Når barnet unngår å snakke

– Når et barn konsekvent unngår å snakke, kaller vi det selektiv mutisme, sier Heidi Omdal, førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder, og forfatter av Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole.

Oftest er det slik at de ikke snakker i barnehage og skole, mens de stort sett snakker normalt hjemme med foreldre og søsken. Noen barn unngår i perioder også å snakke hjemme, sier Omdal.

– Det kan være at de er tause overfor mor eller far, eller et annet familiemedlem. Det er store forskjeller fra barn til barn. Noen av de tause barna snakker med andre barn, men ikke med voksne, eller kun med enkelte barn og enkelte voksne.

At barn med selektiv mutisme er så forskjellige, gjør det ekstra vanskelig å bli oppmerksom på dem.

Å snakke via andre

Omdal er en av få i Norge som har forsket på barn med selektiv mutisme. Hun forteller at overfor enkelte vil noen barn med selektiv mutisme være opptatt av å skjule at de kan snakke. Mens andre barn kan ha noen de ikke snakker til, men som de kan snakke foran, så lenge samtalen går via noen andre.

– Dersom et taust barn ønsker å formidle noe til en voksen, kan barnet gjøre det gjennom å henvende seg til et annet barn. Om en jente med selektiv mutisme sitter i en gruppe med flere barn, deriblant lekekameraten Stine, kan hun gi den voksne en beskjed slik: Denne boken har vi lest før, ikke sant Stine? Slik formidlet hun det hun ønsker, samtidig som hun beholder kontrollen.

I de fleste tilfeller er imidlertid de tause barna faktisk veldig sosiale, poengterer Omdal. De kompenserer med kroppsspråk, slik at de blir forstått. Så lenge de blir forstått, trenger de ikke å snakke. De uttrykker seg på andre måter, og klarer seg fint uten talespråk.

Hvorfor snakker de ikke?

Det er mange forskjellige årsaker til at barna ikke snakker, men det finnes noen typiske trekk. Omdal forteller at de tause barna ofte er ekstra følsomme og sårbare.

– Deres sensitivitet gjør at endringer som å bli skilt fra mor og far for å begynne i barnehagen, eller å slutte i barnehagen for å begynne på skolen, kan føre til taushet. Det vi voksne opplever som små endringer, oppfattes av disse barna som drastiske endringer i hverdagen, endringer som fører til hverdagstraumer.

Små episoder som kan oppfattes som helt uskyldige, og som preller av på de fleste andre barn, fester seg hos disse barna og gjøre hverdagen vanskelig for dem, sier hun.

– Noen av de tause barna har vært spesielt engstelige fra de var helt små, nesten som om de ble født med en uro. Uroen gjør ofte at foreldrene beskytter barnet sitt mot stressopplevelser, for eksempel gjennom å snakke for barnet når noen henvender seg til det. Men det er å gjøre barnet en bjørnetjeneste, for da får ikke barnet tatt ansvar selv.

Hva gjør man?

Hvis man jobber i barnehage eller skole, er det viktig å reagere tidlig, sier Omdal.

– En må ikke bare tenke at det går over av seg selv. Dersom tausheten varer i mer enn en måned, bør alarmklokkene ringe. Opptil en måned i et nytt miljø er det vanlig at enkelte barn er veldig stille, men etter en måned uten endring er det på tide å sette inn tiltak.

Noe av det første en må gjøre, er å skape trygghet. Omdal understreker hvor viktig det er at barnet alltid vet hva som skal skje i barnehagen eller på skolen.

– I barnehagen trenger barnet en trygg voksen som følger barnet spesielt. Dersom en som lærer har en utfordrende barnegruppe, kan det være vanskelig å hjelpe barnet i den naturlige settingen. Da bør en melde barnet videre til hjelpeapparatet. Med ekstern hjelp blir det lettere å tilrettelegge for disse barna i mindre grupper.

Det meste av forskningen som er gjort på selektiv mutisme, er gjort innenfor psykiatrien. Der karakteriseres selektiv mutisme som en form for sosial angst. Omdal på sin side velger å se på det som en spesifikk fobi. Hun ser at gradvis og systematisk arbeid innenfor trygge rammer fører til at barna ofte kommer ut av tausheten. Dette er metoder som er svært like de som benyttes i behandling av fobier.

Såkalt defokusering, å unngå direkte fokus på barnet i samspill, er viktig i arbeid med spesifikke fobier. En slik metode brukes også når en behandler sosial angst.

– Noen av grepene er å ikke ha direkte øyekontakt, og sitte litt på siden av barnet heller enn rett ovenfor. Det er viktig at barnet ikke føler seg presset til å snakke. Samtidig må en være oppmerksom på at defokusering kan føre til at læreren ikke utfordrer barnet — og da blir det feil.

Barn med selektiv mutisme må bryte barrierer og bevege seg oppover på angststigen for å komme videre i utviklingen, mener Omdal.

– Når barnet er trygt i barnehage- eller skolesettingen, kan en begynne å utfordre talen mer. Fri lek er bra. I lekesituasjoner er det ganske vanlig at det tause barnet flytter fokuset bort fra seg selv og snakker gjennom en leke. Unngå situasjoner hvor fokuset på barnet blir stort, som å sitte i en ring hvor barna snakker etter tur. Ta heller barna med ut. Endring av miljø kan være med på å lokke fram tale hos et taust barn.

For sent å gjøre noe?

Hvis tilstanden varer over flere år, er det bra å bytte miljø, sier Omdal.

– Da får barnet både nye forventninger til seg selv og fra omgivelsene. Dersom en ikke forventer at et barn skal være taust, og snakker til barnet med en forventning om å få svar, svarer ofte barnet. Dette belyser Omdal gjennom en historie hun har blitt fortalt av en helsesøster på en skole:

En gutt kommer inn til helsesøsteren, som en av mange i en lang rekke barn, for å få en vaksine. Når gutten kommer inn, spør helsesøster, uten å se opp, etter guttens navn. Gutten sier navnet sitt høyt og tydelig. Gutten var da 11 år og hadde aldri snakket med voksne på skolen før. Helsesøsteren ble naturlig nok helt paff, men konsentrerte seg om å late som ingenting.

– Helsesøsteren forteller at hadde hun sett opp, ville hun aldri spurt om navnet til gutten, fordi hun ikke hadde forventet noe svar, sier Omdal.

– De voksnes forventninger til at barnet ikke kommer til å snakke, fører til at barnet forblir i tausheten. De tause barna gjør rett og slett det vi forventer at de skal gjøre.

Er de tause barna ofte skoleflinke? – Det varierer noe, men de fleste jeg har truffet, har vært teoretisk gode, sier Omdal. De gjør det de skal, får lite tilbakemeldinger fra lærerne og utfører skolearbeidet sitt i stillhet. De klarer seg oftest veldig godt på skolen, men om det går mange år uten at noen har forventninger til dem, kan de falle av lasset.

Det er lett å forstå at barna ikke blir særlig motivert når de ikke blir sett for det de gjør bra. I tillegg spør de ikke om hjelp når det er noe de ikke får til. Det som skjer da, er at mange av de tause barna etter hvert blir mer underytende på skolen. Det å gå fra å være vant til å mestre til å underyte fører i noen tilfeller til at de trekker seg unna vennene sine, og isolerer seg mer fra andre.

Heidi Omdal startet sitt forskningsarbeid på selektiv mutisme fordi ingen andre innenfor det pedagogiske miljøet i skole og barnehage forsket på dette i Norge. Hun avslutter med å poengtere at det er viktig at denne gruppen ikke blir glemt. Resultater av forskningen hennes viser at det er best å hjelpe barna i de naturlige miljøene. Derfor må de som jobber i barnehage og skole, ha kunnskap om selektiv mutisme.

– Dette er barn vi møter, barn vi skal forstå og barn vi skal jobbe med i vanlige barnehager og skoler. Det er barnehagelærere, lærere og spesialpedagoger som må oppdage og hjelpe de barna som unngår å snakke, og det må vi gjøre så tidlig som mulig.

Heidi Omdal er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Agder, og forfatter av Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole.