Vår privilegerte skam

– Det ligger et latent ubehag, som jeg har definert som skyld, i så mange fortellinger rundt oss, sier Elisabeth Oxfeldt, professor i nordisk litteratur.

I første episode av Skam, første sesong, hører vi Jonas lese fra en stiloppgave om hvordan vår velstand er bygget på fattige kaffeplukkere i Peru, mens bilder fra en fest med privilegert vestkantungdom beveger seg over skjermen. I Dag Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006) står den hvite mannen i hotellvinduet og ser ned på den mørkhudede veskeselgeren på gata. I Vigdis Hjorths Et norsk hus (2014) irriterer hovedpersonen Alma seg over strømforbruket og den manglende søppelsorteringen til sine polske leieboere, samtidig som hun vever på et teppe til grunnlovsjubileet med et motiv som omhandler hvordan vi skal være mot hverandre.

– Og i Lars Saabye Christensens Modellen (2005) opplever en kunstner som forbereder en stor fotoutstilling, å miste synet, sier Oxfeldt.

– For å få det igjen må han ta en netthinneoperasjon i Estland. De nye netthinnene kan bare skaffes til veie ved at en liten jente må gi fra seg sine. Det er bare mulig når hun er død. Kunstneren har en datter som konfronterer ham med skylden. Hun vil ikke se utstillingen», men den blir en kjempesuksess

Ubehag

Oxfeldt er prosjektleder for ScanGuilt (Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid), som har sin base på Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I dette prosjektet ser forskerne på fortellinger skrevet etter 1989 og utforsker den skylden, skammen og ambivalensen mange skandinaver føler ved å leve sitt privilegerte liv.

– Vi ønsket å undersøke mer systematisk hva disse forestillingene gjør med oss. Det er der underlaget ligger, i de klassiske forestillingene om oss og de andre, i dansk-nordisk, eller skandinavisk identitet sett opp mot resten av verden. Hvordan ser vi på oss selv sammenliknet med, eller til forskjell fra, de andre? Ettersom de andre stadig rykker nærmere, ikke bare i mediene, de omgir oss helt konkret, ville jeg bringe disse problemstillingene helt opp til i dag.

Dagsaktuelle skyld-problemstillinger kan være ambivalensen ved å ansette en au pair som gjør likestilling i heimen mulig, for eksempel – eller at Norge deltar i flere kriger, som i Libya og Afghanistan.

– Det litterære må kobles sammen med det politiske, fordi det også i litteraturen handler om fordeling og privilegier. Det norske selvbildet er politisk, fordi vi forventer at systemet eller politikerne skal foreta fordelingen, altså skal det ikke foregå på individnivå, men på systemnivå.

Bok om skyld og makt

Oxfeldt er redaktør for ScanGuilts første bokutgivelse; Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. I innledningen understrekes det hvor viktig det er med «en forståelse av relasjoner mellom skyldfølelse og maktstruktur», hvordan makten i ulike former trer frem i forholdet mellom oss og de andre, og hvordan forskjellige skandinaviske fortellinger formulerer, avviser, påpeker eller unndrar seg den privilegertes skyldfølelse.

– Selv om skyldfølelsen er diffus, kan den virke lammende – nettopp derfor er det viktig å samle informasjonen om denne skyldfølelsen, og gjøre den konkret, for å kunne bruke den til noe som helst, ja, for eksempel endre verden, gjøre den bedre.

Oxfeldt refererer til det amerikanske begrepet «white guilt» som viser til en erkjennelse av at de hvites velstand er bygget på noens undertrykkelse, og at de hvite følgelig skylder de sorte noe.

Ved et stort universitet i Midtvesten, USA, ble det for noen år siden foretatt en spørreundersøkelse om hvem som føler denne skylden. Og det viste seg at kvinner kjenner på skyld i større grad enn menn, og at skylden på venstresiden anerkjennes i større grad enn på høyresiden.

Det er mulig kjønn og politikk virker inn på skyldfølelsen på samme måte i Norge. Film og litteratur kan gi inntrykk av at kvinner sliter mer med skyldfølelser. Oxfeldt presiserer at forskningsprosjektets studieobjekt ikke er skyld eller skyldfølelse som sådan, men fortellinger der dette kommer til uttrykk, ikke bare i skjønnlitteraturen, men også i tekster i skolebøker, filmer, tv-programmer eller politiske taler.

Per Thomas Andersen har for eksempel bidratt med en artikkel som undersøker hvordan politikere forvalter våre privilegier. Han ser nærmere på hvordan norske politikere snakker om syriske flyktninger, helt konkret i for eksempel Jonas Gahr Støres taler. Andersen viser hvordan venstresiden i større grad peker på den som lider, mens høyresiden spør: «Hva koster det?»

«Feministisk piss»

– Målet er å undersøke fortellingene om disse skyldfølelsene for å gjøre dem mer konkrete og håndterbare, sier Oxfeldt.

– Fortellingene er preget av diffuse følelser, på engelsk ugly feelings, kanskje kan de best oversettes til lavbluss-følelser. Slike følelser kan være vanskelige å forholde seg til.

Hun kommenterer leende at forskergruppen også har opplevd å få tilbakemeldingen «feministisk piss» i kommentarfeltet under omtaler av prosjektet, mens hun presiserer alvoret i at målet er å gjøre det diffuse og grumsete mer konkret. Hun har så mange eksempler, også eksempler på at kvinner kjenner sterkere på det diffuse ubehaget:

– Fortellingen om au pairen som kommer inn i skandinaviske hjem, og gjør det husarbeidet vi selv ikke ønsker å prioritere, skaper en grumsete situasjon med tanke på skyld og samvittighet. Og den blir ikke mindre grumsete når det kommer fram at au pairen har forlatt sine egne barn for å komme til Skandinavia for å gjøre det arbeidet vi selv ikke har tid til, eller ønsker å gjøre.

Det grumsete – ugly feelings – peker på et konstant ubehag, som finner gjenklang i protestantismens idealer og i Freuds Ubehaget i kulturen, mener hun.

– Nestekjærligheten rekker ikke langt nok, og ubehaget blir liggende latent. Det forsterkes av at vi som nordmenn liker å tenke om oss selv at «vi bryr oss om andre», at vår skandinaviske velferdsmodell sørger for alle, og at vi som verdensborgere tar vare på våre forpliktelser.

Les også: Fredsnasjonen Norge redder verden!

Identitetskrise

Så hva skjer med oss når vi ikke lenger kan betrakte oss som representanter for en sosialdemokratisk velferdsstat, båret frem av slagord som «alle skal med» og «best for flest»? Oxfeldt mener vi er i en slags identitetskrise.

– Vi er ikke lenger representanter for en ideologi som bygger på likestilling og likeverd. Gradvis blir det tydeligere for oss at solidariteten ikke strekker til og gjelder for alle, sier Oxfeldt.

– Vi er kanskje ikke så interessert i resten av verden når andre kommer hit og truer våre velferdsgoder.

Da oppgir vi ambisjonen om at alle skal oppnå de samme privilegier som oss, og vi setter inn et skille, der vi har gjort oss fortjent til å ha flere privilegier enn de andre.

– Det gjør noe med oss. Noen skammer seg, mens andre finner forklaringer som understøtter at det er slik det bør være.

Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid er utgitt som open access-bok, heldigital og fritt tilgjengelig for alle.