Studier i ondskap

22. juli 2011 gikk en bombe av i Oslo sentrum, åtte mennesker mistet livet. 69 ble skutt på Utøya samme dag. Ingen var forberedt på at terror kunne ramme oss i «fredsnasjonen Norge». Fredsnasjonen Norge og terror var to begreper som så ut til å stå på hver sin motpol. Enda mindre forberedt var vi på at gjerningsmannen skulle være en vestkantgutt i begynnelsen av trettiårene.

Ensomme ulver

I kjølvannet av 22. juli var det norske folk preget av sjokk og sorg, men også forakt og forvirring. Hvordan kunne en mann på egen hånd planlegge noe så grusomt? Og hvordan kunne han strategisk gjennomføre drapene, tilsynelatende uten problemer? Hva var det som drev Anders Behring Breivik til en slik ekstrem ugjerning? Forskere i ulike fagfelt har studert drapsmenn i århundrer. I Studier i ondskap skriver Vetlesen om funn fra ulike studier og presenterer følgende mønster:

Gjerningsmannen er som regel en taper på skolen og i sosialt henseende, uten kjæreste og egen familie (barn), ofte med avbrutte studier og kortvarige jobbengasjementer. Tiden tilbringer de siden tidlig alder og opp gjennom tenårene foran dataskjermen, etter hvert med tusenvis av drapsscener på netthinnen, samt tillært kompetanse om våpen og metoder. (…) De er ensomme ulver, einstøinger som ikke føler seg hjemme noe sted, annet enn eventuelt blant likesinnede på et knippe nettsteder eller som deltakere i bestemte dataspill.

Konstruert verdensbilde

Selvbildet de sitter med, gjenspeiler at de har underkastet seg en ideologi, en subjektiv sannhet de sterkt tror på: De vil se en målrettet, karakterfast og uselvisk soldat når de ser seg i speilet etter ugjerningene, ikke en ussel massemorder som fant glede ved den påførte pinen og maktberuselse ved å ta kontroll over skillet mellom liv og død. På samme måte vil Anders Behring Breivik i sitt speil heller se en martyr som var villig til å ofre all snever egeninteresse for å redde sitt folk fra undergangen, enn en barnemorder av usleste sort. De ser verden gjennom sitt egne konstruerte verdensbilde:

Ved at individet omfavner ideologien og finner sin plass i det verdensbildet den tegner opp, skjer det noe dypt eksistensielt: avmakt erstattes med makt, meningsløshet med mening, fremmedgjøring og ensomhet med tilhørighet, forvirring med klarsyn, minnene om fortidens nederlag med løftet om fremtidig storhet. (…) Dermed spiller det ingen rolle nøyaktig hvilken ideologi det er tale om, eller hvilken historisk epoke. Det som Breivik opplevde ved å slutte seg til Eurabia-ideologien og anti-Jihad-bevegelsen i dagens Europa, er i det vesentlige det samme som en ung tysker opplevde ved å melde seg inn i SS.

Les mer om Studier i ondskap.

Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker, blant annet hva er ETIKK, Frihetens forvandling og Angsten for oppdragelse, sammen med Per Bjørn Foros. Vetlesen er tildelt prisen Fangenes testamente for sitt viktige arbeid mot Holocaust og folkemord.