– Norge kan styres smartere

Sykehuspolitikk, bosetting og integrering av flyktninger, sosial boligbygging, klimatiltak i storbytrafikken og tiltak mot skader fra flom og ekstremvær. Dette er noen av temaene i En smartere stat.

– Ideen var å samle kollegaer innen samfunnsfagene som er eksperter på ulike områder. Vi spurte hva de mener bør gjøres, sier Jostein Askim, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og en av bokas tre redaktører.

Statsvitere og andre samfunnsforskere ved universitetene forsøker som regel å beskrive og forklare utviklingstrekk i samfunnet. Utfordringen forfatterne ga seg selv i arbeidet med denne boka, var å også komme med konkrete løsninger og forslag til endring i styring og politikk.

Dette er noe universitetsforskerne ofte overlater til mer anvendt forskning, tenketanker og konsulenter.

Vil ha flere eksperimenter

Askim tar til orde for mer nysgjerrighet, mer utprøving og flere eksperimenter i norsk forvaltning. Store reformer, som NAV-reformen, burde etter hans mening vært prøvd ut i mindre skala på forhånd.

– På flere områder er det for lite vilje til forsiktig utprøving av ny politikk, mener Askim.

Han er likevel ikke med på noen elendighetsbeskrivelse av verken den norske staten, kommunene eller resten av det norske forvaltningssystemet.

Norge og våre nordiske naboland havner som regel helt i toppen i internasjonale rangeringer av godt styresett. Det er ikke tilfeldig.

– Få land, om noen, har bedre offentlige myndigheter enn vi har, og evnen til å løse samfunnsproblemer har aldri vært så god som nå, sier Askim.

Forebygging

Samtidig er ambisjonene om å løse utfordringer i samfunnet mye større enn tidligere. Norge har for eksempel vedtatt nullvisjoner for både mobbing i skolen og for dødsfall i trafikken. Idealet er forebygging før skaden har oppstått.

– 1960-tallets utfordring var hvordan man skulle holde Johnny innesperret om han hadde gjort noe ulovlig. I dag skal vi hindre at han blir kriminell, spissformulerer Askim.

Forvaltningens oppgave blir i økende grad å forebygge problemer og arbeide på kryss og tvers av områdene samfunnet er delt opp i. Det er komplisert.

– Man må samarbeide på tvers og nedover i systemet. Delt ansvar mellom sektorer og ansvarsområder blir det normale. Jo lenger vi går i retning av å forebygge problemer, jo vanskeligere er det, sier statsviteren.

Utfordringer knyttet til koordinering mellom ulike forvaltningsnivåer, som for eksempel mellom stat og kommune, er et gjennomgående tema i boka.

– Kan bli svarteperspill

Et av de konkrete rådene i En smartere stat kommer fra Askim selv, som har forsket på bosetting av flyktninger. I boka skriver han om dette sammen med kollega Vilde Hernes.

I Norge skal alle flyktninger bosettes i en kommune. Det er kommunene som har ansvar for å skaffe bolig og gjennomføre tiltak for å bidra til integrering.

Staten betaler det meste av utgiftene, men det er politikerne i den enkelte kommune som selv bestemmer hvor mange flyktninger kommunen skal ta imot, og om de i det hele tatt skal ta imot noen.

Flyktningene selv har lite å si, og mister rett til bistand om de flytter til en annen kommune enn der de blir plassert.

– Det kan bli et svarteperspill. Begge parter, både stat og kommune, kan med rette ta æren for gode resultater i integreringen. Begge kan også med rette fraskrive seg ansvaret for dårlige resultater, sier Askim.

Unntaksår

Situasjonen har i flere år vært at kommunene sier ja til færre flyktninger enn staten ønsker å bosette.

Unntaket er 2015–2016, da svært mange flyktninger fra krigen i Syria strømmet til Europa. Da sa norske kommuner nesten unisont ja til å ta imot flyktninger.

For første gang på lenge var det derfor balanse mellom antallet flyktninger som Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ønsket å bosette, og antall flyktninger norske kommuner hadde vedtatt å ta imot.

Fortsatt var det likevel ved utgangen av 2016 mer enn 4100 flyktninger i bosettingskø.

2015–2016 var et unntaksår, tror Askim. Han viser til at strømmen av flyktninger til Norge stoppet opp da grensene gjennom Europa ble stengt i løpet av 2016.

Derfor fikk vi aldri prøvd ut om bosettingsviljen i norske kommuner ville vært like stor gjennom 2–3 år med høy tilstrømming. Under tidligere topper i flyktningetilstrømming har viljen i kommunene til å bosette flyktninger vært betydelig lavere.

Venter lenge i mottak

Flyktninger som har fått ja på søknad om opphold, kan altså risikere å måtte sitte og vente lenge i mottak før en kommune er klar til å ta imot dem. Det har omkostninger både for den enkelte og for samfunnet.

Jo lenger flyktningene må vente, jo tyngre kan det være å komme i gang med utdanning eller arbeid.

Askim og Hernes skisserer tre ulike mulige modeller for bosetting av flyktninger. I en statlig modell er det staten som bestemmer. I en flyktningemodell er det flyktningene selv som tar sine valg. I en kommunemodell er det kommunene som avgjør.

De tre skandinaviske landene har her valgt hver sin vei. Danmark ligger nær den statlige modellen, mens Sverige lar flyktningene velge selv. I Norge er det altså kommunene som tar beslutningen.

Foreslår kjøp og salg av kvoter

Norge burde endre sitt system til en statlig modell, mener Askim og Hernes, der den enkelte kommune får pålegg om å ta imot en viss kvote flyktninger. Samtidig vil de åpne for at flyktninger selv kan ta flere valg.

Som en del av forslaget tar de også til orde for at kommuner bør kunne inngå avtaler seg imellom om å kjøpe og selge deler av sine forpliktelser. Det vil si at man kan få en form for kvotesalg for bosetting av flyktninger.

Askim sier at det kan være hensiktsmessig å åpne for at noen kommuner som er flinkere enn andre i integreringsarbeidet, utnytter denne kapasiteten.

Samtidig medgir han at det er kontroversielt å snakke om salgbare kvoter i denne sammenhengen. Omsettelige kvoter brukes i så ulike sammenhenger som klimagassutslipp og melkeproduksjon, men kan skape reaksjoner når det gjelder flyktninger.

– Det smaker litt vondt å snakke om kjøp og salg når det gjelder mennesker. Vi tror ikke noen vil kalle dette for kvoter, de vil kalle det noe annet, sier statsviteren.

Hensynet til flyktningene

Kvotemarked eller ikke, uansett vil sterkere statlig styring bryte med hensynet til lokalt selvstyre på dette feltet.

Statlig tvang vil ramme kommunenes valgfrihet. Det kan føre til at kommunenes dugnadsånd og solidaritetsfølelse smuldrer bort.

Det avgjørende argumentet for Askim og Hernes er imidlertid hensynet til de som er taperne i dagens modell, nemlig flyktningene.

Forfatterne mener dessuten det er urettferdig at enkelte kommuner i prinsippet kan velge å ikke ta imot noen flyktninger overhodet. En statlig kvoteordning vil gjøre systemet mer rettferdig, hevder de.