– Ta barnas tull og tøys på alvor

Vi finner fint lite om tull og tøys i rammeplaner og stortingsmeldinger. Fenomenet har heller ikke blitt vist særlig oppmerksomhet i vitenskapelig sammenheng. Litt rart, kanskje, når vi ser hvor viktig det er for barna? Hvor livsbejaende og gledelig det er for barn å sette livet i spill når de gjøgler, tøyser eller overskrider det som voksne tillater. Kan det være at pedagoger ikke har vært villige til å ta tøyset på alvor?

Tøys og tull ligger hinsides målrettethet, læring og didaktiske definisjoner.

Hva betyr det for barn?

Sonja Kibsgaard, dosent ved Dronning Mauds Minne, har tatt tull og tøys på alvor. Hun formulerte forskningsspørsmålene sine slik: Hvilke holdninger har voksne og barn til tøys og tull, og hvordan blir barnas tøys og tull møtt av personalet i barnehagen?  Hva kan tøys og tull bety for barn som lever livene sine i en overstyrt og regulert hverdag?

Resultatet er boka Tull og tøys på ramme alvor.

– Jeg har alltid interessert meg for barneperspektivet. Kanskje særlig det barneperspektivet som vi voksne kan bli provosert av. Det som får oss til å si «slutt med det der!» For tull og tøys er tydeligvis noe barn har glede av – voksne også, når det bare passer inn i det voksne har planlagt. Og hvem kan egentlig definere hva som er morsomt?

Hva handler det om?

Dette var Sonja Kibsgaard nysgjerrig på. Hun skaffet seg førstehånds informasjon ved å intervjue barnehagebarn. Hun snakket med barnehagelærere. Og hun koblet fenomenet til begreper som humor, vitalitet, frivolitet og nonsens. For hva er egentlig «tull og tøys»?

– Tull og tøys er noe barn synes er morsomt, det ser vi jo i mange sammenhenger. Det handler altså dels om barns humor. Men det handler om noe mer, mye mer. For dette skiller seg ut ved at det er humor som vi voksne lett kan bli lei av, og som kanskje nettopp derfor er viktig for barna. De ser at her kan de gjøre voksne usikre, irriterte, ja, her kan de ta makt og posisjonere seg – særlig når de står flere sammen. Tull og tøys har slektskap med lek og humor. Likevel skiller tull og tøys seg fra både lek og humor med sin fandenivoldskhet, motkraft og sin overskridende form, sier Kibsgaard.

– Tøys og tull ligger hinsides målrettethet, læring og didaktiske definisjoner. Det er en formende kraft i både barn og voksne og ligger, slik jeg ser det, et sted mellom plutselighet, spontanitet og frivolitet.

Voksnes reaksjoner

En av barnehagelærerne Kibsgaard har intervjuet, sier: «Ja, under måltid er det gjerne mye språklig tull og tøys, og grising med maten. Det er ikke noe artig (…). Jeg vet ikke alltid hvordan vi skal møte dette, egentlig, for det er så mange hensyn å ta. (…) Det handler jo også om at vi blir lei, travle og stressa. Vi er ikke like humoristiske når vi har det travelt.»

– Hvordan voksne møter barnas tull og tøys, er situasjonsbetinget. Det er ikke alltid det passer like godt inn. Men det handler i stor grad om holdninger. Og det handler om å planlegge for det uforutsette og spontane. Hvis vi sier for mye «slutt med det», hvis vi legger for mange restriksjoner, så tar vi bort noe viktig, tror jeg. Da tar vi bort en mulighet for makt som barna ønsker å ha, for eksempel makt til å uttrykke at «dette er kjedelig». Vi ser jo ofte at det er i slike situasjoner det kommer til uttrykk; tull og tøys kan være et argument barn bruker når de ønsker å påvirke og forstyrre en situasjon. Samtidig kan en si at tull og tøys må ha noe å bryne seg på, det er artig nettopp fordi det skaper motstand og irritasjon hos de voksne. På den måten kan en si at tull og tøys også handler om mot til å imøtegå voksnes bestemmelser.

– Tull og tøys er noe som bare er. Vi trenger ikke å elske det, bare erkjenne at det er uttrykk for noe viktig barn står for. Noe barn ikke kommer til å slutte med, som gir livet kraft, glede, rus og befriende latterkramper. Det vil aldri forsvinne –og takk for det! – sier Sonja Kibsgaard.

Sonja Kibsgaard er dosent i pedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH).