Skriveskolen: Kunsten å kutte

Vi satt tre menn rundt hagebordet på en sommerfest nylig. Den ene hadde nettopp fått utgitt sin første fagbok, og vi snakket om skrivingens gleder og sorger. En av sorgene dreide seg om å kutte. Da sa han: «Jeg måtte skjære vekk åtte sider av manuset. Av den delen ble det bare to sider igjen.»

De fleste forfattere må forholde seg til det å kutte. Antoine de Saint-Exupéry – forfatter av Den lille prinsen – har sagt: «Det synes som om perfeksjon er oppnådd, ikke når det ikke er mer å legge til, men når det ikke er mer å fjerne.» Sånn tenker dessverre ikke alle; de fleste fagtekstene jeg leser i min jobb som språkkonsulent, er for lange.

Tre måter å kutte på

Grovt sett fins det tre måter å kutte på: stryking, uttynning og komprimering. Det min forfatterkollega hadde opplevd, var nettopp stryking av store tekstdeler. Det kan skje når vi fordyper oss så grundig i temaet at vi mister sakens kjerne av syne. Det kan også skje at det vi skriver, ikke er godt nok. Karl Ove Knausgård forteller i boken Om å skrive at han kasserte et helt romanutkast på mange hundre sider fordi han ikke syntes det holdt mål. Han er nok et ekstremt tilfelle, men det sier noe om hvordan de proffe jobber.

Uttynning er mindre drastisk. Da stryker vi alle overflødige ord i setningen, slik at bare den viktige informasjonen blir igjen. Ord som muligens, faktisk, delvis, relativt og tilsvarende småord kan vi som regel stryke. Eller vi kan skrive om setningen og fjerne daukjøttet: Når det gjelder de private helsetjenester, er kostnadene betydelig høyere enn de offentlige på grunn av lønnsomhetskravet fra dem som eier institusjonene. Stryk «Når det gjelder…», og gå rett på: Privat helsetjeneste koster mye mer enn offentlig fordi eierne krever lønnsomhet. Skriver vi sånn, vil hvert ord telle mer.

Komprimering er det vi gjør når vi sammenfatter flere sider til en eller to setninger. Et sammendrag er et typisk eksempel på komprimering. Problemet er at den komprimerte teksten blir mer generell og abstrakt enn originalen. Og da blir den også kjedeligere.

En historie om effektiv komprimering

Men ikke alltid. Det går an å komprimere effektivt og samtidig være konkret. Det gjelder bare å finne den karakteristiske detaljen. Her er en historie om forfatteren og tegneren Kjell Aukrust. I en av sine bøker om Simen, Bonden og Bror min hadde han behov for å karakterisere sin bror, Odd.

Aukrust satt alltid i skrivestuen, som lå vegg i vegg med leiligheten. Når han hadde skrevet et utkast, gikk han inn til sin kone Kari og leste det for henne. «For langt», sa Kari. Etter en stund kom han tilbake med en kortere versjon. «For langt», sa hun. Dette gjentok seg flere ganger, inntil Aukrust hadde kokt karakteristikken ned til følgende setning: «Bror min leste bøker frivillig.»

Å kutte er ikke lett. Mange trenger ofte råd fra en redaktør eller en annen god hjelper. Jeg har erfart at de rådene jeg får om å kutte, er verdt å følge. Men jeg har – i likhet med Kjell Aukrust – erfart at kutting er tidkrevende. Og ofte smertefullt.

Aage Rognsaa er cand. philol., språkkonsulent og tidligere førstelektor. Han har i mange år veiledet studenter i kunsten å skrive bacheloroppgave. Han holder skrivekurs for studenter, organisasjoner, næringsliv og offentlige etater, og er forfatter av Kunsten å skrive godt og Bacheloroppgaven.