Offentlighetens lange linjer

Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB), har arbeidet med offentlighetsteori helt siden 2004, sammen med et knippe andre forskere og kollegaer, de fleste med tilknytning til UiB.

Innsatsen resulterte i to bokverk på angloamerikanske forlag. Siden 2012 har de så jobbet med verket Allmenningen, med Gripsrud som redaktør.

Hver høst har de reist på «hytta» til Gripsrud i Provence og hatt lese- og diskusjonsseminar i en uke. Resultatet har blitt en historie om Norge, slik landet fremtrer i offentlighetens lys.

Forfatterne viser hvordan norsk offentlighet har vært avgjørende for utviklingen av demokratiet, både som styreform og samfunnsform. Og de viser hvordan offentligheten, enten den fremstår som åpen eller lukket, er en måte å leve på.

– Jeg tror ikke det finnes tilsvarende verk i verden, sier Jostein Gripsrud.

– Hva får man øye på når man skriver historien ut fra offentlighetsblikket? Er det de tidstypiske fenomener som andre fremstillinger overser – som oppkomsten av stands, teach ins, litteraturhus og tenketanker?

– Ja! Men også at den norske offentligheten både har lengre linjer tilbake enn man gjerne tenker seg, og at den er sterkt preget av verden utenfor.

Gripsrud peker på bokas kapittel om tilløpene til offentlighet fra vikingtiden og frem til 1814, skrevet av Knut Dørum:

– Dette er et unikt bidrag om konkrete offentlighetsformer som Jürgen Habermas nærmest føyste til side da han skrev den legendariske boka «Borgerlig offentlighet» i 1962.

I Norge og andre nordgermanske områder hadde vi for eksempel ting-samlinger som trolig går tilbake til de tre-fire første hundreårene etter Kristi fødsel.

Morgan Kane og Ante

For å illustrere poenget om innflytelsen utenfra trekker Gripsrud frem samenes historie:

– Da samene entret den norske offentligheten for alvor på begynnelsen av 1970-tallet, var det som del av en internasjonal trend. Det foregikk en generell avkolonialisering på 60-tallet. Den amerikanske urbefolkningen, indianerne som de da ble kalt, var i ferd med å få en ny status. Ikke minst på grunn av Dee Browns bestselger «Bury My Heart at Wounded Knee» som kom i 1970.

Ifølge Gripsrud var det som skjedde i USA med den amerikanske urbefolkningen, et avgjørende bakteppe for samenes nye synlighet i den norske offentligheten.

Browns bok inspirerte for eksempel Kjell Halbings Morgan Kane-bok «Der ørnene dør». Den kom ut i 1974, samme året som tv-serien «Ante» ble vist på NRK.

– Dette er sammenhenger som vi ikke alltid ser, sier Gripsrud.

Den kulturelle offentligheten

Den kulturelle offentligheten er viet stor plass i boka. Medieprofessoren understreker at kulturen gir et felleskap og danner tillit som gjør at vi bryr oss om hvordan det går med det samfunnet vi lever i, bryr oss om demokratiet.

– Demokratiene er forankret i nasjonalstater som er operative gjennom institusjoner som produserer kultur, i ordets bredeste forstand, sier Gripsrud.

Vi forholder oss til denne kulturen, vi deler erfaringer, språk og en tilhørighet som kommer aller best til syne når vi treffer andre nordmenn i utlandet.

– Kultur gir et emosjonelt engasjement som igjen kan sørge for høy oppslutning ved valg. Dette er det de amerikanske forskerne Gabriel Almond og Sidney Verba kaller civic culture. Tillit og deltakelse er to viktige stikkord her, sier han.

Kunsten og kulturen kan i tillegg foregripe politiske endringer eller tendenser. Gripsrud illustrerer med en anekdote han liker godt.

– I 2002 gikk daværende justisminister Odd Einar Dørum på kino og så «Lilja 4-ever», en film om trafficking. Den grep ham så sterkt at han skrev kronikk og satte i gang et omfattende politisk arbeid ‒ som endte i sexkjøpsloven i 2009. Kunst- og kulturuttrykk kan altså skape politisk endring.

Gripsrud legger til en tredje begrunnelse for å vektlegge kunst og kultur i perspektivet på offentligheten:

– Sett i bakspeilet er det ofte interessant å se hvordan kunsten ligger noen hakk før de politiske endringene. For eksempel de nasjonalistiske uttrykkene i 1890-årene, som peker fremover mot 1905.

Tidsskriftene

Tidsskriftene har også spilt en enormt viktig rolle i norsk offentlighet.

– Det ble tydelig for meg da jeg leste Norsk litteraturkritikks historie som Universitetsforlaget utga i fjor. Tidsskriftene går også igjen her – i hvert eneste kapittel?

– Ja, vi kunne sikkert lagt enda mer vekt på dem. Men de var og er viktige. Ikke minst var de allmennkulturelle tidsskriftene svært sentrale. Disse tidsskriftene skapte en arena der det akademiske, litterære og politiske møttes, sier Gripsrud.

– Jeg tenker på 1980-tallet og hvordan alle rundt lunsjbordet hadde lest siste nummer av Samtiden. Nå har tidsskriftene i større grad enn før blitt knyttet til fag-offentligheter. For en som meg, som er opptatt av innsikt og utveksling på tvers av fag og institusjoner, er dette et tap. Tidsskrifter som Samtiden og Syn og Segn sliter mer i dag, sier han.

Fragmentering og sosiale forskjeller

1980- og 1990-tallet førte med seg liberalisme, individualisme, intimisering og fragmentering. Det flerkulturelle ble mer dominerende enn det felleskulturelle.

– Denne utviklingen bare tiltok etter 2000. Er det grunn til bekymring?

– Fragmenteringen er ikke bekymringsfull i seg selv, om den hovedsakelig fører til mangfold. Den går langt tilbake i tid.

Alt på 1800-tallet skapte avholdsbevegelsen, de lavkirkelige miljøene og språkstriden grupper med egne deloffentligheter. Mellomkrigstiden var blant annet preget av ulike leire med ambisjon om å bygge det sosialistiske eller det nynorske mennesket, men disse «leiroffentlighetene» ble ikke isolert nok til at fellesarenaene mistet betydning, ifølge Gripsrud.

– Nei, fragmentering kan være fint. Vi trenger en fluefiskeoffentlighet og en klubb som dyrker første sesong av «Dynastiet», sier han.

Selv om de siste tiårene har ført med seg økt åpenhet, tilgjengelighet og demokratisering av mange aspekter ved offentligheten, er det også tendenser medieprofessoren ikke er veldig glad for:

– Det er noen tendenser til sterk polarisering og fordeling av publikum i ulike meningsfellesskap som er problematiske, fordi samtalen mellom dem får preg av polemikk og til dels skittkasting.

– Noe annet som bekymrer meg, og som færre snakker om, er den sosiale struktureringen av offentligheten. De viktigste eller de beste tilbudene og arenaene i offentligheten er i praksis forbeholdt de med flest ressurser, de med kulturell kapital, sier han.

Forskjellene i kunnskap og smak er knyttet til sosiokulturelle forskjeller, som avgjør hvem som vet hva «kafkask» betyr, og i det hele kjenner diverse kulturelle og politiske historiske sammenhenger.

– Når differensiering blir til stratifisering og sosial lagdeling, er det et også et problem for ideen om en felles arena, sier Gripsrud.

– Internett er fantastisk

– På 1800-tallet var det en lukket krets av presumptivt fornuftige menn som forvaltet offentligheten. Hvem eller hva er det som har størst innflytelse på den norske offentligheten i dag?

– De megastore aktørene som utformer nettfunksjonene, de kommersielt influerte teknologiene i for eksempel Google, Facebook og YouTube. Men samtidig: Offentlig finansierte kringkastere er fremdeles veldig viktige, det er også de store avisene. De sørger blant annet for at vi fremdeles har noen felles møtesteder og en felles kultur.

– Sosiale medier har gjort grenseflatene mellom det private, det personlige og det offentlige langt mer flytende. Hvordan ser din egen grenseflate mot den norske offentligheten ut?

– He he, jeg er logget inn på Facebook nærmest hele dagen, bortsett fra når jeg er bevisst logget av fra alt. Diskusjonene på sosiale medier har jeg lært enormt mye av. Jeg ser som regel «Debatten» på tv og leser tre-fire aviser hver dag.

Som så mange andre ser Gripsrud at tiden han bruker på tv-serier, går på bekostning av skjønnlitteraturen. Netflix, HBO, Spotify og YouTube er flittig i bruk.

– Tilbudet har jo aldri vært rikere enn nå. Her om dagen skulle en student som er med i det aktuelle prosjektet mitt, om innvandringsdebattene i Skandinavia siden 1970, ha tak i innslag om Polen og polakker i den norske offentligheten. Med et enkelt søk fant han blant annet et helt lørdagsprogram med Erik Bye om innvandrere, inkludert en polakk, fra 1973. Internett er fantastisk, sier Gripsrud.