Minneord om Per Fugelli

Per var professoren og legen som valgte det offentlige ordskiftet som en hovedarena for å utøve sosialmedisin. Han omtalte ofte seg selv som misjonær, som predikant – han ville helbrede det sosiale, hele fellesskapet, ikke bare individet.

Mannen med meningers mot, mannen som aldri ble trøtt av å ville endre, vaksinere, redde verden. Prestisje i det akademiske miljøet fikk sjelden forrang for foredrag på bedehus, aviskronikker og deltagelse i radio- og tv-programmet.

Den faglitterære Per Fugelli var særlig karakterisert av hans språklige rytme, leken med ord og ordspill, samt evnen til å observere og rapportere slående fra omgivelsene.

Hans uredde stil preget ham også i skrift, og det samme gjaldt en entusiastisk produksjon av metaforer. Per var en varm og morsom mann å samarbeide med for oss i forlaget, men tung å redigere. Han ba gjerne om innspill på det han kalte «plot & structure», åpen i hodet, oppriktig lyttende, men rikket seg ikke dersom han ikke trodde på forslagene om stryk eller endring.

Per hadde en stund diskutert en bok-idé med oss om forholdet til døden, da han selv fikk kreftdiagnosen i 2009. Han endret ideen og fortalte at han ville prøve å rapportere fra «innsiden».

Med Døden, skal vi danse? åpnet professoren i sosialmedisin enda et rom i det vi har felles. Han pirket borti et tabu og gjorde døden til et bredt samtaleemne.

I årene etter utgivelsen i 2010 var det knapt det forsamlingshus han ikke besøkte, og han etterlot seg blant annet de ikoniske sitatene som «Ta vare på flokken din» og «Mennesket er medfødt feilvare. Det er godt nok»

Hør Per Fugelli snakke om gleden ved livet og det gode samfunn

Ble vi aldri lei? Allerede i 1990 skrev Per selv i forordet til Helse og rettferdighet «Av og til piner jeg meg med en følelse av å ha blitt mitt eget ekko». Og han kom tilbake til dette ved hver utgivelse.

Responsen på hver eneste bok, på innlegg og på TV-debatter gjorde bekymringen til skamme.

Per Fugellis stemme har det vært behov for alle disse årene, som en motvekt til individualisme, kynisme, frykt og fremmedhat.

I sin aller siste bok på Universitetsforlaget, Vaksinen. Mot terror, frykt og rasisme i august 2016, åpnet han for at hans utrettelige kamp mot Fremskrittspartiets politikk hadde hatt motsatt effekt av hva han ønsket. Det var en innrømmelse som vakte oppsikt, og som krevde mot.

Hans forståelse av hva mangel på verdighet og helse kan føre til både på individ- og samfunnsplan var uovertruffen. Som meningsbærer og debattant hadde han et helt spesielt mot og en helt spesiell omsorg for samfunnets svakeste.

Med Per Fugellis bortgang har Norge mistet en viktig stemme. Våre tanker går til Pers flokk: kona Charlotte, barn og barnebarn.

En forkortet utgave av denne teksten stod på trykk i Aftenposten 17. sept. 2017.