å svare på et spørreskjema som kunne avdekke hvori uenighetene stakk.

I dag er det lett å se at Næss undervurderte Stalins forbrytelser, og det er vel naivt å tro at man ved å avdekke skinnuenigheter og uklarheter kunne dempe motsetninger som var ideologisk drevet.

Men intensjonen var klar: Språklig klarhet er en forutsetning for i det hele tatt å forstå hverandre. Mye av dagens norske kulturdebatt kunne hatt godt av en logisk verneplikt, den består ofte av ullballer sendt ut i det tomme rom. Eller som Henrik Groth formulerte det: Den dumpe lyd av slag mot kroppens mer kjøttfulle deler.

En omformende erfaring

ELE var del av dette prosjektet. Boka skulle gjøres tilgjengelig gjennom å bli pensum til forberedende. Det sier mye om forfallet i norsk universitetsverden at ELE nå er ute, og ex.phil. er redusert til bare en del av introduksjonssemesteret for nye studenter.

Antakelig er ELE for vanskelig for dagens studenter (men det finnes andre bøker som er lettere tilgjengelig, forfattet av bl.a. Eilert Jahn Lohne ved UiB, og Peter Wessel Zapffe skrev en vittig oppfølger, Den logiske sandkasse, i 1971).

For meg var arbeidet med dette tankestoffet i grupper en omformende erfaring. Jeg har vansker for å tro at akademikere kan klare seg uten ELE i daglig bruk. Universitetsforlaget må alltid ha den på lager.

Dagens situasjon med fanatiserende religioner og fanatiserende ideologier minner mye om tiden da ELE ble skrevet. Det sier mye om dagens universiteter at de ikke skjønner sin besøkelsestid og restaurerer ex.phil. til fordums storhet, med ELE i sentrum – som en demokratisk førstehjelp og et middel til kamp mot fake news og konspirasjonsteorier. Som Karl Popper sa det: F er en blafrende flamme som lett kan slukkes ut.

Bernt Hagtvet er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.