Norsk litteraturhistorie som svamp

Første gang jeg oppdaget Norsk litteraturhistorie, tenkte jeg at den var utilgjengelig og skadelig. Boken stod på øverste hylle i campusbokhandelen, og førsteårsstudenten som skulle ha den, nådde ikke opp.

Hun gav seg imidlertid ikke, og strakk seg på tå for å plukke den ned. Dessverre pirket hun bare borti boken, nok til at den vippet ut av reolen og falt ned i hodet hennes. Tatt formatet til dette spetakkelet av en coffee table-bok i betraktning, vil jeg tro det gjorde vondt.

Til tross for dette vanskelige utgangspunktet står Per Thomas Andersens magnum opus igjen som selve boken om norsk litteraturhistorie så langt på 2000-tallet. Salgstallene kjenner jeg ikke, men utgavene, opplagene og pensumlistene antyder påvirkning på tusenvis av norsk- og nordiskstudenter.

Hva i alle dager er grunnen til at boken kan skilte med en slik virkningshistorie? Det mest åpenbare er å se til utvalget boken presenterer – fra den norrøne litteraturen nedskrevet på 1100-tallet og frem til internett og Jo Nesbø på 2000-tallet.

Men ved utvalget er det intet spesielt, for gjennom disse tusen årene leder Andersen leseren på en godt opptråkket sti hvor man møter Snorre, Engelbretsdatter, Holberg, Welhaven, Wergeland, Vinje, Bjørnson, Ibsen, Lie, Kielland, Skram, Hamsun, Undset, Øverland, Sandel, Hauge, Solstad, Fosse, Loe, Marstein og resten av hurven – så opptråkket at man i anmelderiet også møter kritikerne som syter om manglende forfatterskap og omtaler det hele som en «skandale».[1]

Svaret må dermed ligge i metoden – Andersens måte å behandle det utvalgte på.

Skitten og ren svamp

For å forstå metoden kan vi se den for oss som en svamp. Ikke en ordentlig svamp som ikke er vond å få i hodet, men en metaforisk svamp – inspirert av Jacques Derrida (1930–2004).

Svampen har nemlig noen egenskaper: Den er porøs og kan ta opp i seg omgivelsene. Dermed blir svampen både skitten og ren på en gang, noe som også gjør at den tilskitner og renser det den brukes på. Siden svampen kan vris opp og suge ting til seg på ny, er den også kontinuerlig fornyende – alltid den samme og noe helt annet.

Den norske litteraturhistorien er selvsagt svampaktig. Den er ikke en ferdig fortelling om den norske litteraturen, pakket i gitte kategorier – den er levende og fornyende, med potensial til å overskride seg selv. Derfor må det også med (u)jevne mellomrom skrives nye bøker om norsk litteraturhistorie.

Dette innebærer likevel ikke at litteraturhistoriebøker er svamper – de kan like gjerne fremstille litteraturhistorien som en murstein ved å opprette en episk distanse til litteraturen som gjør den umulig å penetrere. Men det er altså dette Andersens svamp ikke gjør, og det er dette fraværet som gjør dette til en bestandig og relevant innføring i norsk litteraturhistorie.

Dryppende litteraturhistorie

Andersen er svampete på tre måter: For det første viser han hvordan den norske litteraturen både er seg selv og noen andres, og dermed hvordan norsk litteraturhistorie også er europeisk og internasjonal litteraturhistorie.

Eksempelvis påpekes det problematiske med det spesielle nasjonalpedagogiske perspektivet som har fått den oppvoksende generasjon til å innbille seg at den norrøne litteraturen er særnorsk, når den i realiteten er et resultat av at «det norrøne språkområdet åpnet seg for kulturforandrende import fra Europa» (s. 15). Det som importeres, er en skriftkultur som springer ut av kristendommen, hvor det latinske alfabetet og nyere skriveteknologier muliggjør skrivingen av lengre tekster (enn runetekstene).

Realismekategorien lekker på grunn av litteraturen selv.

For det andre viser Andersen at litteraturen er et eget estetisk uttrykk – med sine bestemte tradisjoner og genrer – samtidig som den er uløselig innvevd i andre uttrykk. Eksempelvis diskuteres dannelsesromanen, som opererer fra et overordnet utkikkspunkt som samler et helt liv – bestående av enkeltepisoder – og gir det helhetlig mening.

Dannelsesromanen bør derfor forstås som en litterær parallell til sentralperspektivet i andre kunstformer. Slik blir også opphevelsen av det – som Pablo Picasso og Arnold Schönberg bidrar til i billedkunst og musikk – inngangen til å forstå moderne lyrikk på begynnelsen av 1900-tallet: «En ny additiv rytmikk, i slekt med tendenser i den moderne musikken, ‘bruitistisk’, det vil si ‘larmende’, lydmalende bruk av det fonetiske materialet, og flerperspektivistisk samtidighet, for eksempel representert ved syntaktisk overlappingsteknikk» (s. 336).

Slike koblinger er simpelthen opplysende.

Begge disse eksemplene viser hvordan svampen holder vann, men også lekker og drypper. Og at svampen ikke er tett, blir også klart når de etablerte litteraturhistoriske kategoriene tas i bruk. Eksempelvis trekker Andersen frem hvordan realismen gjerne gripes av enkle skoledefinisjoner som «litteratur som skildrer virkeligheten slik den er», og andre varianter av den eldgamle mimesisforestillingen. Vi blir oppmerksomme på at realismekategorien lekker på grunn av litteraturen selv, som uansett består av «virkemidler og retoriske strategier som bygger på og formidler noen bestemte fortolkninger av tilværelsens betingelser og muligheter» (s. 209).

Litteraturhistorien om det som skal komme

Eksemplene er representative for hele svampen, og med den samtidige tilskitningen og rensningen – ikke bare av litteraturhistorien, men også lesernes egne oppfatninger og innsikt – blir litteraturhistorien levende og kontinuerlig fornyende ved at leseren tvinges til å finne sin vei inn i den på stadig nye måter. Slik belærer Norsk litteraturhistorie leserne ikke bare om det som har vært, den får dem også til å tenke om det som skal komme.

Forhåpentligvis ble dette også tilfellet for den uheldige førsteårsstudenten, som fikk plukket opp sitt eksemplar før hun brukte halve studielånet sitt i kassen og gikk lettere rystet av gårde. Kanskje har hun sluttet å bare pirke borti den tung litteraturhistorie – det kan man lett få vondt i hodet av.

Ola Harstad er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

[1] https://www.nrk.no/kultur/–litteraturhistorisk-skandale-1.525937