Lukk

Nasjonallitteraturen som forsvant

En norsk nasjonal litteratur ble etablert omkring 1850. Bare 150 år senere later den til å ha mistet sin funksjon. Litteraturen har ikke forlatt oss, men dens nasjonalitet er blitt borte. I ettertid kan man alltids lure på hva som skjedde. «Nei, vi elsker ikke lenger» kommer med svar.

SONY DSC
Nationaltheateret i Oslo. (foto: flicr)

Historien om den norske litteraturens nasjonalitet skrives i en tid da vi fortsatt har en norsk litteratur, og da nasjonalfølelsen ennå virker sterk nok. Men forbindelsen mellom litteraturen og nasjonaliteten synes nå i beste fall pro forma. Litteraturen verken skrives, leses eller forvaltes som nasjonal. Og hvorfor skulle den det?

Historien gir svaret: Den norske litteraturen fikk sin nasjonalitet omkring 1850, noen tiår etter statsdannelsen. Før nasjonalismen feide inn over Europa på 1700- og 1800-tallet, oppfattet vi slett ikke litteratur som noe nasjonalt fenomen.

Størst prestisje hadde klassikerne fra antikken, skrevet på språk som bare de lærde kunne forstå. Lesende bønder holdt seg til andaktslitteraturen: et i hovedsak danskprodusert middel til evig salighet.

Forventningsbrudd

At jeg i boken Nei, vi elsker ikke lenger skriver historien om den norske litteraturens nasjonale dimensjon, betyr ikke at jeg stiller meg til doms over utviklingen. Hva slags historiker ville kunne finne på noe slikt?

Jon Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Jon Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)

Boken kommer følgelig ikke med noen form for leseråd, kritiske fordømmelse eller kulturpolitisk anbefaling. Ikke desto mindre synes det åpenbart å ligge en forventning om noe slikt i luften.

Klassekampens lanseringsintervju med forfatteren hadde overskriften «Klassikerne er utdatert». Det burde kanskje heller ha stått at klassikerne ikke lenger oppfattes som spesielt nasjonale. Men det gjorde det ikke, og dermed var det flere uforberedte avislesere som satte morgenkaffen i halsen.

De aller mest opprørte kastet seg over tastaturet for å fortelle forfatteren hvor David kjøpte ølet. En oppriktig fortvilet dame grep telefonen for å forklare ham om verdien av stor kunst.

Dagbladet – alltid foran!

I Dagbladet fant kulturjournalisten Fredrik Wandrup frem den tabloide stortromma: «Har de gått fra vettet der oppe på Blindern?» Vel hadde han ikke tatt seg bryet med å sette seg inn i saken. Den syntes uansett klar nok. «Professoren» hadde talt: Ingen behøver lenger å lese de norske klassikerne! Ingen behøver visst heller å lese de bøkene de skriver om i avisen, kunne vi tilføye.

Wandrups reaksjon kaster uansett lys over saken. For den gang omkring 1850, da nasjonallitteraturen kom til, ble den i stor utstrekning både hyllet og produsert på professorhold. En liten akademisk elite følte ansvaret for at Norge skulle få sin etterlengtede nasjonale litteratur. Folk flest delte neppe deres engasjement, i hvert fall ikke i starten, om de i det hele tatt registrerte hva som foregikk.

bokomslag nei vi elsker ikke lenger_Jon Haarberg_UniversitetsforlagetAt en norsk akademisk elite i dag skulle komme på tanken om å styre den litterære utviklingen på tilvarende vis, virker mildest talt forstyrret.

Nei, de har nok ikke gått fra vettet der oppe på Blindern likevel.

Nasjonallitteraturens far

Bokprosjektet springer ut av mitt mangeårige arbeid med nasjonale klassikere, i første rekke Petter Dass. 1856 markerer nemlig et vippepunkt i historien om nordlandspresten. Da utga Johan Sebastian Welhaven en liten avhandling om den liksom-glemte dikteren fra Alstahaug.

De fleste kjenner Welhaven som dikter. Likevel var det han som i egenskap av filosofiprofessor ved Universitetet i Christiania fikk i oppdrag å etablere en norsk litteraturhistorie. Stortinget hadde nemlig ti år før vedtatt at kandidatene ved den filologiske «Skolelærer-Eksamen» kunne erstatte det obligatoriske studiet i hebraisk med et nytt studium «i Oldnorsk i Forening med Modersmaalets Literatur».

Morsmålslitteraturen var dermed – ganske oppsiktsvekkende – blitt universitetsfag.

Welhaven fikk riktignok aldri fullført noen litteraturhistorie. Men av de mindre forarbeidene han publiserte, står den lille avhandlingen om Petter Dass i en særstilling. Her gjør han dikterpresten, som selv ikke ante at han tilhørte noen norsk nasjon, til far for den nye nasjonale litteraturen: en norsk Homer.

Maken til trylleslag! Og det funket! Senere litteraturhistorikere (inntil årtusenskiftet) har uten videre akseptert Welhavens «omskaping» av Dass og hans førnasjonale 1600-tallsdiktning.

Hjemkjøpet og de fire store

Forestillingen om den norske litteraturens nasjonalitet holdt seg lenge. Den ble ganske sikkert forsterket av en historisk storhending som unionsoppløsningen i 1905, for ikke å snakke om den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig.

En særlig symbolsk betydning fikk det såkalte hjemkjøpet av de norske dikterne i 1925. I praksis dreide det seg om etableringen av Gyldendal Norsk Forlag.

Boken Nei, vi elsker ikke lenger gir oss for første gang en fyllestgjørende forklaring på fenomenet «de fire store»: hvordan det oppstod og hvordan de fire store ble brukt da historien om hjemkjøpet senere skulle skrives.

Kongen forstod det

Først ved årtusenskiftet kunne vi sikkert registrere at noe hadde skjedd. Litteraturen hadde mistet sin nasjonalitet.

Kongen setter ord på det som en av de første. I likhet med sin far, kong Olav, hadde han pleid å garnere sine nyttårstaler med visdomsord fra «våre» norske diktere. Men ut på 1990-tallet konstaterte han tørt at vi som folk ikke lenger syntes å ha noen felles referanseramme.

Dermed sluttet han også å sitere Bjørnson og Wergeland. Nyttårsaften 1999 siterer han for første gang en utlending. I det nye årtusenet beveger han seg nedover og utover i litteraturen. Han henter sin visdom fra hverdagshelter, popartister og amerikanske populærfilosofer.

Fortsatt nasjonsbygging

At Nasjonen og Litteraturen ikke lenger hører sammen som før, behøver ikke være så ille. Sporten har overtatt som den fremste nasjonsbyggeren. Den skaper folkelig engasjement på bred basis.

Dette forhindrer likevel ikke at Litteraturen har en rolle å spille i det nasjonale dramaet, og da særlig på skolen. Skolen har en mulighet til å berede grunnen for et nasjonalt leserfellesskap. Men den tid da pensum kom med forventning om hyllest av tidløse nasjonale verdier, er definitivt forbi.

0 kommentar(er).

Takk! Din kommentar vil nå bli moderert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.
Obligatoriske felt er merket med *